Nina Ellen «Nelli» Ødegård fra Etterglød: – Jeg sto på to bein, han kom inn en dør og rommet var fylt av mange mennesker. Idet jeg så ham, lå jeg plutselig på gulvet

Det er fredag ettermiddag på Nydalen spiseri og bryggeri. Lunsjgjestene har byttet ut burgere og salater med vin og øl. Det er god stemning, og volumet på gjestene og musikken øker i takt med at klokka nærmer seg helg. I en sofa ved vinduet sitter skuespiller Nina Ellen Ødegård (43) og leser på mobilen.

– Hei, sier hun og strekker fram begge hendene.

Ansiktet hennes har vært kjent i hjembyen Stavanger i mange år allerede, men var ukjent for nordmenn flest helt til hun spilte Ester i NRK-serien Etterglød, en rolle hun hadde båret på siden 2019.

– Jeg har stort sett stått på teaterscenen i alle år, så det å spille inn Etterglød var nybrottsarbeid for meg. Å gå så lenge svanger med en tv-serie i dette formatet, har vært litt nervepirrende. Det var en intens innspillingsperiode, og mens jeg ventet på premieren, gikk jeg vektløst rundt omkring – stolt, redd og litt ensom på samme tid. Det var utrolig deilig da serien ble lansert i oktober i fjor, sier hun.

Spiller Ester i Etterglød

Nina Ellen har tatt morgenflyet fra Stavanger, flytoget til Oslo sentralbanestasjon og t-banen videre til Nydalen. Hun har også rukket innom hotellrommet på Grünerløkka med bagasjen. Om det har skjedd mye i løpet av en kort dag, har det skjedd veldig mye i løpet av et år.

– 2022 var et hektisk år med mange nye utfordringer. Jeg er veldig glad i teater, men for rundt fem år siden begynte jeg å lengte etter å utfordre meg selv i andre formater. Jeg ville oppleve noe nytt, så jeg tok kontakt med castingbyråene. Kanskje det var en liten rolle for meg der ute? Så dukket både filmen Forbannelsen og tv-serien Etterglød opp, sier hun og smiler.

I Etterglød møter vi en vennegjeng midt i livet. I sentrum står sprudlende og snille Ester som fyller 40 år. Bursdagsfesten hennes tar en uventet vending når både familien og vennene – ved et uhell – får vite at Ester har fått kreft. Hun er av den typen som alle tror vil leve evig, fordi ingen kan forestille seg en verden uten henne. Serien fikk strålende anmeldelser og mange seere.

– Jeg følte et stort ansvar for å fortelle historien med respekt, og jeg var redd for å ta for lett på det. Siden jeg ikke har hatt så mange tv-roller tidligere, følte jeg meg litt som en nybegynner. Heldigvis var det en veldig sterk ensemblefølelse, og det var en helt fantastisk innspilling der både skuespillere og crew jobbet iherdig og med hjertet, sier hun.

Nina Ellen forteller at rollen som Ester smittet litt over på henne, både det ville og livsbejaende, men også de litt tyngre følelsene.

– Særlig sykehusscenene gjorde inntrykk på meg. Jeg syntes det var skamfullt å være på Ullevål sykehus og spille kreftsyk blant de som faktisk som er syke på ordentlig. Stemningen i veggene ... Jeg har hatt mange mareritt om det etterpå, sier hun og legger til:

– I etterkant har jeg fått mange rørende meldinger fra folk som kjenner seg igjen og føler seg sett. Det er veldig godt å vite.

Les også: (+) – Jeg var på Sunnaas, og hun ble dødssyk. Det var det verste traumet, det sitter i meg ennå

Rød løper i Cannes

Nina Ellen gikk ut av Teaterhøgskolen som 22-åring i 2002. Høsten etter begynte hun å jobbe ved Rogaland Teater, og der hun har jobbet siden – minus noen permisjoner her og der.

Hun har hatt en lang rekke teaterroller og noen få filmroller, og har mottatt to Hedda-priser samt Stavanger kommunes kulturpris. I fjor høst ble lille Stavanger byttet ut med røde løpere i Cannes.

– Det var tullete gøy å reise til Cannes. Da jeg kom til hotellet, fikk jeg en lapp der det sto at Dior skulle komme. Dior, tenkte jeg? Hvorfor det? De neste dagene hadde jeg mitt eget Dior-team med frisør og sminkør som banket på døra to ganger om dagen og kledde meg opp hver formiddag og ettermiddag, sier hun og ler.

– Den første gangen de var innom, snikfotograferte jeg det hele og sendte bilder til mannen min, men det tok ikke lang tid før jeg ble vant til dem og lurte på hvor de ble av hvis de var for sene. Hahaha!

I Cannes ble det vist to episoder av Etterglød, og etter visningen fikk filmteamet stående applaus i ti minutter.

– Folk så meg på gata og ville ha autograf og selfies. Det har aldri vært viktig for meg å slå igjennom, men det er klart at dette var stor stas. Når det er sagt, er jeg glad jeg ikke lever sånn til daglig, og jeg syntes det var utrolig deilig å kunne dra hjem til familien.

Hjem er Stavanger, og det har det alltid vært. Nina Ellen vokste opp på øya Hundvåg. Øya ligger tett på byen og sjøen og var ikke så tett befolket da Nina Ellen vokste opp. Den gangen besto den mest av jorder og gårder.

– Det ble mye løping over jordene. I oppveksten min var det et litt broket ungdomsmiljø på Hundvåg, som jeg heldigvis ikke var en del av. Jeg hadde en trygg og god oppvekst, med mamma, pappa og en storesøster som var fire år eldre. Det litt kronglete navnet Nina Ellen ble raskt til kallenavnet Nelli, og det har fulgt meg i alle år. Nelli er et Stavanger-uttrykk for sol. «Nå kommer Nelli fram», sier vi, så det gjør jo kallenavnet mitt spesielt fint.

Som så mange andre i Stavanger, var også Nina Ellen en oljeunge. Faren jobbet to uker i Nordsjøen og tre uker hjemme. Hver gang han kom hjem, var det konkurranse mellom storesøsteren og Nina Ellen om hvem som først fikk øye på ham og fikk løpt fortest ut for å gi ham en klem. Storesøsteren var alltid raskest.

– Jeg husker at jeg savnet ham veldig, og at han alltid skrev brev til oss. Selv om han var mye borte, følte jeg aldri at faren min ikke var til stede. Da han var hjemme, laget han middag og var sammen med oss. Når han kom hjem fra sjøen, hadde han dessuten alltid med Flyfrakt-godteri. Du husker de små pappkoffertene med stempler på og masse godteri i? Jeg husker også at jeg fikk Statfjord C-genser med bilde av en plattform på. Det var ganske kult!

Les også: (+) Under den første julelunsjen med familien Skolmen måtte Isabel klype seg i armen

Datteren Edith

Da Nina Ellen selv måtte reise fra familien for å spille inn Etterglød, var det viktig for henne å fortelle datteren at dette var noe hun selv ønsket og syntes var viktig.

– Det var absolutt tøft å være borte fra familien i perioder, men jeg husker at jeg sa til Edith at dette var noe jeg selv valgte å gjøre, og ikke noe jeg gjorde fordi jeg måtte. Jeg forklarte henne at denne jobben føltes viktig og at jeg virkelig ønsket den – og at når det føles sånn, skal man gjøre det.

– Edith er fremdeles liten, men samtidig begynner hun å bli stor. Hun tok fly alene til Oslo for å besøke meg, og resonnerte seg fram til at det var gøy å komme til hovedstaden og at hun en gang har lyst til flytte hit, sier Nina Ellen og smiler.

Hun er glad hun slapp å bo på et upersonlig hotell under innspillingen.

– Jeg er så glad for at jeg kunne bo i en leilighet da vi spilte inn serien. Jeg bodde like ved en venninne på Grünerløkka, kjøpte friske blomster og hadde vin i kjøleskapet, og ikke minst kunne jo datteren min komme på overnatting.

– I tillegg badet jeg i Oslofjorden og tok badstue når jeg hadde fri. Jeg følte at levde et residensliv, et kunstnerliv, der jeg stort sett bare hadde meg selv å tenke på.

Ektemannen Anders Dale

Nå er Nina Ellen tilbake i Stavanger, der hun bor i et hus ti minutter fra sjøen, sammen med ektemann og skuespiller-kollega Anders Dale. Han har tre store barn fra før, og sammen har de datteren Edith på ti år.

– Anders kjenner meg veldig godt. Vi kan snakke om alt, og det er ingenting som er feil å tenke eller føle. Vi møttes gjennom teateret. Vi hadde vært venner i flere år, og plutselig oppsto det en voldsom forelskelse. Jeg husker at jeg helt bokstavelig falt for ham.

– Jeg sto på to bein, han kom inn en dør, rommet var fylt av mange mennesker, og idet jeg så ham, lå jeg plutselig på gulvet. Det er den dag i dag et mysterium hvordan det skjedde, men noen ganger er livet magisk, og da er det ingen vei tilbake, sier Nina Ellen.

– Det beste med Anders er at han tar imot hele meg. Han har lært meg at ingenting er farlig å si høyt, og selv om noe av det jeg har fortalt ham ikke nødvendigvis har vært til hans fordel, har han bevist at han tåler det også. Han er livsvitnet mitt. Nå har vi vært sammen i 15 år.

– Hvordan er det å være sammen med en som er skuespiller som deg?

– Anders har alltid hjulpet meg med å skille litt, ved å si fra når grenser er i ferd med å bli nådd. Noen ganger forsvinner jeg kanskje litt inn i en rolle. Hvis jeg for eksempel har en rolle der karakteren har dårlig selvtillit, kan jeg bli så opptatt av å finne karakteren at jeg begynner å tenke dårlig om meg selv. Da er det fint å være sammen med en som forstår hvordan det er, forklarer hun.

– Det har vært perioder i livet hvor det har vært et heftig arbeidspress, og da jeg har snust litt på den berømte «veggen». Jeg er dårlig på stress, men har blitt litt bedre til å håndtere det. Jeg tar inn veldig mye av andre folks følelser. Hvis jeg blir stressa, virker det liksom som at den lille distansen mellom meg og andre mennesker i et rom opphører, og da kan det bli litt utmattende hvis jeg ikke tar grep. Når det tårner seg opp, må jeg rasjonere veldig.

– Hvordan da?

– Jeg må rett og slett leve ekstremt kjedelig, takke nei til fester, hvile og passe på mat og søvn. Og så gjør jeg ofte yoga – apropos det å ha sin egen kjerne når rollene tar litt over. Yoga er viktig for meg, for kropp og helse, og for å holde meg i balanse. Jeg trenger å ankre meg selv. Isbading hjelper også veldig når det «klogger seg til». Jeg kaller det bare Ctrl Alt Delete. Da nullstiller jeg meg.

Les også: (+) Christel Alsos hadde kjærlighetssorg og ingen planer om å finne en kjæreste. Så møtte hun Finn-Erik

God til å være lat

Nina Ellen har lært at hun ikke skal stenge seg inne når ting blir vanskelig, men at det er viktig for henne å ha et fritt rom med et knippe mennesker som hun alltid kan være seg selv med.

– Vi har en liten hytte ved havet på Jæren som vi ofte drar til, og så har jeg et par veldig nære venner som jeg prøver å sjekke innom ofte. Vi kan faktisk ha det veldig gøy i de vanskelige periodene. Vi kan se med skråblikk på det vi ikke får til, og vi har masse galgenhumor på det. Slike stressende perioder har jo ofte en ende også – plutselig er de over.

– Men du er flink å være lat også?

– Ja, jeg kan være lat og bedagelig, og jeg tror det er en dyd av nødvendighet for å jevne meg ut. Når jeg kjenner at jeg er lat, så har jeg det ganske godt. Jeg har ikke dårlig samvittighet og slår meg lett til ro. Jeg legger meg kanskje midt på dagen og tar en hvil. Om gulvet er vasket eller ikke, bryr jeg meg ikke om. I perioder hvor det er bånn gass, setter jeg gjerne ned standarden litt og delegerer husarbeidet til de andre i huset, sier hun og ler.

I løpet av 20 år på teaterscenen, har Nina Ellen spilt mange roller, og hun har blitt glad i de fleste. Den livsglade og sprudlende Ester er en av dem.

– Jeg er opptatt av å finne sprekkene til karakterene og å tørre å vise dem på ordentlig. Hva er svakhetene deres? Er de sjalu? Litt frekke? Det er et viktig ideal for meg at det jeg gjør oppleves sant. Vi som spilte de kvinnelige rollene i Etterglød hadde mange gode samtaler, og det utkrystalliserte seg tidlig at vi ville finne noe ekte og ærlig i rollene våre. At vi ikke skulle bruke energi på å være pene, eller å stenge igjen ansiktet på grunn av forfengelighet.

– Disse tankene ga gjenklang hos alle, og det ga oss styrke til å tørre og backe hverandre. Jeg er forfengelig privat, men jeg kan ikke være det som skuespiller.

– Hva tenker du om presset på kropp og utseende blant jenter og kvinner i dag?

– Jeg liker å se bra ut, sminke meg og kle meg fint, men når jeg ser på forbildene mine, som for eksempel Kate Winslet, er de fine uten masse stæsj. Folk må gjøre som de vil, men jeg har ikke behov for å sprøyte noe inn i fjeset. Jeg har aldri vurdert det, og blir litt trist bare av å tenke på det. Jeg lever at folk skal tyde meg, og da ville det være dumt å lamme musklene i ansiktet.

Les også: (+) Da Ingrid så Jakob, sa det «pang»: – Problemet var bare at jeg var opptatt

Små bobler med vilt liv

Nina Ellen er forfengelig på en klassisk måte. Hun har på en svart høyhalset bluse og et gullsmykke rundt halsen. Det lyse håret er satt i en hestehale.

Mannen hennes minnet henne på at det var kaldt i hovedstaden og anbefalte henne å velge dunjakke istedenfor en kald finjakke. Det er Nina Ellen glad for. Snart er hun klar for en helg med teater, middag og vin med venninner.

– Jeg er glad i de små boblene med vilt liv, og jeg kan godt danse på en klubb i Berlin fra fredag til lørdag eller dra på karaokebar. Men det skjer bare hvis jeg er på en god plass, og i gode venners lag – da føles det alltid godt.

Hun tilbringer like gjerne helgen på hytta på Jæren, sommer som vinter.

– Det er en primitiv hytte, men lyset der er magisk. På vinteren går jeg gjerne på skøyter med Edith, og når det er snø, drar vi opp på fjellet for å gå på ski. Jeg er glad i å gå i fjellet.

– Mamma er adoptert fra Gudbrandsdalen, og da jeg var med på Peer Gynt-forestillingen på Gåla, følte jeg at jeg hørte til der. Det å kunne se langt var veldig godt. Jeg gikk lange turer hver dag.

Vil danse mer

2022 var et hektisk år hvor Nina Ellen var utenfor komfortsonen opptil flere ganger. Hun er spent på hva det nye året bringer.

– Ja, jeg er litt spent. Når man jobber mange år på et institusjonsteater, er det veldig viktig å ta permisjon iblant og komme hjem med nye verktøy i posen. Jeg vil fortsette å jobbe på teateret, men jeg har jo også fått smaken på film og tv. Hvis det dukker opp noe som jeg synes virker gøy – på grunn av menneskene, fordi det er noe jeg vil formidle eller fordi det er noe jeg aldri har gjort før – så sier jeg ja.

– Du liker å være nybegynner?

– Ja, jeg er fascinert av den friheten jeg føler når jeg jobber i et kunstfelt der jeg egentlig ikke hører til. Jeg liker meg egentlig utenfor komfortsonen og jeg liker nybegynnerfølelsen. Kanskje er det lengselen etter å gjøre noe nytt? spør Nina Ellen.

– Det å drive med kunst handler om å beholde lengselen etter å formidle noe. Jeg har for eksempel alltid danset, og jeg vil danse mer! Om det blir noe folk ser på en scene eller ikke, er ikke viktig. Jeg vil uansett danse. Selv om jeg kan bli både stressa og redd, så er jeg i hvert fall utstyrt med en god del selvtillit. Det skal jeg ha!

Joiken gjorde henne til verdensstjerne. Mari Boine avslører hemmeligheten: – Kraften går gjennom meg

Da Ingrid så Jakob, sa det «pang»: – Problemet var bare at jeg var opptatt