De blå sidene
Nesten uansett hva jeg gjorde, hadde mannen min en negativ kommentar. Til slutt tok jeg et valg
Det gikk flere år før jeg skjønte hvordan mannen min egentlig var.
Det er mange år siden dette skjedde, men jeg tror det vil skje igjen. Hadde jeg visst det jeg vet nå, ville jeg endret livet mitt for lenge siden.
Jeg ble sammen med Per da jeg var 15 år gammel. Han var 17 år, høy, mørk og handlekraftig. Det var mange jenter rundt meg som var hemmelig forelsket i ham.
Jeg var litt usikker på hva jeg syntes om ham, noen ganger virket han veldig grei, mens andre ganger kunne han virke litt sur og tverr.
Da han begynte å legge an på meg, ble jeg ikke umiddelbart sjarmert. Jeg hadde dessuten et godt øye til Anders, en gutt jeg hadde regnet som en av mine beste venner i flere år.
Per var nok vant til mer positiv respons på henvendelsene sine, og jeg merket at den lunkne holdningen min gjorde ham mer pågående.
Han inviterte meg med på mange spennende opplevelser, var vennlig og interessert, og jeg så ham aldri sur.
Les også (+): Da jeg skjønte hva eksen fortalte barna våre om min nye kjæreste, ble jeg rasende
Utrygt alene
Etter hvert kjente jeg at følelsene mine for ham vokste, og at Anders fremsto som litt kjedelig i forhold. Summa summarum: Per og jeg giftet oss da vi var 20 og 22, og det gikk ikke lang tid før Robert ble født.
Vi hadde det ganske bra sammen de første årene. Per var beskyttende og tok hånd om alt som dukket opp av praktiske problemer.
Det virket helt naturlig den gangen – jeg hadde ansvaret for Robert og husarbeidet, og da Lene etter hvert kom til verden, hadde jeg mer enn nok å tenke på.
Jeg elsket ungene mine, og vi hadde noen fine år mens de var små.
Per jobbet som selger i et firma. Han måtte reise en del, men tviholdt på at han ikke ville overnatte borte mer enn én natt, og begrunnet det med at det ble for mye for meg å være alene med de to små over lengre tid.
Arbeidsgiveren hans respekterte dette, selv om det ble gitt uttrykk for at de gjerne ville at han skulle reise mer.
Da både Robert og Lene hadde begynt på skolen, begynte Per å reise på lengre turer, ofte utenlands. Jeg savnet ham når han var borte, ikke minst fordi det føltes litt utrygt å være alene.
Jeg hadde aldri gjort noe tyngre, praktisk arbeid i huset, langt mindre tatt ansvar for takstein som blåste av taket eller fikse det store blomsterbedet etter at hunden til naboen hadde gravd opp alle krokus- og påskeliljeløkene. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ordne opp i de små og store problemene som dukket opp, og ventet stolt på at Per skulle komme hjem så jeg kunne vise ham det jeg hadde ordnet.
Til å begynne med smilte han, klappet meg på hånden og sa at en annen gang fikk ting holde seg på plass til han kom hjem igjen.
Etter hvert som jeg ble sikrere og tok mer ansvar for ting, merket jeg at Per endret seg. Da jeg hadde vasket bilen i vaskeautomat, klaget han over at lakken var blitt småripete. Da jeg hadde hengt opp et bilde i gangen, syntes han det hang skjevt i forhold til bokhyllen.
Nesten uansett hva jeg gjorde, hadde han en negativ kommentar. Hvis det var noe som kunne gjøres om igjen, så gjorde han nettopp det.
Hvis noe ikke kunne rettes, gikk han gjerne og irriterte seg over det i lang tid etterpå og minnet meg stadig på hvor dumt det var.
Etter hvert begynte jeg å bli usikker på meg selv. Det var tydelig at Per ble irritert hver gang jeg tok ansvar uten å rådføre meg med ham først.
Nå viste det seg at han også ble veldig irritert hvis jeg oppførte meg usikkert og nølende.
Til slutt var det så ille at jeg gruet meg til at han skulle komme hjem fra reisene sine. Robert og Lene merket at stemningen i hjemmet vårt var forandret.
Når Per var bortreist, koste vi oss som før, men når han var hjemme, merket jeg at de trakk seg tilbake til rommene sine eller var ute med venner. Dette kunne jo ikke fortsette.
Jeg grublet mye over hva som hadde skjedd. Jeg følte at den snille, omsorgsfulle mannen min nå var blitt til en kontrollør som ikke var spesielt hyggelig.
Det er vanskelig å si hvorfor det utviklet seg på denne måten, men jeg tror det skyldtes et sett av omstendigheter.
Robert og Lene krevde ikke oppmerksomheten min på samme måte som før, og jeg løftet nok blikket litt fra den hjemlige arena.
Dette skjedde samtidig med at Per begynte å være borte flere dager hver uke, noe som medførte at jeg tok ansvar «på hans enemerker».
Det fremkalte nok sider ved ham som hadde slumret i den tiden vi hadde vært sammen – blant annet et overdrevet behov for kontroll.
Kjøligere forhold
Forholdet mellom oss ble stadig kjøligere. Jeg ønsket ofte at Per kunne reist enda mer enn han gjorde, mens han på sin side tydeligvis ikke klarte å slappe helt av mens han var borte og fortet seg hjem for å gjenvinne kontrollen.
Dette var den uholdbare situasjonen jeg sto midt oppe i, den dagen jeg plutselig møtte Anders i et overfylt kjøpesenter i byen.
Det skjedde da jeg mistet balansen og plutselig var på vei inn blant klærne som hang på et vaklevorent stativ. Jeg så i et kort øyeblikk at Anders sto der, og han slapp det han hadde i hendene og trakk meg vekk fra klesstativet.
Han holdt meg fast i noen sekunder, som for å forsikre seg om at jeg sto støtt, mens vi smilte bredt og gjenkjennende til hverandre.
Vi hadde ikke snakket med hverandre på mange år. Etter at Per og jeg giftet oss var det ikke naturlig å fortsette vennskapet med Anders.
Han hadde flyttet fra byen, og nå var det minst 15 år siden jeg hadde sett snurten av ham.
Jeg hjalp ham med å plukke opp tingene han hadde sluppet på gulvet, og da han sto med alt i armene igjen, var vi blitt enige om å møtes på kafé en halv time senere.
Det var dette møtet som ble «den siste spikeren i kisten» for forholdet mellom Per og meg. Anders var så lett å snakke med.
Han var interessert i meningene mine, og jeg merket ofte at han så tillitsfullt på meg mens jeg snakket. Da jeg tenkte etter, kunne jeg egentlig ikke huske at Per hadde sett på meg på den måten noen gang.
Anders var lun og humoristisk. Hvis han ikke var enig med meg, sa han rett ut hva han mente, men på en så koselig måte at jeg aldri følte at det gikk på selvtilliten løs. Han var som en rislende vårbekk i motsetning til Per som var mer som en islagt, svart elv.
Anders fortalte at han var homofil, og at han levde i et godt forhold med en mann. Måten han snakket om mannen sin på, med respekt og kjærlighet, fikk det virkelig til å gå opp for meg hvor tomt forholdet mellom meg og Per var.
Etter dette møtet tok det ikke mange ukene før jeg skjønte at jeg ville separeres.
Det var en vond prosess, og jeg gråt mye underveis. Heldigvis var jeg helt sikker når det gjaldt de manglende følelsene mine overfor Per.
Robert og Lene støttet meg også fullt ut, selv om det var veldig vondt for oss alle å se at det hjemmet vi hadde så mange gode minner fra, bli tømt og solgt.
Per vekslet mellom å være rasende og helt knust. En periode var han sykmeldt, men klarte heldigvis å samle seg såpass at han begynte å jobbe igjen etter noen uker. Det var godt for ham å få noe annet å tenke på, tross alt.
Etter at huset var solgt satt jeg igjen med nok penger til å kjøpe en koselig, liten terrasseleilighet. Jeg har begynt å jobbe på et avlastningshjem for barn med spesielle behov, og jeg har startet med deltidsutdanning for å bli vernepleier.
Jeg stortrives i jobben min og får mange gode tilbakemeldinger. Det er tøft å være i en utdanningssituasjon igjen, men jeg har mange hyggelige medstudenter, og samarbeidet med dem gjør at jeg føler at jeg henger med.
Selvtilliten min har vokst jevnt og trutt etter bruddet, og nå føler jeg meg endelig «hel» og trygg igjen.
Jeg koser meg i leiligheten min og nyter ofte den luksusen det er å være helt alene i eget hjem. Anders og jeg har kontakt med jevne mellomrom, og det er virkelig godt å ha funnet tilbake til den gode, gamle vennen min.
Foreløpig har jeg ikke hatt plass til noen ny mann i livet mitt. Jeg har hatt det så travelt med å gjenoppdage mine egne behov og ønsker og bli trygg på meg selv som individ. Det kan nok kanskje hende at det vil forandre seg, men det får tiden vise.
Imens nyter jeg livet, og jeg tenker fortsatt ofte på hvor godt jeg har det og hvor lykkelig jeg er over at møtet med Anders hjalp meg med å våge å ta en ny vei i livet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
