Ingerid Stenvold
– Jeg var helt sikker på at han virkelig ikke var min type
Stress. Sykdom. Ski. Sang. Dagsrevyens Ingerid Stenvold mestrer det meste. Bortsett fra en ting.
«Turn around, bright eyes ...» Stemmen er sterk og overraskende klar, og minner om at noen som er kjent for å være dyktig til å gjøre én ting, også kan ha helt andre talenter.
«Every now and then I fall apart … Turn around, bright eyes …»
Årsaken til dette musikalske utbruddet er at fotograf Brun nettopp har bedt dagens hovedperson, Dagsrevyens Ingerid Stenvold (47), å gjøre akkurat det. Altså å snu seg rundt. Og hun svarte med å synge noen strofer fra Bonnie Tylers førti år gamle monsterhit.
Å snu seg er forresten er en ganske omstendelig bevegelse, siden Stenvold står i snø til midt på lårene.
– Det er ikke så lenge siden jeg begynte å synge i NRK-koret, og det er bare så gøy! Så moro å lese noter igjen. For det begynner å bli ganske lenge siden jeg sist drev aktivt med det, sier Stenvold, før hun fortsetter snubevegelsen.
Ski-VM i Trondheim
Halvannen time tidligere: Vi befinner oss på Frognerseteren, nesten 500 meter over havet, og akkurat denne dagen er hovedstaden velsignet med et tykt lag av kritthvit nysnø, dypblå og skyfri himmel og gnistrende sol.
Og, der, midt i en stri strøm av skoleklasser som har skidag, og selfie-knipsende turister, kommer hun gående. Den blide, trygge og tilsynelatende alltid velopplagte Dagsrevy-ankerkvinnen Ingerid Stenvold.
– Jeg måtte ta meg et varmt bad etter at jeg var ute på ski tidligere i dag, så jeg beklager at jeg er litt sen, sier hun, selv om hun klokker inn bare sekunder etter avtalt tid.
– Det er knapt lunsjtid, og du har allerede vært ute på tur? Og badet?
– Når jeg går alene, benytter jeg ofte anledningen til å ta det som en treningsøkt mer enn en tur – selv om jeg ikke trener til noe. Forresten, jeg vurderer å gå Birken i år. Vi får se.
Om Birkebeinerrennet på Lillehammer er usikkert, er en annen ting helt klart: I likhet med mange andre nordmenn kommer Stenvold til å tilbringe mye tid foran skjermen de neste ukene.
– Jeg er sikker på at Ski-VM i Trondheim kommer til å bli helt ellevilt, slik det var i 2011, da Oslo hadde det, sier Stenvold idet hun passerer en gruppe turkledde pensjonister og setter seg ved et vindusbord lenger inne i restauranten.
– Og like sikkert som norske pallplasseringer, kommer også kritikken?
Stenvold sukker.
– Altså … jeg klarer ikke å se det kontroversielle ved dette. At man snakker om usunn nasjonalisme når Norge gjør det bra på ski. Kom igjen. Mesterskap som dette er da både positivt og samlende for Norge.
Les også: Ingerid Stenvold: Endelig smertefri
Fra Finnfjordbotn i Troms
Skirenn. Her vet Stenvold hva hun snakker om. Planen var lenge at hun selv en gang skulle stå på pallen. Med gull i junior-NM var jenta fra Finnfjordbotn i Troms spådd en lysene idrettskarriere. Men slik gikk det ikke.
– Nei, det gjorde ikke det, sier hun og forteller om hvordan nedturen begynte.
Hvordan hun mot slutten av junioralderen, da hun var rundt 18–19, oftere og oftere ble satt ut av spill grunnet infernalske ryggsmerter.
– Prolapsproblemer var ikke så uvanlig blant utøvere den gang. Vi trente ikke så mye kjernemuskulatur, mage og rygg, som de gjør nå.
At prolaps gjør hverdagen vanskelig, vet hundretusenvis av nordmenn. Når hverdagen består av utallige timer med trening og konkurranser, går det rett og slett ikke opp.
– Jeg skjønte det litt for sent, og holdt nok på et par år lenger enn jeg burde. Jeg bodde på Lillehammer, skulle satse fullt og helt, men så ble det likevel ikke sånn. På den annen side trengte jeg nok de årene for å omstille meg.
– Når man har satset hele oppveksten på å bli topputøver, ble vel omstillingen ganske dramatisk?
Stenvold nikker.
– Det vil jeg si. Derfor er jeg veldig glad for at idrett ikke var hele livet mitt. Heldigvis hadde jeg andre interesser også.
Les også: Susann Goksør: – Da følte jeg meg som verdens verste mor
Traumatiserende julegave
Tettstedet Finnfjordbotn i Senja kommune er ikke stort. Men hadde det unge Stenvold trengte for å dekke grunnleggende behov: Fotballbane, friidrettsbane og lysløype. Og alt lå i umiddelbar nærhet til hjemmet, som hun delte med sin lærer-far, bibliotekar-mor – og tre storebrødre.
Som yngst og eneste jente, ble hun naturligvis degget med, sørget for, ja, nærmest båret på gullstol gjennom oppveksten. Hun nøt kort sagt et liv som prinsessen på ert …
– Nei, nei, nei!
Stenvold himler med øynene og sier at det ikke kunne vært fjernere fra sannheten. Bortskjemt var et fremmedord. Det var heller slik at så snart hun kunne gå og snakke, så ble hun satt rett i konkurransemodus.
– Brødrene mine og jeg konkurrerte om alt. Absolutt alt. Alle drev med idrett, så det var selvsagt. Men det var også spørrekonkurranser av forskjellig slag. Kaste på blink. Kjøre bilbane fortest. Alt mulig. Og det var ganske høyrøstet. Eller riktigere: Ekstremt høyrøstet, uten at vi la merke til det selv.
– Nå og da fikk mamma nok, reiste seg og ropte: «Alle ut! Nå!!». Og vi var like overrasket hver gang. Ha-ha!
For ordens skyld: Lydnivået var ikke alltid på smertegrensen. Og det ble ikke bedrevet idrett hele døgnet. Veggene i det Stenvoldske hjem var dekket av bokhyller, og unge Ingerid oppdaget tidlig de store klassikerne og gleden ved å forsvinne mellom to permer. Hun fikk også erfare hvordan en bok kan gjøre en koselig julaften til noe nesten uholdbart pinlig.
– Jeg husker godt den julen – det må ha vært i 83 eller 84 – da jeg pakket opp «Kroppen» av Trond-Viggo Torgersen, som jeg husker som full av nakne mennesker i alle aldre.
Bak brilleglassene lukker øynene seg et sekund, før det kommer et oppgitt stønn, etterfulgt av en kort latter.
– Alle de andre flirte av det, mens jeg ble så flau at jeg pakket den godt bort. Huff, nei, det var helt forferdelig.
– Hva var den første voksenboken du leste?
– «Landstryker-trilogien» av Hamsun. Pappa var veldig glad i Hamsun. Jeg var skeptisk, men oppdaget snart hvor underholdende det var. Og at det slett ikke var vanskelig eller tungt å lese.
– Snuste du på annen og mer, hva skal jeg si, vågal litteratur?
– Å, nei. Etter opplevelsen med «Kroppen» holdt meg langt, langt unna den slags. He-he!
Stenvold var også opptatt av musikk. I mange år spilte hun cello, så bra at spillelæreren mente hun burde søke på musikkonservatoriet. Men hun hadde andre planer.
– Jeg skulle bli lege med idrettsmedisin som spesialfelt.
– Toppidrettsutøver og lege. Høres trygt og fint ut …
– Ja, og det var nok akkurat det som slo inn på et punkt. Etter ryggproblemene satte en stopper for idrettskarrieren, meldte behovet for å gjøre noe helt annet seg. Journalistutdanningen var bare toårig, så hvis det var bom, kunne jeg alltid gå tilbake til opprinnelig plan, uten å ha kastet bort for mye tid.
Les også: (+) Erling Kagge trodde han var forberedt på det vonde som ventet. Den voldsomme reaksjonen overrasket ham
Seertallene til Dagsrevyen
Vi vet alle hvordan den historien fortsatte. I snart femten år har Ingerid Stenvold vært en av disse velformulerte og velkledde menneskene som kommer hjem til hundretusener av nordmenn hver kveld for å fortelle oss hva som har skjedd, både i Norge og ute i den store verden. Og det til manges glede: I januar var seertallene til Dagsrevyen oppe i imponerende 700 000. Men det finnes kritiske røster.
– Kritikk tar jeg på alvor, men akkurat at vi skulle være politisk farget, nei, det tar jeg florlett. Jeg har aldri vært partipolitisk og synes det er mye mer interessant å møte politiske utspill med åpent sinn, uavhengig av hvor de måtte komme fra. Og det er en av de viktigste oppgavene til programposter som Dagsrevyen, Dagsnytt 18 og Debatten: Å holde den åpne meningsutvekslingen i gang.
– Noen mener den er under press nå …
– Jeg mener også det. Folk sitter i sine bunkere og hører på timelange skravle-podkaster med folk – og er det lov å si en overvekt av menn? – bak mikrofonene med mer eller mindre sterke meninger om ting – uten at de blir utfordret eller møtt med motforestillinger. Hvis den typen formidling blir dominerende, er vi ute på en dum og farlig galei.
– Men dette gjør også av vi i de tradisjonelle mediene må skjerpe oss og holde kvalitets-fanen høyt. Den uavhengige og kritiske journalistikken er viktigere enn noen gang. Bare gudene vet hva som skjer i årene som kommer, sier hun og trekker pusten mellom tennene.
– Vel, kjedelig blir det i hvert fall ikke.
Les også: Olaug Bollestad: – Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen
Ble lam i halve ansiktet
Facialisparese heter det på legespråket latin. På godt, gammeldags norsk: ansiktslammelse. Og akkurat denne sjeldne lidelsen traff Stenvold med et solid smell for noen år siden. Hun var nettopp kommet hjem fra skitur, da hun oppdaget at noe var galt. Det føltes rart, som om hun nettopp hadde fått en megadose med bedøvelse hos tannlegen.
– Å plutselig bli lam i halve ansiktet er en pussig opplevelse. Det var for eksempel vanskelig å spise og drikke uten å søle, siden alt falt ut igjen på den siden av munnen som var lammet. He-he.
– Du tok det med godt humør?
– Mesteparten av tiden, ja. Jeg ble jo undersøkt for slag, borreliose – ja, alt mulig, og så kom de heldigvis fram til at det ikke var så alvorlig. For de aller fleste som blir rammet av dette, går det relativt fort over – som det også gjorde for meg.
Ansiktslammelse er ikke den eneste merkelige sykdomsopplevelsen Stenvold har hatt de siste årene. I fjor høst fikk hun krystallsyke, som ifølge helsenorge.no er en sykdom «i det indre øret som (…) utløser kortvarige anfall av svimmelhet. Symptomene kommer av krystaller (otolitter) som har løsnet fra øresenseorganene og ramlet inn i buegangene i det indre øret.»
– Nærmere 80 000 nordmenn blir rammet hvert eneste år. Så da er den vel strengt tatt ikke så veldig merkelig. Eller i hvert fall ikke veldig uvanlig. Men behandlingen var merkelig. Eller fascinerende. Og litt nifs, sier hun, nesten frydefullt.
– Det er en nesten futuristisk greie. Jeg ble spent fast i en slags stol og fikk jeg på meg VR-briller, som registrerte øyebevegelsene mine. Stolen ble så vippet til den ene siden, så til den andre, så bakover, forover – ja, du skjønner. Ut fra øyebevegelsene, kunne de raskt finne ut akkurat hvor i buegangene inni øret krystallene hadde samlet seg. Så var det bare å vippe meg i riktig retning, og bli kvitt disse små partiklene som forstyrret balansen.
– Jøss!
– Ikke sant? Det var ganske ko-ko. Som om noen hadde gitt meg beskjed om å stå på ett ben, si kykeliky, hinke i ring tre ganger, og så bli frisk. Men det virket som bare juling. Et kvarter i stolen og så var jeg så godt som kurert.
– Hverdagen din, med så mange direktesendinger, innebærer en god del stress. Tror du det kan være en sammenheng?
– Jeg vet ikke. Det kan sikkert ha noe med stress å gjøre, men det kan også være andre ting. Denne ansiktslammelsen kan visst skyldes trekk. Ja, at man rett og slett blir utsatt for trekk. Eller en infeksjon som sprer seg. Man vet ikke hvorfor den oppstår. Det samme gjelder krystallsyken. Og mange andre sykdommer og lidelser, sier hun alvorlig.
Så lener hun seg over bordet, flytter blikket fra side til side, som om hun skal fortelle en hemmelighet.
– Men, man vet heldigvis hvordan det kan kureres. Og det er vel kanskje vel så viktig, ikke sant?
Ektemannen Torkel Halmø
Arbeidsdagene er krevende. Vaktene lange og turnusen tøff. Hvor lett er det å kombinere en slik jobb med familieliv?
Stenvold sier at det går greit. Men også at hun setter familien først.
– Jeg savner konserter, teater, byturer og sånt, men prioriteringen er likevel enkel.
– I hvor stor grad har døtrene dine arvet dine interesser?
– De driver begge med fotball og langrenn – uten press hjemmefra. Ellers er begge glade i å lese. Men stadig påminnelse og oppmuntring må til, for å få dem til å legge vekk skjerm og ta frem bok. Men … at jeg kan ha en slik jobb og samtidig et familieliv, er avhengig av tre ting: Snill mann, snill mann – og tålmodig mann.
Mannen hun snakker om heter Torkel Halmø, er økonom og jobber i næringsdepartementet. De har vært gift siden 2012, seks år etter de møtte hverandre under arbeidet med NRKs innsamlingsaksjon for Leger uten grenser. Kjærlighet ved første blikk? Å, nei du.
– Det var ikke et sånn «Wow! Der er mannen i mitt liv!» -øyeblikk. Og det sier absolutt mest, eller kanskje heller alt, om meg.
– Hva mener du?
– Å, jeg var fordomsfull. Forutinntatt. Men … ærlig talt. Han var økonom fra Norges Handelshøyskole. Han hadde på seg skjorte og V-genser. Rosa V-genser! Nei, jeg var helt sikker på at han virkelig ikke var min type. Jeg hadde større sans for sånne litt rufsete rockegutter. Ha-ha!
Så snart latteren har stilnet legger hun til:
– Heldigvis er jeg blitt mye bedre med årene. Mer opptatt av å gi folk en sjanse. Og så har jeg lært at man ikke skal skue hunden på hårene, sier hun.
Ingerid Stenvold har mange talenter. Og så er det områder hun der det finnes et klart forbedringspotensial.
– Jeg sliter med romantikk. Og inderlighet. Så stakkars Torkel. Han hadde jo tilløp til å være en romantiker før han traff meg. Hadde han møtt en annen, ville han nok garantert fått mye mer utløp for den siden av seg.
Hun forteller at hun prøver. Hele tiden. Med vekslende hell. Som da hun og ektemannen for noen år siden hadde invitert en gjeng av sine nærmeste venner for å markere sin 10-årsbryllupsdag i Finnfjordbotn.
– Det var en helt fantastisk opplevelse. 28 grader. Sol hele døgnet. Så, under middagen, skulle jeg holde en liten tale. Det bruste av pur lykke inni meg, og jeg hadde bestemt meg for at nå skulle jeg endelig si rett ut hva jeg følte.
– Noe … romantisk?
– Ja, jeg vet, men …
Hun rister på hodet.
– Men, det gikk ikke. Jeg prøvde, men nei.
– Hva skjedde?
– Jeg hektet det på en god venninne som var der, og som ikke har den type problemer i det hele tatt. Så jeg sa at jeg skulle ønske jeg var mer som henne, for da å få sagt hva jeg følte.
– Så du er virkelig, virkelig dårlig på romantikk?
Stenvold skyter fram underleppen, lager hundeøyne og nikker sakte. Så sprekker ansiktet i et bredt smil, før hun forretningsmessig, kort og kontant slår fast:
– Nei, jeg er ikke dårlig på romantikk. Jeg er helt elendig.
