Øystein vet at samtalen med kona kan være hans siste. Da han legger på, ringer telefonen igjen

 – Når du opplever at livet ditt står på spill, er mer tid med de du elsker det eneste du ønsker.

Øystein «Pølsa» Pettersen rister på hodet, nærmest litt oppgitt over det som er sagt.

– Ja, for det er jo så klisjé, sier den tidligere langrenns­løperen.

39-åringen er kledd i svart fra topp til tå.

Saggede jeans, T-skjorte og med capsen bak frem. Han ser ut som en kul tenåring. Det gode smilet er slik vi kjenner det fra TV-skjermen.

Snart skal han inn i et stort lokale fylt med pent kledde forretningsfolk og holde foredrag.

Han starter med å fortelle det som skjedde for omtrent et år siden, helt nøyaktig;
7. oktober i fjor.

Kom ikke hjem som avtalt

Familien Sandbakken Pettersen våkner til første dag med frost. «Dølabyen» ved inngangsporten til Gudbrandsdalen har igjen tatt frem sin hvite kappe – til glede for alle dem som elsker skibakker og løyper i et variert terreng.

– Nå må vi kle oss varmt, sier Øystein til de to barna sine, Oda og Sigurd, som da er ni og seks år. Stemningen i det koselige, gule huset er munter.

Hustru og mamma Ellen Sandbakken (nå 39) er lærer og drar først av gårde den morgenen. Øystein har lovet å følge barna på skolen.

Etter 20 år på farten som profilert langrennsløper er han bevisst på å være mest mulig sammen med familien. Ellen og ungene betyr alt for ham.

– Hva skal du gjøre i dag, pappa? spør datteren ham på vei til skolen.

Spørsmålet får Øystein til å smile. Han gleder seg til finpussingen av sin første bok, Helt Konge!, og å sende den til trykk.

Boken bygger på hans erfaringer som toppidrettsutøver. Øystein synes å ha funnet en enkel metode for å lykkes i livet, som alle vil kunne ha nytte av. Han ivrer etter å dele oppskriften, både som forfatter og foredragsholder.

– Etterpå skal jeg feire med å trene, forteller han Oda.

Planen er å sykle opp til Nordseter, drøyt 28 kilometer tur-retur.

– Jeg er hjemme igjen før du er ferdig på skolen, lover han.

Noen ganger skjer det vi aldri kunne forestille oss, som med Øystein den dagen.

Han kommer ikke hjem som avtalt.

Les også: (+) Gunhild Dahlberg: – Jeg gråt og tenkte: «Nå er det slutt.» Han dro, og jeg følte meg lurt

Reddende engel

Da Øystein sykler opp mot den tidligere setergrenda Nordseter, har han en lett og god følelse i kroppen. Men idet fjellvidder og fiskevann åpenbarer seg, kjenner han et hardt press mot nakken.

Smerten følges av en intens varme og forplanter seg til hodet.

– Kanskje det hjelper å slakke litt på hjelmen?, funderer han og stopper for å regulere den – uten nytte. Det føles som hjernen trenger mye større plass.

Han forstår at han må skynde seg hjem – men uten å ane hva som skjer med ham.

Den lange sykkelturen er i ettertid som visket ut av hukommelsen.

Innenfor døren setter han seg på benken i gangen, presser hendene mot tinningene og lukker øynene. Idet han åpner dem igjen får lyset fra de tre små vinduene ham til å kaste opp.

Han krabber i seng, men klarer ikke å ligge stille. Bena roterer som om de fremdeles skulle være på sykkeltur.

– Jeg må ringe Simon, slår det ham. Lege-kompisen og naboen er til hans hell bare to minutter unna. Tiden skal vise seg å være av stor betydning.

Simon plasserer ham i bilen sin med en plastpose i fanget og setter kursen mot sykehuset. Han har en gryende mistanke om hva som kan ha skjedd med den tidligere landslags­løperen.

Øystein kaster opp i hver sving på veien mot sykehuset.

Luftambulanse til Oslo

På Sykehuset Innlandet står åtte leger klare for å ta imot ham.

– Vi skal gjøre alt vi kan for å hjelpe deg – stol på oss, sier de med alvorlig mine.

– Fint, men jeg trenger noe for smerten, ber Øystein.

Han må først gjennom en CT-undersøkelse. De har mistanke om indre blødninger. Undersøkelsen tar snaut 30 sekunder, men kroppen smerter sånn at den nekter å være i ro.

Legene er ikke i tvil, Øystein har hjernehinneblødning, en utposning på en av hjernens pulsårer – som har sprukket.

Det blir bestemt at en luftambulanse skal fly ham til Rikshospitalet. En lege sier at han når som helst kan miste bevisstheten. Ville han ringe hjem?

Øystein vet ennå ingenting om prognosen ved å ha hjernehinneblødning. Det eneste han er sikker på der og da er at Ellen må få beskjed.

– Uansett hva som skjer videre – ta vare på deg selv og barna. Glad i deg, avslutter han samtalen etter å ha opp­datert henne. Han er trygg på at hun er sterk nok til å takle sjokket.

Straks de har lagt på, ringer telefonen hans. Der dukker bildet av datteren opp på skjermen. Han nøler et sekund – men tenker at hun vil bli reddere om han ikke svarer.

– Er du fremdeles på sykkeltur, pappa? spør Oda. Han hadde jo lovet å være hjemme.

Den vanligvis svært taleføre faren sliter med å finne ord.

– Oda, vennen, ring mamma. Hun kan fortelle deg hva som skjer, sier han mykt.

– Lov meg å ta vare på deg selv og broren din. Glad i dere. Alt vil bli bra – uansett!

Med klump i halsen avslutter han samtalen. For første gang den dagen kjenner han seg redd.

Les også: (+) Herbjørg Wassmo: – Det som var så fylt av skam at det var utenkelig at man kunne si det. Jeg trodde det var min skyld

Hell i uhell

På Rikshospitalet blir det konstatert at han ikke har sår på hjernehinnen. I praksis vil det si at han slipper å få skallen åpnet ved operasjon for å stoppe blødningen.

Han er derimot ikke utenfor livsfare.

Først et par dager senere blir han trillet ut av intensiven.

Ellen har hele tiden vært ved hans side. Hun kjørte umiddelbart til Oslo med ungene.

De ble plassert hos besteforeldrene i Groruddalen, mens hun dro til sykehuset.

Alle hans kjære har holdt pusten i påvente av hvordan marerittet ville ende.

Da det er sikkert at han overlever, blir han plassert på et rom med andre som har opplevd det samme som ham.

Talefør som han igjen er stusser han over hvor surrete de andre virker. Bekymret leser han seg opp på diagnosen, og lærer at dødeligheten er høy, omtrent 20–40 prosent dør før ankomst til sykehuset.

Og selv om man overlever, er det stor fare for ikke lenger å være klar i hodet. Nå går alvoret for fullt opp for ham.

– Jeg har vært griseheldig, innser Øystein. Han føler seg takknemlig og redd på samme tid.

Han kommer seg raskt nok til snart å få reise hjem. Det betyr ikke at han er frisk.

For å unngå varige mén må han de neste månedene hvile. Aller helst i et mørkt rom. For at blødningen skal trekke seg helt tilbake.

Med et hode som fremdeles verker har han heller ikke krefter til stort annet, foruten å rusle litt rundt i huset.

Den fine flokken

Øystein, som i Vancouver 2010 toppet landslagskarrieren med OL-gull på sprintstafett, er trent på å sette seg mål – og innfri dem.

Nå handler det om å gå «helt frem» til postkassen, for deretter å kunne følge ungene på skolen igjen. Han lykkes med begge deler før året er omme.

I denne perioden tenker han mye på hva som betyr mest for ham. Det er hverken å vinne flere medaljer eller tjene seg rik, men å ha enda mer tid med den fine flokken sin.

Han tenker på Ellen, den pene jenta fra Skåbu som han møtte den gangen også hun var aktiv langrennsløper. Han ble øyeblikkelig forelsket, men måtte jobbe litt for å bli kjæresten hennes.

Han tenker på ungene de elsker over alt på jord, på all moroa de fire deler, de mange fine turene ute i naturen. Som oppe hos svigers i Skåbu, dit de en dag har tenkt å flytte.

Jo da, han er innmari stolt av å være fra Groruddalen. Han er forunt å ha bare gode minner fra barndommen, med verdens beste mutter, fatter og lillesøster, men stortrives nå på landet.

I det hele tatt tenker han mye, for hodet heler over all forventning, og hjernehinneblødningen skal vise seg ikke å gi ham varige mén. Øystein er likevel forandret av det som har skjedd.

Han vil aldri mer ta tiden for gitt.

Les også: (+) NRK-Inger-Lise om frierbrevene: – Han fortalte at han kysset meg på skjermen

Skaper gode dager

Vi møtes ett år etter at den dramatiske hendelsen.

I forkant har vi pratet en del sammen på telefon. Hver gang har Øystein avsluttet med å si: – Skap en god dag!

Han lever opp til ordene.

– Gode dager er ikke noe du bare får, understreker han og gir meg en raus bamseklem.

– Du må ta eierskap over dagen og gripe de mulighetene som finnes.

Hele familien Sandbakken Pettersen går aktivt inn for å skape gode dager.

– Dramaet har gjort både kona og meg kloke av skade. Ved å erkjenne at det uforutsette kan skje, lever vi enda sterkere.

Når vi spør om han kjenner på frykt for at noe lignende kan skje igjen, benekter han det.

Øystein er i stedet opptatt av å bruke det han har erfart, enten det er som idrettsutøver eller å komme seg på bena igjen etter hjernehinneblødningen, til å inspirere andre til å sette seg mål.

– Å holde foredrag er ordentlig moro, selv på engelsk, ivrer den sprudlende karen.

– Jeg prater om livets mest verdifulle valuta, nemlig tid. Bruk den med omtanke. Skap det livet som passer deg best
– uten å bry deg om hva andre tenker om det.

Selv skulle han ønske å ha visst mer om hvordan han kunne spille seg selv god i ung alder.

Øystein både reflekterer over og arbeider mot hvordan han kan bli et enda bedre menneske.

Strakk ikke til

– Helt ærlig, jeg var en dårlig pappa de første par årene av Odas liv. Frem til jeg mistet landslagsplassen i 2014, var jeg altfor mye borte fra familien. Den dårlige samvittigheten førte til at jeg hverken gjorde en bra nok jobb som skiløper eller hjemme. Det verste var ikke å strekke til overfor familien.

– En gang jeg kom hjem gjemte Oda seg bak bena på Ellen. Hun kjente ikke igjen pappaen sin. ‘Dette fortjener jeg’, slo det meg. Jeg levde på akkord med egne verdier, i jakten på det samfunnet anser for å være suksess, sier Øystein.

– Som toppidrettsutøver er det liksom lov å være egoist, men for meg var – og er – det viktigste å være en best mulig pappa og ektemann. Nå lever jeg først og fremst for å innfri det målet. I dag er vi mye mer samlet som familie.

Tobarnsfaren er kjent som «Pølsa», et klengenavn han ble gitt av en kamerat på skigymnaset i Meråker.

Kompisen fikk ganske enkelt assosiasjoner til en pølse ved synet av Øystein etter en tilsølt treningsøkt i en myr – kledd i kondomdress.

– Ungene på skolen til barna mine kaller meg bare «Pølsa», og det er helt i orden, gliser han.

– Det viktigste er at folk ser meg for den jeg er, og ikke for mine prestasjoner, sier han.

Hverken som en OL-helt, eller for de klovnestrekene som også gjorde idrettsmannen «Pølsa» kjent.

På en måte har han fått testet ut innholdet i boken han leverte rett før hjernehinneblødningen inntraff.

Hendelsen gjorde ham for alvor bestemt på aldri mer å løpe rundt i et hamsterhjul.

Ta kloke valg

Nå har han også skrevet en bok til de yngre – Helt deg!

– Håpet er at den vil gi de unge større selvsikkerhet rundt det å ta valg. Spør du meg, har samfunnet en forskrudd mening om hva det vil si å lykkes. La oss redefinere begrepet!

Han mener boken også er relevant for voksne.

– Bli barnas beste forbilde, oppfordrer han med glød i stemmen.

– Ved å ta klokere valg for ditt eget liv.

Hans største forbilder er foreldrene, Ole Jørgen Pettersen og Kari Lund Ellingsen.

– Mutter’n og fatter’n har alltid vært der for lillesøsteren min og meg. De er helt fantastiske!

Faren har smurt skiene hans helt fra han stabbet rundt på de snødekte plenene mellom blokkene på Linderud til han tok OL-gullet i Vancouver.

– Begge viste meg hvor viktig det er å ta vare på flokken sin.

De brune øynene skinner av entusiasme, og en livsglede vi alle ønsker en smak av. Publikumet hans på Soria Moria er inspirert. De klapper begeistret. Etterpå hopper Øystein Pettersen lettbent inn i Teslaen for å kjøre hjem til Lillehammer.

– Hver dag står Ellen og ungene øverst på timeplanen. Den fine flokken min. Jeg var heldig og fikk mer tid til å prioritere riktig. En sjanse vi ikke bør ta for gitt!

– Det siste året tenkte jeg: «Dette er ikke min mamma, dette er ikke hun som var bautaen i livet mitt»

– Det som var så fylt av skam at det var utenkelig at man kunne si det. Jeg trodde det var min skyld

Jeg var 25, han nesten 50. Foreldrene mine var sjokkerte

Jorunn forsto aldri hvorfor hun haltet og ikke kunne huske barndommen. Så fant hun en bunke brev i foreldrenes pengeskap