De blå sidene
Jeg var 25, han nesten 50. Foreldrene mine var sjokkerte
Både mine foreldre og mine venner trakk seg unna og advarte meg når de fikk vite alderen til Ove. Men jeg nektet å høre på dem.
Det er uvanlig stille i huset. Jeg har sittet og lest en bok, eller i det minste prøvd, for det er vanskelig å konsentrere meg om å lese.
Jeg klarer ikke la være å tenke på mannen min Ove hele tiden. Hvordan har han det nå? Har han fått med seg det som har skjedd, at han har flyttet og at han bor på sykehjemmet?
Jeg vet ikke hva han tenker eller hvordan han har det, annet enn at jeg tror og håper at han trives og har det bra.
Ove har fått Alzheimers, og jeg har hatt ham boende lenge hjemme, kanskje altfor lenge.
Jeg ble utslitt, og tiden var inne for å ta det vanskelige valget. Han måtte flytte til sykehjemmet, og jeg måtte slippe taket. Det har vært en lang og vanskelig prosess.
Ove er min store kjærlighet. Jeg var 25 år da vi møttes, og vi måtte kjempe for at forholdet vårt skulle ha livets rett. Han var min daværende sjefs nærmeste kamerat, og han kom stadig innom jobben.
Han snakket med alle kollegene mine og vi ble godt kjent med ham. Vi flørtet litt i smug, og jeg syntes at han var en stilig mann.
Jeg tenkte ikke så mye på alderen hans den gangen, jeg så at han var eldre enn meg, men ante ikke at det var over 20 år som skilte oss. Det fant jeg ut da han inviterte meg og et par av kollegene mine med på en båttur.
På den turen ble det klart for meg at det var noe mellom oss. Vi kikket på hverandre i smug, og jeg følte et sug i magen så fort han var helt nær meg for å skjenke oppi glasset mitt eller hjelpe meg å dra opp makrellen jeg hadde fått på kroken.
Det ble snakk om bursdager og stjernetegn på turen, og det kom frem av Ove var i slutten av 40-årene. Jeg ga ham komplimenter for at han holdt seg så godt, og tenkte egentlig at han var for gammel for meg.
Men da han inviterte meg ut på middag, svarte jeg umiddelbart ja. Jeg ville finne mer ut av om han var en mann for meg, uavhengig av alder.
Ove og jeg innledet et stormfullt forhold fylt av lidenskap og sjalusi. Han var skilt og hadde en sønn som bodde hos moren sin, og det viste seg at han hadde tendenser til sjalusi.
Allikevel ble jeg. Vi slet virkelig i de første årene av forholdet, og alle rundt oss var imot forholdet vårt. Foreldrene mine ba meg om å tenke fremover, de mente at han ikke var den rette mannen for meg.
– Han er ikke den mannen du skal gifte deg meg og få barn med, husker jeg at moren min sa en gang.
Det gjorde inntrykk på meg, og jeg ble provosert, for hvordan kunne hun si noe sånt? Venninnene mine trakk seg også tilbake, de følte ikke at de hadde noe til felles med Ove.
De likte best at jeg var sammen med dem på egen hånd, og slik ble det også gjennom mange år. Helt til de selv etablerte seg og innså at aldersforskjeller ikke nødvendigvis spiller noen rolle.
Les også (+): Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten seksuell nærhet
Uendelig lykkelig
Ove og jeg ble samboere, stikk i strid med mine foreldres ønsker. De ble sjokkerte da de hørte hvor gammel han var. De gjorde det de kunne for å stoppe meg.
Derfor gikk det noen år uten at jeg hadde så mye kontakt med venner og familie.
De trakk seg unna oss, i et forsøk på å få meg til å tenke med fornuften og avslutte mitt forhold til Ove. Men det endret ikke på noe som helst. Jeg ville ha Ove, jeg var forelsket i ham og kunne ikke forestille meg et liv uten ham.
Det ble som sagt mye dramatikk mellom oss i begynnelsen, før Ove forsto at min unge alder ikke var en trussel. Han var redd for at andre menn skulle forføre meg, og det tok tid før han klarte å stole fullt og helt på meg. Først da vi giftet oss og jeg ble gravid, klarte han å slappe av.
I Ove fant jeg en sterk tilhørighet. Jeg likte følelsen av trygghet som han ga meg, og jeg følte aldri at han var for gammel for meg.
I sinn var han på min egen alder, vi hadde gode, kloke samtaler, og vi kunne diskutere alt mulig. Det handlet om ekte kjærlighet, og det var grunnen til at jeg valgte ham som far til barnet mitt. Vi ble enige om at vi skulle få ett barn, og da Martin ble født, følte jeg meg uendelig lykkelig.
Ove og jeg har klart å bevare kjærligheten gjennom alle disse årene. Forholdet vårt roet seg ned og ble en trygg havn. Jeg har i årenes løp utdannet meg og fått full støtte fra Ove underveis.
Han har aldri begrenset meg, men tvert imot oppfordret meg til å gå ut med venninner, dra på hytteturer med dem og kose meg sammen med dem.
Han følte seg etter hvert trygg på at jeg var hans og at han var min, og det ga oss også begge en frihet til å utvikle oss både hver for oss og sammen.
Han har vært flink til å ta vare på meg, det har alltid stått blomster på bordet hver fredag, og han har behandlet meg med respekt og omsorg.
Vi har også fått mange felles interesser etter hvert som årene har gått, noe som igjen har gitt oss nye venner som har akseptert hvem vi er og aldersforskjellen vår.
Foreldrene mine godtok ham til slutt, men aldri mer enn at de beholdt en viss kjølig distanse og avmålt høflighet når vi møttes. Det tror jeg de gjorde for Martins skyld.
De ville være besteforeldre, men far påpekte flere ganger at Ove like gjerne kunne ha vært bestefar til sin egen sønn, han også.
Jeg er stolt av meg selv fordi jeg klarte å stå imot presset fra omverdenen da de mente at Ove ikke var bra for meg, og at jeg burde satse på en mann på min egen alder.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Savner den gamle Ove
I dag er livet mitt i stor endring. Det er noen år siden Ove ble syk, og jeg har heldigvis hatt både overskudd og krefter til å ha ham boende hjemme så lenge.
Jeg visste imidlertid at det ville komme en dag hvor jeg ikke maktet det mer, og på en måte var jeg forberedt på det. Allikevel er det tomt og uvant å være i huset her alene, spesielt på kveldene.
Jeg har mye tid nå, tid til å tenke og kjenne etter hvordan livet mitt har vært. Og på Ove og hvordan han har det i dag.
Antagelig forstår han ikke så mye, for han smiler og ler når jeg kommer og har aldri sagt et ord om at han vil være med meg hjem.
Det begynner å gå opp for meg at jeg bærer på en sorg, som nå kommer til utløp gjennom tankene og følelsene mine. Jeg føler meg ensom og alene.
Jeg kjenner på savnet etter den gamle Ove og alt vi delte, og jeg tenker mye tilbake på årene som har gått.
Jeg besøker Ove daglig, jeg drar innom ham rett etter jobben. Men jeg vet også at det vil komme en tid hvor jeg må snu meg bort og fortsette livet mitt.
Ove er blitt en gammel mann. Jeg er fortsatt ung, sammenlignet med ham, og jeg har en jobb jeg trives med og et godt nettverk av venner og familie. Men akkurat nå bærer jeg på savnet etter det som var og som aldri vil komme tilbake.
Jeg sørger over at Ove ikke er rundt meg, samtidig som jeg er så utrolig glad for alt vi har delt av år og felles opplevelser.
Ove er og forblir min store kjærlighet, selv om jeg nå skal leve et liv på siden av det å ha en mann som er på sykehjemmet, og som aldri vil komme tilbake til hverken meg, oss eller samfunnet igjen.
Det må jeg bruke litt tid på å forsone meg med, men vi mennesker er jo heldigvis svært tilpasningsdyktige.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
