«Hva skjer hvis jeg hopper ned her? Er det noen som hører på meg da?»

Olaf Tufte (46), den dobbelte OL-mesteren i roing, la årene på hylla så sent som i 2021.

På grunn av hans høye alder har NRK i flere år ringt og spurt om han snart kan tenke seg å bli med i konkurransen mot andre pensjonerte idrettshelter.

I fjor kunne han endelig takke ja til å delta i «Mesternes mester».

– Produksjonen har mast på meg i 10 år om å være med i «Mesternes mester», men det er jo ikke lov til å være med før du har lagt opp. Jeg planla mer enn én gang å legge opp, og måtte ikke gi meg i 2021.

– Jeg hadde gjerne fortsatt, men det finnes andre mennesker i livet som fortjener litt mer oppmerksomhet enn at jeg reiser 250 døgn i året. Så det var på tide at jeg avsluttet, forteller han til Her og Nå.

Les også: Olaf Tufte: – Vi kommer til å ha et godt vennskap livet ut

Familiegård i Horten

Med driften av Tufte gård, eget klesmerke, bryggeri og foredrag har Olaf fortsatt mange jern i ilden. Etter at han la opp som toppidrettsutøver har det også blitt mer tid med kona Aina og barna Mie Lovise (16) og Herman Aurelius (13) hjemme på familiegården i Horten.

– Jeg er litt roligere nå, men jeg liker å gjøre mye. Forskjellen er at jeg nå er mye mer hjemme. Det er tungt å tenke på at gutta pakker bagen og drar på samling, og at jeg ikke skal være med. Men jeg okkuperer hjernen min med litt andre ting, så jeg overlever, forsikrer han med et smil.

Olaf er bevisst på at han er et forbilde for mange unge, men selv har han ikke alltid vært en person som andre ser opp til.

I «Podkasten Villmarksliv» fra 2021 snakker Olaf om sin tøffe ungdomstid der han følte seg rar og utenfor. På det verste satt han på mønet i garasjebygget hjemme på gården og vurderte å hoppe.

– Jeg hadde nok ikke gått av dage fra den høyden, men da følte jeg at hele verden var imot meg. De kalte det ikke «mobbing» før. Da het det å bli «ertet», og så fikk du leve med det. I dag vil det vel omtales som mobbing.

– Alle går gjennom den fasen der «mamma og pappa er dumme, ingen hører på meg og alle har feil». Jeg hadde kjent litt på den følelsen i en god periode. Da satt man oppå toppen der og dinglet med beina, tittet ned på betonggulvet og tenkte: «Hva skjer hvis jeg hopper ned her? Er det noen som hører på meg da? Slipper jeg da å være med på alt dette surret som jeg ikke liker?». Det er godt jeg ikke gjorde det, for det hadde gjort veldig vondt, fortalte han i podkasten.

Les også: (+) Jeg begynner å se hva jeg har påført meg selv og barna av lidelse

Vokste opp med strenge foreldre

Som barn klarte ikke Olaf å uttale bokstaven «R». Han hadde krøller og bodde på bondegård, noe som førte til at han ikke ble ansett som en av de kule gutta.

– Min måte å få aksept var å være apekatten som gjorde de crazy tingene som de andre ikke turte. Jeg var høyt og lavt, og på barneskolen var det så ille at jeg fikk skylden for ting uten å ha vært der. På ungdomsskolen søkte jeg mot de kule gutta som røykte litt hasj og gjorde noen brekk.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

– Så var jeg også nysgjerrig på den litt mer intellektuelle gjengen som var smarte og oppførte seg ordentlig. Jeg flakket derfor mellom disse to gjengene og traff aldri egentlig min greie. Jeg fant aldri tilhørigheten, så jeg var ikke bra nok for noen, forteller han i NRK-podkasten «Drivkraft».

I dag mener Olaf at det ikke er gitt at det skulle gå så bra med ham.

– Jeg er energisk og nysgjerrig nok til at det kunne gått galt hvis jeg ikke hadde hatt veldig bra mennesker rundt meg – som dro meg inn igjen, sier han til Her og Nå.

Da Olaf var 11 år, fikk han en cross-sykkel av faren sin. Avtalen var at han skulle få både bensin og deler til sykkelen dersom han klarte å holde seg unna røyking, festing og ulovligheter.

– Hadde det ikke vært for strenge foreldre, en gård å jobbe på og idretten, kan det hende jeg hadde sittet et litt annet sted med litt kjipere vegger. Jeg kunne fort ha havnet med dem som gjorde en del flere gærne ting enn det jeg endte opp med, sier han til «Drivkraft».

Les også: Før jeg skulle inn i Mesternes mester-huset, måtte jeg finne svar på et viktig spørsmål

Begynte med roing som 17-åring

OL- og VM-vinneren har i de senere årene møtt noen av dem han vokste opp med – bak lås og slå.

– Jeg har vært i en del fengsler der jeg har hatt samtaler med innsatte. På innsiden har jeg truffet folk jeg kjenner. Det er faktisk noen av de mest minnerike oppdragene jeg har hatt, og de som jeg føler at jeg får mest ut av å gjøre. Det gir meg mye å være i fengselet og prate med dem som tok noen feil valg i livet, sier han til Her og Nå.

Olaf er glad for valgene han selv har tatt. Først som 17-åring begynte han med roing, og i 30 år har han lagt ned blod, svette og tårer for å bli best i verden.

– For meg har mye av drivkraften vært utvikling og å se om det er mulig å bli bedre. Sulten etter å utvikle seg. I tillegg var det samholdet i familien jeg hadde innen ro-verdenen, og kameratskapene jeg har der. Hele denne pakken gjorde roingen til en livsstil, og jeg digget jo livet mitt, sier Olaf med et smil.

Stig André Berge har vært åpen om den tunge tiden: – Hvorfor skal jeg sitte med en historie, hvis det kan være med på å hjelpe noen andre?

– Jeg sto på to bein, han kom inn en dør og rommet var fylt av mange mennesker. Idet jeg så ham, lå jeg plutselig på gulvet