– Det siste året tenkte jeg: «Dette er ikke min mamma, dette er ikke hun som var bautaen i livet mitt»

Se det for deg: Året er 1964, og en spent og forventningsfull fire år gammel jente skal få prøvedanse for
første gang på Lillestrøm danseskole.

Hun er der med sin danske mor, Vibeke Dehli. Det er tradisjon at barn går på danseskole der hvor moren kommer fra.

Fire år var nok i yngste laget, men jenta fikk lov til å fortsette ved danseskolen. Kanskje læreren allerede da så noe i måten hun beveget seg på? Kanskje hun la merke til at her var det talent?

– Siden den dagen danset jeg, og det ballet på seg.
Jeg fikk en partner etter hvert og begynte å konkurrere. Da jeg var syv år, ble jeg plukket ut til å reise til Japan for å danse på en verdensomfat­tende utstilling. Dette var tilbake i 1968, sier Trine Dehli Cleve (61).

Moren hennes ble selvsagt med på reisen, en tur som gjorde veldig inntrykk på Trine.

– Årene gikk og tenårene kom, og det var helt naturlig for meg å holde på med dans. Foreldrene mine har fortalt at jeg foretrakk å trene fremfor å takke ja til bursdagsinvitasjoner. Så det må ha vært veldig viktig for meg allerede som veldig ung, sier Trine.

Noe som var minst like viktig for henne, var familien – de stilte alltid opp.

– ‘Når er du ferdig med å trene?’ spurte foreldrene mine før julemiddagen. Sånn var det bare, jeg tenkte ikke over det en gang. Folk tilpasset seg, og det er sånne ting jeg har blitt skikkelig flau over i ettertid. Det tok all plass, og jeg hadde dette teamet rundt meg som stilte opp og la til rette, sier hun.

Teamet besto først og fremst av moren og faren hennes, men også søsteren var med på reiser verden rundt for å være med Trine på konkurranser.

– Pappa har kjørt milevis med meg opp igjennom årene. Det var jo ikke et godt nok tilbud på Lillestrøm etter hvert, så det ble mye pendling inn til Oslo, sier hun og smiler.

Les også: Dette visste du ikke om Skal vi danse-kjendisene

Mistet moren sin

I juni gikk den høyt elskede mammaen hennes, Vibeke, bort etter å ha blitt rammet av Parkinson og demens på sine eldre dager.

– Mamma har vært en så stor del av dansen og livet mitt. Det var hun som fikk meg på danseskolen, hun sydde alle dansekjolene til meg da jeg var liten. Det var hun som var med til Japan. Jeg husker at hun var med på VM og satt på do fordi hun ikke orket å se på, så nervøs var hun.

– Hun ringte meg hver lørdag før Skal vi danse for å ønske meg lykke til. Derfor var det naturlig for meg å dele på Instagram at hun hadde gått bort.

Trine er vanligvis forsiktig med hva hun deler av privat­livet, men denne gangen ville hun vise en annen side enn paljetter og fjas.

– Jeg har også et liv, som alle andre. Jeg har også mine sorger som andre mennesker, sier hun.

Det å miste en forelder er en stor sorg i livet. Men som mange andre erfarte Trine at sykdommen førte med seg en stor forandring i moren hennes.

– Jeg følte at jeg mistet mamma det siste halvannet året før hun gikk bort. Hun ble dement, så det siste året tenkte jeg: ‘Dette er ikke min mamma, dette er ikke hun som var bautaen i livet mitt.’ Det ble veldig rart. Du tenker ikke at du skal komme dit at du skal dusje foreldrene dine. Det er en rar tanke, og det er surrealistisk når det skjer. Men man gjør det jo, fortsetter Trine.

Hun tenker seg om.

– Det var selvfølgelig veldig vondt å miste mamma. Men samtidig var det veldig godt fordi det var ikke henne. Det var ikke verdig, det var ikke sånn hun var. Hun elsket å sminke seg og krølle håret sitt, de ble så glade i henne på sykehjemmet. Hun satt der som den flotte damen hun var, med smilet, sminken og krølltangen.

– Så ble hun plutselig som et bitte lite barn som ikke husket noen ting. Det var veldig, veldig rart. Til slutt var det godt at hun fikk slippe. Hun var 85 år og hadde levd et godt og innholdsrikt liv.

Les også: (+) «Hun er moren min», sier du alltid, men jeg orker snart ikke mer

Dansepartneren Geir Bakke

Det var i tenårene hun møtte Geir Bakke og ble partner med ham, og resten er dansehistorie. De to hadde en imponerende karriere: Fire ganger verdensmestere og fem ganger europamestere i grenene sportsdans og selskapsdans.

De har til sammen 23 medaljer fra VM og EM. Trine har også vunnet kongepokalen tre ganger.

– Jeg danset konkurransedans på høyt nivå i frem til jeg var 27 år. Ungdomsårene gikk med til dans, men jeg føler ikke at jeg gikk glipp av noe. Jeg ville aldri ha valgt annerledes. sier hun.

Danserne var en stor gjeng som tilbrakte mye tid sammen. Alle var par, så det var like mange gutter og jenter. De var konkurrenter, men likevel gode venner.

– Det var et miljø hvor alle hadde det samme fokuset. Nå som jeg er på trenersiden, har jeg det i ryggmargen at ingen blir gode alene, selv om det er en individuell idrett. Vi er avhengige av at alle drar i samme retning. Det er så viktig å skape et miljø og en kultur med frivillighet innen idretten, sier hun.

For Trine handler dans om gleden ved å bevege seg til musikk. At det skjer noe i kroppen som gjør at du vil røre på deg. Det dreier seg om mestringsfølelse, men også jaget etter hele tiden å skulle bli bedre. To mennesker som skal få til noe sammen.

Trine sier at hun er stolt av alt hun fikk til på dansegulvet, og at det også føltes godt med anerkjennelsen alle medaljene ga. Men det er først i de senere år at hun virkelig har kunnet sette pris på det.

– Jeg var godt voksen før jeg kunne sette meg ned og gi meg selv et klapp på skulderen og si: ‘Det der var bra.’ Som voksen og med egne barn ser du livet i et annet perspektiv, fortsetter hun.

– Det er ikke til å stikke under stol at som toppidrettsutøver er du sykt egoistisk, forklarer hun. Familie og venner måtte tilpasse seg hennes trenings­rutiner.

Les også: (+) Egor Filipenko om vrakingen, bruddet med kona og den store forvandlingen

Dommer i Skal vi danse

Lite visste familien, bakkemannskapet hennes, at hun på sine godt voksne dager skulle bli TV-aktuell i Skal vi danse, et av TV 2s flaggskip, med 18 sesonger til nå.

Den populære dommeren har blitt kjent for sine tydelige, tekniske og konstruktive tilbakemeldinger. Gjennom 16 år har hun brukt sin ekspertkunnskap i selskapsdans til å dømme Norges kjendiser på dansegulvet.

– Jeg husker veldig godt første sesong da alt var nytt. Vi skulle gjøre vår egen vri på et BBC-konsept. Vi tråkket stien mens vi gikk, for å si det sånn. Den gangen var det kun selskapsdans, og alle i dommerpanelet kom fra det miljøet.

– Jeg husker også veldig godt at jeg ble spurt om jeg ville være med i sesong tre og tenkte: ‘Jøss, klarer vi å lage tre sesonger med dette konseptet?’

Hun ler godt.

– Men nå er det lenge siden jeg har innsett at dette har kommet for å bli. Jeg er så takknemlig og ydmyk for at jeg har fått lov til å være med i alle disse årene, sier hun.

I starten var TV-program­met altoppslukende. Datteren Celine Cleve (22) gikk i barnehagen da hun startet – nå studerer hun kriminologi på tredje året i England.

Les også: Dette er de verste Skal vi danse-skadene

Ektemannen Thomas Cleve (49)

– Det preget familiehverdagen altfor mye de første årene. Jeg ble nok veldig opptatt av meg selv og det jeg skulle gjøre. Men heldigvis har jeg en ektemann som er så fin.

Han sa: ‘Nå må vi snakke sammen. Det er helt fint at du skal være med på Skal vi danse. Men vi er en familie, og da kan ikke alt dreie seg om deg’, forteller Trine, og refererer til mannen, den tidligere danseren Thomas Cleve.

Hun innrømmer at det var tøft å høre, men også riktig. Fra da av snudde det. Hun hadde fått såpass erfaring at hun kunne forberede seg på torsdag og fredag, og så var det tilbake til familie og hverdag da sendingen var over lørdag kveld.

– Thomas og Celine sa til meg at så lenge TV 2 ville ha meg, og så lenge jeg hadde lyst, så kunne jeg takke ja. Jeg trengte ikke å bekymre meg for om det var greit eller ikke for deres del. Vi fant en balanse sammen, og i dag er de to mine største støttespillere både innen Skal vi danse og i livet generelt, sier Trine og smiler.

Hun og Thomas har vært gift i 25 år. Trine tror at hemmeligheten bak deres lange samliv er evnen de har til å snakke ærlig sammen. Å ta en fot i bakken når det trengs og se hverandre inn i øynene. At de sammen har funnet ut hva som gagner dem best.

– Livet er godt. Thomas og jeg er fremdeles involvert i dansemiljøet, men vi har også fått mange nye venner i nærmiljøet. Vi gjør hyggelige ting sammen. På toppen av det hele er jeg stolt over å ha fått en
lederstilling i kulturavdelingen i Lillestrøm kommune og blitt president i Norges Danse­forbund etter fylte 60 år.

– Man tenker gjerne at livet er slutt etter å ha passert 50, men sånn er det ikke. Det er så mye man kan oppnå ved å tørre å si: ‘Dette skal jeg klare selv om jeg har passert en viss alder’. Det er en honnør til meg selv, sier Trine og ler.

Åpner opp: – Det er mye dårlig samvittighet. Det er ingen tvil om det

Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung