Trine Skei Grande
Trine Skei Grande bor alene i et digert 170 år gammelt hus
Trine Skei Grande har en imponerende stor boksamling, men det er én bok hun har et helt spesielt forhold til. Den forteller historien om et lite hus som har sett mange generasjoner komme og gå. Ikke ulikt det huset hun selv flyttet inn i etter at hun forlot politikken for drøye tre år siden.
– Lås dere inn gjennom døra inn til hagen, så kommer jeg straks, sier Trine Skei Grande, og utleverer en nøkkel.
Den åpner porten inn til en idyllisk bakgård der det bugner av bær, blomster og grønt. Når Grande kommer etter, vil hun gjerne vise frem vaktlene sine. Hver dag produserer hønsefuglene små, fargerike egg. Så mange at hun har fått designet en egen liten eggekartong. En tegning av huset hennes pryder lokket.
– Jeg gir gjerne bort egg til venner og familie, sier hun, og demonstrerer hvordan de små eggene fiskes frem fra halmen i buret der vaktlene bor.
– Du har ikke vurdert å la vaktlene gå fritt i hagen?
– Å nei, sier Grande, en smule sjokkert.
– Her finnes både rev og grevling.
Bor i trehus på Kampen
Etter at Trine Skei Grande for drøye tre år siden tok farvel med politikken, flyttet hun inn i et gammelt, gulmalt trehus på Kampen. Da huset ble lagt ut for salg, var det i så dårlig forfatning at blant de hundre som var på visning, var det bare én som la inn bud. Nemlig tidligere Venstre-leder og kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande. Det har hun ikke angret på.
– Jeg stortrives her, sier hun med et stort smil.
Hun forteller at byantikvaren mener huset er oppført en gang mellom 1850 og 1860. Men selv tror hun deler av det kan være enda eldre. Uansett har huset vært vitne til utallige menneskeskjebner og helt sikkert både fødsler og død.
– Jeg er opptatt av historie, og det er fascinerende å tenke på husets lange fortid, sier Grande.
Så tar hun en kunstpause og lar blikket gli rundt i stuen.
– Men det er ingen spøkelser her.
– Er det slik at du kan merke spøkelser?
– Jeg vet ikke, men jeg er veldig var for stemninger i hus, sier hun, og legger til at hun umiddelbart følte seg velkommen her.
– Da jeg flyttet inn i min forrige leilighet, måtte jeg bruke lang tid på å overtale den til å bli på lag med meg, sier hun og smiler.
For å illustrere at hun er «på talefot» med dette huset, forteller Grande at hun etter innflyttingen bestemte seg for at stuen skulle males rosa. Hun tok med seg en rekke fargeprøver hjem for å finne den rosafargen som passet best, både i lys og mørke. Men under forarbeidet hendte det noe interessant.
– Da jeg rev ned veggplatene, fant jeg først en tapet fra 1940-tallet, og bak den var det malt okergult. Bak der igjen var det trønderrødt. Men så kom jeg inn til originalfargen, og vet du hva? Den var prikk lik fargen jeg hadde bestemt meg for. Da følte jeg virkelig at rommet hadde snakket til meg. Det ville bli rosa igjen.
– Er du litt overtroisk?
– Nei, men når sånne ting skjer, så syns jeg det er veldig gøy.
Les også: Olaug Bollestad: – Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen
Direktør i Den norske Forleggerforening
På Kampen har det gått med mye tid til oppussing, og den store hagen krever sitt. Her dyrker eks-politikeren poteter, gulrøtter, gresskar, rabarbra, tomater og squash. For å nevne noe. Her vokser også drueranker langs en tilstøtende nabogård, og her fins epletrær og plommetrær.
Og nede i bakken mot Jordal, en hel liten åker med jordskokk. Grande har uten tvil nok å henge fingrene i, men hun er slettes ikke bybonde på heltid.
Etter et par år i Footprint Communications AS ble hun i mars i år ansatt som administrerende direktør i Den norske Forleggerforening. Hun stortrives i en jobb som i korthet går ut på «å fremme lesing».
– Det er noe jeg virkelig brenner for. Du blir smartere av å lese, du får et større ordforråd, du blir mer empatisk, du sover bedre om natta, og du får flere venner. Disse guttene som Simen Velle er så opptatt av, alle de som ikke får seg kjæreste, bør begynne å lese.
– Å lese?
Grande nikker bestemt.
– Seriøs forskning på Tinder og andre sjekkeapper viser at du har mye større sjanse for å møte noen hvis du er avbildet med en bok, sier hun og smiler lurt.
Grandes kjærlighet til bøker er grunnen til at Hjemmet har tatt turen til Kampen. For hennes «ting» er en bok, nærmere bestemt en illustrert barnebok. Den er kanskje den direkte årsaken til at hun nå har fått seg sitt eget «rare» hus midt i byen.
Det dreier seg om «Det lille huset» av den amerikanske forfatteren og illustratøren Virginia Lee Burton. Boka kom ut i USA i 1942 og ble oversatt til norsk av Anne-Cath. Vestly i 1971.
Les også: Mímir Kristjánsson: – På et tidspunkt ble det problematisk for meg som barn
Boken «Det lille huset»
Grande reiser seg og går bort til en hylle mellom kjøkkenet og stuen. Der henter hun frem en bok med et omslag som viser et lite hus mellom to epletrær på en bakketopp under en blunkende sol.
Kort fortalt handler boka om dette huset. Det er så solid konstruert at byggherren ser for seg at hans barnebarns barnebarns barn en dag skal bo i det. Men byen spiser seg stadig nærmere, og til slutt drukner det lille huset mellom noen gigantiske skyskrapere.
Så en dag kommer byggherrens tipptippoldebarn forbi. Hun kjenner igjen huset fra sin oppvekst og tar på seg oppgaven med å få det flyttet ut på landet igjen.
– Det må være 15 år siden jeg kom over dette eksemplaret. Jeg var innom et loppemarked på Riis skole og bladde meg gjennom en stabel med bøker. Der dukket «Det lille huset» opp, en bok som vekket til live mange barndomsminner, forteller Grande.
Hennes forhold til «Det lille huset» har nemlig en forhistorie. Grande mener å huske at hun stiftet bekjentskap med boka for aller første gang på skolebiblioteket i Overhalla.
– Mamma var veldig glad i å lese bøker, og hun leste høyt for meg. Men hun var ingen tilhenger av å eie bøker siden man kunne låne dem på biblioteket. Så dit dro vi en gang i uka, og der kom jeg altså over «Det lille huset», en bok jeg lånte igjen og igjen.
Grande forteller at boka også fantes hjemme hos bestevenninna.
– Når jeg var på besøk hos henne, og ble invitert til å spise middag, sa jeg raskt at jeg var mett. Men det var bare en unnskyldning for å kunne saumfare bokhylla deres. Der var det mange flere bøker enn hjemme hos oss.
– Hvordan vil du beskrive deg selv som barn?
– Jeg var nok ganske rar. Og veslevoksen. I Namdalen, der jeg bodde, var det langt til andre barn, så jeg vokste opp med mange gamle folk rundt meg. En av dem het Einar, en gammel kall som fant på mye rart. Vi laget radioprogrammer som vi sendte gjennom lufta til mamma, og han hadde et mørkerom hvor vi fremkalte bilder. Morsomme ting. Men jeg husker også at jeg kjedet meg mye som barn, sier Grande, med trykk på «kjedet».
– I dag tenker jeg at barn burde kjede seg litt mer. For jeg tror man blir kreativ av det.
Grande har ikke barn selv, men bare et steinkast unna huset hennes bor tre av syv grandtantebarn.
– De er stadig på besøk, men de kaller meg bestetante, ikke grandtante. Det var for øvrig min niese som fant på det ordet. Jeg har brukt det i så mange sammenhenger at ordet nå er tatt inn i Det Norske Akademis ordbok. Det er moro.
Les også: (+) Jeg gjorde alt for tante og trodde at jeg skulle arve. Nå vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte
Magisk
Når det gjelder bøker, har Trine Skei Grande inntatt et noe annet ståsted enn sin mor. I motsetning til henne liker hun å eie de bøkene hun er glad i. Det har resultert i en boksamling på hele 4285 bøker.
Hvis vi tar utgangspunkt i at bredden på en bokrygg varierer mellom to og fire centimeter, tilsvarer det omtrentlig 130 hyllemeter. Og i hyllene på Kampen finnes mange skatter.
– Hva er det ved akkurat denne boka og denne historien som fascinerer deg?
– Jeg vet ikke helt, men det er noe magisk ved den, sier Grande.
Hun tenker seg om et par sekunder.
– Kanskje jeg burde få en psykolog til å analysere meg for å komme med en dypere forklaring. Enten traff boka meg sånn som jeg er laga, eller så har boka vært med på å lage meg. Jeg har jo alltid vært opptatt av naturvern. Og kulturvern. Jeg liker veldig godt balansen mellom by og land som fortellingen formidler. Til å begynne med lengter huset etter selskap, men når det blir for mye, må det tilbake til landet, sier hun, og ler godt.
– Sånn sett kan man vel si at du har funnet en fin balanse her på Kampen?
– Absolutt. Og dette kan sikkert provosere noen, men av og til er faktisk byen bedre enn bygda når det gjelder å ta vare på bygdas verdier. Her bor jeg jo i en småby, alle hilser på alle, og man følger litt med på hvordan det går. Med barna, for eksempel.
Noen har kritisert «Det lille huset» for å være imot byutvikling. Men forfatteren, Virginia Lee Burton, har uttalt at det hun har ønsket å formidle til unge lesere, er tidens gang.
Den amerikanske forfatteren og Pulitzerpris-vinneren, Anne Tyler, leste boka slik. I en hyllest til boka i New York Times skrev hun at det var nettopp dét hun fikk innsikt i da hun leste boka som barn. Alle de uunngåelige tapene tidens gang bringer. Boka fikk henne til å innse hva som ligger i begrepet nostalgi.
– Er du selv en nostalgisk person?
– Ja, men ikke slik at jeg drømmer meg tilbake til gamle dager. Men jeg syns det er veldig viktig å ta vare på historien. Når jeg pusser opp her, finner jeg ut hvor dårlig råd folk har hatt, og hvor fattigslig de har bodd. Her på Kampen var dødeligheten større blant barn enn blant voksne. Det var helt forferdelig.
Les også: Siv Jensen fikk tidenes overraskelse: – Det kom som lyn fra klar himmel
Bor alene
Trine Skei Grandes hus har stått som et stødig tidsvitne gjennom mange generasjoner. I dag bor hun alene i første etasje, leier ut andre, og på loftet oppbevares de aller fleste bøkene hennes. Sannsynligvis har det stått enda et hus i det som nå er bakgård og hage. Folketellingen fra 1875 viser nemlig at hele 34 personer var registrert på denne adressen. I genealogien er vi da langt tilbake i Grandes slekt.
– Er du selv opptatt av slektshistorie?
– Ja, fordi det gir en veldig personlig innfallsvinkel til historien. Min mormor, som antagelig ikke kunne lese, vokste opp i Ytre Namdalen i en familie med 13 unger i et hus med ett bord og to stoler. Så ungene sto og spiste. «Du står ikke for noen bedre venn enn maten», sa min oldemor. Det er jo ikke så mange generasjoner siden.
– I dag kan jeg – som barnebarn av en mormor med en slik oppvekst – sitte i mitt eget lille hus i byen og ha en hel etasje for meg selv. Det er nesten umulig å begripe hvor raskt denne velstanden og rikdommen har kommet.
– Du nevnte grandtantebarna dine som stadig kommer på besøk. Har du lest «Det lille huset» for dem?
Grande blir usikker.
– Det kan jeg faktisk ikke huske å ha gjort.
Så smiler hun.
– Denne boka er liksom blitt min egen lille juvel.
