Pernille Sørensen
– Jeg synes internett er en stor katastrofe
NRK-serien «Våre beste år» har gitt Pernille Sørensen en skikkelig nostalgitripp. Hun minnes alle gutta hun var forelsket i, og roen det ga å lage trolldeigfigurer og pusse messing – og ikke minst kampen for å få en Barbie-dukke.
På barneskolen på 80-tallet var Pernille Sørensen (46) forelsket i alle gutta i klassen etter tur. I all hemmelighet spurte hun Morten Anton, på en lapp, om de skulle være kjærester.
– Jeg brukte veldig lang tid på å smugle lappen usett inn i votten hans, sier Pernille, som følte seg trygg på at ingen hadde fått det med seg.
Omtrent samtidig var hun i bursdag til ei jente i klassen, der de lekte «nødt eller sannhet». Pernille fikk spørsmål om hun var forelsket i noen i klassen og svarte «nei». Da sa moren til bursdagsbarnet: «Det heter SANNHET. Du må ikke lyve. Alle vet jo at du er forelsket i Morten Anton».
– Hun sa det som en litt artig vits. Alle lo, og jeg husker jeg ble ellevilt flau. Der og da sluttet jeg å ha sansen for ond humor, sier Pernille.
«Våre beste år»
Vi treffer Pernille sammen med jodler og visesanger Bjørn Tomren (43) på Marienlyst i Oslo en fredags ettermiddag i vakker høstsol. Pernille og Bjørn er aktuelle som nyseparert ektepar i NRK-serien «Våre beste år», som hadde premiere 30. august.
– Svein og Siri, altså Bjørn og jeg, har nok vært glad i hverandre en gang. Men vi har glemt å være forelsket og lever i et fornuftsekteskap. Vi går fra hverandre på 80-tallet, i det tiåret folk begynte å skille seg, og det ble et tema i offentligheten.
–Jeg tar med meg barna og flytter til et borettslag på Ullern i Oslo, som viser seg å være verste vestkant. Jeg vil bekjempe materialismen fra innsiden – samtidig som jeg blir sjarmert av den, sier Pernille og legger til at hun møter seg selv i døra.
Forbudt med Fortnite
– Sønnene mine har ikke fått lov til å spille Fortnite og andre skytespill, og jeg kan bli høymoralsk når jeg argumenterer for hvorfor det ikke er greit. Jeg kaller det ilands-spill og legger ut om de ulike konfliktområdene i verden. Barn trenger å forstå hvordan verden er! Dessuten finnes det andre spill, fastslår Pernille, som er mor til to gutter på 12 og 17 år.
Hun er bekymret for den manglende evnen dagens barn har til å konsentrere seg.
– Jeg synes internett er en like stor katastrofe som det Siri mente at kabel-TV var på 80-tallet. Smarttelefoner ødelegger barns hjerne – og mobilfrie skoler er et riktig grep. Det sier seg selv at det ikke er lurt å gå rundt med en datamaskin i lomma når barn skal bli kjent med hverandre.
– Jeg bekymrer meg en del for neste generasjon – og den angsten bruker jeg i rollen som Siri, som er redd for både kapitalisme og amerikanske leker, ja, egentlig alt som kommer fra utlandet, forklarer skuespilleren.
Les også: Pernille Sørensen: – Innerst inne tror jeg at barna blir ødelagt av det
Skuespillerdebut
Bjørn debuterer som skuespiller i den nye NRK-serien. Regissør Eivind Holmboe hadde vært på noen av konsertene hans – og spurte om Bjørn ville prøvespille. Mye av skuespilleropplæringen er det Pernille som har gitt ham, ifølge Bjørn, som opplever at han og karakteren, Svein, er på to helt ulike planeter.
– Svein er tafatt, lar seg overkjøre og blir nærmest selvutslettende. Det jeg kan relatere meg til, er farskjærligheten. Svein er glad i barna og prøver å ivareta dem, men er rådvill med tanke på skilsmissen og tida han lever i, sier Bjørn, som selv har to små døtre.
Sønnen i serien er opptatt av «He-Man», og i et slags forsøk på å finne ut av 80-tallet, spikker faren en He-Man-figur til ham.
– Som Svein ønsker også jeg å være mest mulig sammen med barna mine – og heldigvis har jeg den muligheten, sier Bjørn, som i disse dager tar med seg hele familien, som er bosatt i Bergen, og flytter til Nordberg i Oslo i forkant av innspillingen av sesong 2 av serien.
Da tiden stod stille
Innspillingen har gitt Pernille en skikkelig nostalgitripp.
– 80-tallet var noe helt annet enn i dag. Tenk, så fredelig for et barnesinn, sier hun.
For Pernille kunne en helt vanlig dag på 80-tallet gå med til å pusse messing og lage trolldeigfigurer, lese bøker – alt fra «Mor streiker» til «Døden på Oslo S», legge kabal, lære farmoren noen kortkunster og lage risotto.
– Det var en bedre tid. Mine barn leser ikke like mange bøker – og pusser ikke like mye messing. Trolldeig har for lengst gått av moten, og tempoet er helt annerledes, fastslår Pernille mens hun leser i sin egen dagbok fra 80-tallet, som hun for anledningen har tatt med seg.
Dagboknotatene er sirlig samlet i en ringperm, der Pernille også har en hemmelig liste over hvor hun har gjemt spesielle ting på rommet sitt.
– Det står at lukteviskelæret ligger gjemt bak en bilderamme. Jeg brukte mye tid på å plassere fine ting på lure steder sånn at søsteren min ikke skulle finne dem, sier Pernille.
Hun minnes 80-tallet som tiåret tiden stod stille.
– Vi var ute og lekte. Vi visste når det var middag – og det forholdt vi oss til.
Les også: (+) Jeg har helikopterforeldre, og det begynner å bli klaustrofobisk for meg
For ung til å huske noe vondt
Et av Bjørns beste 80-tallsminner var da han fikk skate- board på Brio i Molde i 1989. Det ble sett på som et farlig leketøy – og var forbudt i Norge frem til da.
– Jeg husker de eldre karene fikk skateboard mens det fortsatt var ulovlig. Å få sitt eget i 1989, var magisk, husker Bjørn og smiler ved tanken på første dag han skatet bortover verandaen i barndomshjemmet i Tomrefjord i Møre og Romsdal.
Han var bare ni år da 80- ble til 90-tallet, og mener han er for ung til å huske noe vondt.
– Det mest dramatiske jeg husker, er at mamma fikk en gryte med kokende vann over seg. Også minnes jeg at det var en del grønnsaker vi ikke kunne spise på grunn av Tsjernobyl-katastrofen, sier Bjørn.
– Ja, det var mye som var giftig og farlig å spise, bekrefter Pernille, som ble tenåring da tiåret endte.
– Det var mye nyrestuing, lungemos, levergryte og annen innvollsmat som vi ikke spiser så mye av lengre, husker Pernille.
Bjørn nikker. Han likte godt okselever, mens hun gjerne spiste blodpudding med sukker.
Skremselspropaganda
Selv om Pernille først og fremst husker 80-tallet som hjertevarmt og oversiktlig, minnes hun også at det var mange ting som virket farlig.
– Det var hull i ozonlaget, og det kom reklame på TV. Det var mange store farer som det var viktig at vi barna var klar over og tok standpunkt til. Det spilte en rolle hva du som enkeltperson mente. På TV så vi enten «Lekestue» – eller programmer om atomvåpen med høymoralske ungdomspolitikere i studio, sier Pernille.
Hun tenker at barn ofte ble behandlet som små voksne.
– Man skulle tidlig krøkes. Vi ble fortalt hvor vi burde havne – og hva som kunne gå galt. Hvis du begynte å røyke, kunne du bli narkoman, og løp du med saks, kunne du bli blind. Det var mye skremselspropaganda.
– Samtidig var det en del ting som er farlig nå, som ikke ble sett på som farlig da. Vi barna stod jo gjerne i baksetet i bilen mens vi kjørte. Og en gang vi skulle kjøre til en fotballkamp i Rekdal, var vi en hel gjeng med unger som fikk sitte usikret på lasteplanet, forteller han.
Han erindrer en tid med stor frihet og lite tilsyn.
– Vi ble bare advart mot opplagte farer, som å ikke bli påkjørt eller drukne. Utover det var det ikke så mye å passe på.
Les også: Christian Mikkelsen om pappalivet: – Gjør ikke annet enn å tenke på oppveksten deres
Alle gikk på skolen
– Barn var, på godt og vondt, mer overlatt til seg selv. Mobbing, for eksempel, følges heldigvis tettere opp i dag. Da som nå, var det mye utestenging – og på 80-tallet kunne nok barn på barneskolen gå ganske lenge for seg selv uten at noe voksenapparat ble koblet på. Barna ble bare bedt om å skjerpe seg og gå på skolen. Og så krysset de voksne fingrene for at den lille «Ikke mobb kameraten min»-buttonsen, som alle gikk med, skulle gjøre resten av jobben, sier Pernille.
– Men alle gikk på skolen, da! Det var ikke mye skolefravær på den tiden, sier Bjørn.
– Nei, alle var på skolen, med mindre de hadde brukket beinet, legger Pernille til.
Barna kom seg dessuten på skolen og fritidsaktiviteter på egen hånd. Det var ingen som ble kjørt eller hentet, så vidt Pernille husker.
– En kompis sa at om han hadde bedt faren sin om å kjøre ham til treningen, ville faren enten ha flirt eller gitt ham juling, sier Bjørn.
Noe annet det var en del snakk om på 80-tallet, var blottere, ifølge Pernille.
– Alle visste hvor det pleide å være blottere – og da gjaldt det bare å unngå de stedene. Ferdig med det. Der hadde foreldrene overraskende høy tillit til egne barns vurderingsevne, må jeg si: «Skal dere bade på Kalvøya? Det går fint. Bare husk å svømme på høyre side av broa, så dere ikke svømmer rett inn i kloakkrøret som kommer ut der. Og ikke legg dere borte ved skogholtet der han ekle fyren med frakken pleier å vise tissen, så går det nok fint. Kos dere masse, da», humrer hun.
– En annen ting med 80-tallet: Det var ganske spennende – for du kunne jo gå deg vill, og det er faktisk ikke mulig lenger, supplerer Bjørn.
Forkvaklet kvinnesyn
Ved å spille mor fra 80-tallet, har Pernille fått en større forståelse for sin egen mamma. Som liten fikk ikke Pernille Barbie fordi moren mente dukkene representerte et forkvaklet kvinnesyn, der kvinner ble sett på som pynteobjekter, og dessuten ødela barns frie lek.
– Jeg likte sko med høye hæler og klær som passet perfekt, men mamma valgte å strikke en dukke til meg i stedet, sier Pernille, som tok saken i egne hender.
I lang tid sparte hun de 15 kronene hun fikk i ukepenger, og kjøpte seg en Barbie til 150 kroner. Til slutt hadde Pernille spart opp til en hel familie med Barbie- og Cindy-dukker.
– Jeg likte å være ute i hagen og bygge hus til dem. Og da jeg begynte å strikke og hekle klær til dukkene, og mamma så at jeg var kreativ, skjønte hun at det ikke var så livsfarlig som hun hadde trodd å leke med Barbie. Det endte faktisk med at mamma kjøpte barna til Barbie og Ken til meg, sier Pernille og tømmer glasset med Cola Zero.
Hun skal videre på nabolagsfest i Sørkedalen, og Bjørn skal rekke et fly og tilbringe helgen hjemme i Tomrefjord.
