Spaltist Ingrid Gjessing Linhave
Kan vi roe ned og dra tilbake til 80-tallet og tenke oss om?
Jeg satt før ferien og skulle booke gjester til Reiseradioen på NRK. Det er en drømmejobb, men: Jeg er ikke så glad i å ringe.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Det er vel det jeg liker dårligst med min jobb, de minuttene før jeg må slå nummeret går jeg inn i en slags eksistensiell krise. Hvem er jeg? Hvordan er jeg? Hvem er de? Hva liker de?
Jeg kan gå i timevis og utsette. Gruer meg så mye at et lite lårbensbrudd eller en kjapp omgangssyke er å foretrekke fremfor mobilprat. Jeg har telefonskrekk de lux.
Ifølge min lillebror er jeg så forknytt når jeg snakker i telefonen at jeg blir helt skeiv i ansiktet. Jeg vrenger visst munnen mot røret som om jeg skal få lyden til å treffe perfekt.
Tror det er en skade fra forrige århundre da vi hadde fasttelefon og man tenkte at man måtte snakke ekstra tydelig når man ringte rikstelefon og lyden skulle bære mange mil opp i luften og over fjell.
Samma det! Denne telefonsamtalen ga ekstra nerver for den skulle gå til en av Norges største artister. Og hvordan bør man være da? Jeg analyserte meg frem til følgende personlighet: Rolig, litt flyvertinneaktig, spørre høflig, men ikke for nysgjerrig, om hvordan hun har det, og da får hun kanskje lyst til å være gjest?
Skrive avtaler på papir
Det er fristende å si hvem damen var, for det ville gjort historien mye morsommere, men jeg er proff. Men siden jeg er elendig på å holde igjen gode fakta som kan kvikke opp en historie, så kan jeg si at hun er av et sånt kaliber at hun nok setter pris på min diskresjon, litt à la Dronning Sonja.
Og omsider klarte jeg å ringe. Ikke bare takket hun ja til å være gjest, men det ble en så hyggelig samtale at jeg er glad jeg kan dele innholdet med deg som leser nå, for kanskje er du som artisten og meg? Kanskje du lar deg verve?
For her er poenget: Da hun skulle notere seg hvilken dato hun skulle være gjest, så sa hun: «Jeg må bare finne en penn!»
Seks ord. Som gjør meg så glad. «Jeg. Må. Bare. Finne. En. Penn.» Hun skriver ned avtalene sine på papir, ikke elektronisk!
Nå er hun litt eldre enn meg, men jeg lover dere, denne dama er kul! Åh, som jeg skulle ønske jeg kunne si hvem hun er. Diskresjon er vanskelig. Vel, men okei hvis vi var svensker så er hun såpass stor at hun hadde vært Carola eller en i Abba.
Les også: (+) Da jeg leste meldingen, oppdaget jeg den store, mørke hemmeligheten til mannen min
Papirverden mot teknologi-helvete
Og denne norske superstjernen velger altså å skrive ned avtaler for hånd i sin filofax. Og hun forteller videre at alt hun jobber med legger hun i en perm, ja alt er på papir. «Ja og vet du hva, banken ringte her om dagen og sa at: «Frue, de er nå en av to kunder som fortsatt bruker sjekkhefte, så vi vil gjerne invitere deg inn for en prat om andre digitale muligheter.»
Fra å grue meg til å ringe henne, var jeg nå helt i ekstase. Vi sto jo sammen! Oss og papirverden mot teknologi-helvete!
Hvis du elsker ChatGPT, apper, og kanskje fjernstyrer varmen på hytta med mobilen, og du synes det er easypeasy å hive ting opp i en sky og få det ned igjen, ja så flott for deg. Men jeg tilhører en liten gjeng som ikke er skapt for det der. Vi vil ikke være med på de greiene der!
Det er som om vi står igjen på Titanic. Skipet synker. Alle dere digitale folk er om bord i livbåtene. Og vi, vi hører at dere roper: «Hallo, kom da, det er flere plasser?».
Men vi står igjen i en blanding av panikk og trass. Vi skal fanken ikke være med!
Les også: Sønnen Leos spørsmål fikk Anja Hammerseng-Edin til å stoppe helt opp i undring
Alt løses digitalt
Tilbake til artisten. For telefonsamtalen ble bare bedre og bedre. Hun forteller at denne morgenen har hun for første gang i sitt liv vært nødt til å logge seg inn på Helse Norge.
«Og vet du hva jeg gjorde da, Ingrid? Jeg skreik faen i helvete.»
Jeg elsker henne!
Det er som om året er 1789 og vi er med å skape revolusjon. På parolen vår står det: «Vi liker penn og papir! Bon Sang!». Googlet «For faen» på fransk. Og ja, okei, akkurat google er bra! Og jeg liker faktisk veldig godt Helse Norge. Og jeg elsker filter i Snapchat.
Men de 121 appene man må ha hvis man drister seg til å få barn som skal gå på skolen, og kanskje bli med på et fotballag? Som gjør at det er umulig å vite hvilke fag barna har eller hva som er lekser? Eller de digitale løsningene for å klare å betale riktig når man parkerer på kjøpesenter? Eller å faktisk få hjelp av en chatrobot? Eller hva med alle e-postene med spørreundersøkelser du får bare du har kjøpt støvsugerposer på Elkjøp? «Virket du tilfreds med servicen i kassa?» Jada, jeg er fortsatt helt henrykt!
Det finnes tusen viktigere ting å gå i fakkeltog for, enn å stå imot digitalisering og teknologikjør. Men dersom jeg gjorde unna alle de viktige, og deretter måtte arrangere et mer uviktig, så kunne det gjerne vært under parolen «Kan vi roe ned og dra tilbake til 80-tallet og tenke oss om?» Litt lang parole, men jeg mener det!
En ting er at jeg er imot at alt skal løses digitalt fordi jeg rett og slett liker å bruke penn og papir. Nummer to er at digitale løsninger så ekstremt ofte ikke er tidsbesparende, men tar utrolig lang tid fordi noe er feil. Og nummer tre, som er min største bekymring: Hvis alt skal forandres hele tiden, så lager vi et ekskluderende samfunn. Særlig for de eldre.
Det er ekstremt liten vits i å ha fancy TV hvis du ikke klarer å skru den på. Det er ubehagelig å ikke lenger tørre å ta T-bane fordi du ikke skjønner hvordan du kjøper billett. Hvis verktøyene vi bruker blir fremmede for oss så er vel hele poenget borte. Da blir snarveien en blindvei.
Men kanskje er artisten og jeg bare som to gamle vikinger. Vi tviholder på hjelmene våre, og de lange tjukke ull-kjolene. Og insisterer på at gamle vikingskip er dritkult. Og alle rundt oss himler med øynene og er hippe kule kristne og mener Vikingtiden er så «last year».
Men en ting skal være sikkert: verden kan jage videre og dyrke teknologi og duppedingser. Men du kan ikke snyte nesen din i en app.
1–0 til oss i papirgjengen! Mo ha ha ha!
