NRK-Inger-Lise om frierbrevene: – Han fortalte at han kysset meg på skjermen

Bergen:

Frøken Haug het hun den gang da man var dis og ikke dus. Med klokkeklart blikk og tydelig diksjon ønsket hun oss pent velkommen til sending – og like viktig – avsluttet kvelden med en «takk for i aften, og god natt».

Det var også Inger-Lise Skarstein (85) som fikk den store ære å annonsere den offisielle åpningen av norsk fjernsyn 20. august 1960. Hun stilte i en kjole som faren – skreddermesteren – hadde sydd, og det var høy­tidelig på alle vis.

– Der var kongen, stats­minister Einar Gerhardsen, kringkastingssjef Kaare Fostervold og alt som kunne krype og gå, minnes hun.

Hun ble raskt kjendis, og avisene elsket henne. «Gårsdagens unge TV-vertinne kan bli et skudd temmelig nær blinken» skrev Aftenposten i en omtale etter hennes første opptreden på skjermen. Det var forsider i både kvinneblader og aviser.

– Husk at den gangen var fjernsyn noe helt nytt. Et fjernsynsapparat i egen stue var dyrt, det kostet mer enn en månedslønn. Det høres pussig ut, men det var en helt annen tid, minner hun om.

Elektriske forretninger hadde fjernsynsapparater utstilt i vinduet, og der samlet folk seg rundt for å få en liten kikk.

«Hallodame» i NRK

Det var stas med fjernsyn på den tiden, minner hun om. Folk møttes og satte spisestuestolene i en ring rundt og fulgte med på pausefisker, prøvebilder og alt som skjedde. Det var bare én kanal, og alle så på det samme – i sort/hvitt.

– Og når jeg forteller om fjernsynets barndom i foredrag i dag – så er det en god del godt voksne som husker, sier Inger-Lise.

Folk følte nærmest at de kjente henne.

– Det var omtrent sånn: ‘Kan jeg få ta på deg?’ Og det var en del som var overbevist om at det var toveis kontakt gjennom skjermen. Som han jeg fikk brev av som fortalte at han kysset meg på skjermen da jeg sa god natt – og at han kunne se at jeg likte det. Han mente vi burde treffes, forteller hun.

Inger-Lise har vært med på så mangt. Hun har vært med i program sammen med Erik Bye, hun har møtt Alf Prøysen, og hun har annonsert et naturprogram med en buorm kveilende rundt halsen. Hun har sågar intervjuet Roger Moore, «Helgenen», fra scenen – på engelsk – foran tusenvis av folk, og i etterkant tenkt: «At jeg turte».

– Det var sånne opplevelser at man kanskje tøyer litt grenser – og sier ja. Jeg tror det er viktig å utfordre seg selv litt. Og det tror jeg også jeg har lært gjennom friluftsliv – du klarer å gå enda litt lenger, strekke deg … det er mye å lære gjennom friluftsliv.

Når hun ser tilbake på årene i NRK, så er det menneskene hun husker, personlighetene og vennskapene.

Stemmen blir myk.

– Og det aller beste – jeg traff «stemmen fra Bergen».

Les også: (+) Ingvild blir rørt når hun forteller om alle tilbakemeldingene hun har fått fra seerne

«Stemmen fra Bergen»

De traff hverandre i 1963. Jakob Skarstein var allerede kjent fra radioen som den berømmelige «stemmen fra Bergen», men han var et nytt ansikt på NRKs sommerfest i Oslo.

«Pass deg for ham, han er glad i pene damer», ble hun advart. Men de oppdaget raskt at de hadde felles interesser, 16 års aldersforskjell til tross. De giftet seg, og hun flyttet til Bergen.

– Jeg likte meg godt i Bergen, og jeg likte veldig godt vennekretsen til Jakob, med kunstnere og mange
kulturpersonligheter.

Hun har ikke angret en dag på at hun valgte Jakob og Bergen. Fellesskapet sto sterkt.

– Vi delte friluftsliv og kultur. Vi var masse på teater og konserter. Jeg lærte masse av Jakob.

Etter hvert kom det tre barn i løpet av fire år; to jenter og en gutt. Det skulle vise seg at han var forut for sin tid også i farsrollen.

– Det var veldig stas, og ungkaren Jakob ble verdens beste pappa. Han trillet stolt rundt med hatt og frakk og barnevogn på Nordnes. Han var en drømmepappa – tok veldig naturlig ansvaret for bleieskift og stell.

Og ikke minst, de trivdes sammen.

– For å si det mildt, vi likte hverandre og trivdes i hver­andres selskap. Jeg var en stor beundrer av Jakob som kulturpersonlighet, alt han sto for og mennesket han var. Han var veldig tolerant, og en fantastisk menneskekjenner. Han fikk folk i tale, og hadde en veldig respekt for mennesker.

Les også: (+) Allerede som tenåring bestemte Gunhild Stordalen seg for ikke å få egne barn

Feiret 100-årsdagen

Og de var lekne begge to, forklarer hun.

– Vi likte å ha det moro. Vi var på farten, og hadde en fantastisk vennekrets.

– Jakob var et fint menneske. Så deilig klok. Jeg er impulsiv, han var roligere. Og han lærte meg at det alltid er flere sider av en sak.

De feiret 100-årsdagen hans 7. juni i fjor. Da hadde han kommet på sykehjem fordi bena sviktet, men han var klar i toppen og kjapp i replikken til det siste.

– Sånne som Jakob vokser ikke på trær, sier Inger-Lise. Hun besøkte ham hver dag, noen ganger to ganger om dagen. Men etter den store markeringen av hundreårs­dagen – så ble han nok litt trett, innser hun.

– Jeg tror egentlig at etter et langt, innholdsrikt og enormt begivenhetsrikt liv, med masse hedersmerker, kongens fortjenstmedalje i gull … at han var mett av dage. Han sovnet fredelig inn – i august.

Da hadde de allerede rukket å snakke om begravelsen og hvordan han ville ha det.

– Det ble sånn som Jakob ønsket. Jeg skjønner at det er mange som ikke snakker om begravelser og seremonier … men for oss var det veldig naturlig, og jeg er veldig glad for at vi gjorde det.

Nå er det de gode minnene som er igjen.

– Men jeg savner ham jo. Det er vemodig. Alt han kunne, alt jeg kunne spørre ham om. Han husket alt, et dikt, et menneske – et telefonnummer. Når var det, kunne jeg spørre, og han hadde svaret.

Les også: (+) Da Anne Rimmen falt for Ailo, sendte hun mail til sjefen: «Jeg vet at det ikke passer seg, men sånn er det»

Vokste opp på Bislett

Interessen for friluft og naturvern ble vekket til live i barndommen. Inger-Lise vokste opp i Sofies gate like ved Bislett stadion, med lek i gater og parker.

– Jeg var et veldig aktivt barn, med foreldre som var i overkant friluftsmennesker. Jeg er ikke i tvil om at oppveksten og barndommen la grunnlaget for veldig mange av mine interesser, og mitt verdisyn. Jeg ble født i 1937 og opplevde krigen. Jeg husker mye fra krigen, og begynte på skolen under krigen, sier hun.

Ut på tur, aldri sur, het det seg i familien Haug. Sommer og vinter, året rundt var de ute. I feriene var de til fjells.

– Det var ingen søndag uten en søndagstur. Noen ganger var den dørstokkmilen veldig høy, men med en gang du kommer ut, så glemmer du.

Etter endt skolegang var hun opptatt av å komme seg ut i verden – lære språk, lære andre kulturer, og få venner i mange land.

– Jeg har alltid likt å reise, hatt lyst til å se, oppdage og lære. Nysgjerrig. Jeg tror det er viktig å beholde nysgjerrigheten. Å ha et lekent sinn og et åpent sinn. Å si ja til utfordringer, det har jeg turt alltid.

At familie var viktig, lærte hun også allerede fra barnsben. De aller nærmeste, men også tanter og onkler, fettere og kusiner. Til tross for at hun flyttet til Bergen i 1965 og har blitt der siden, har hun holdt god kontakt med både venner og familie i hovedstaden.

Les også: (+) 15 år gammel tar Camilla Stoltenberg et valg som setter en støkk i foreldrene

Politisk engasjement

I tolv år satt hun på Stortinget som representant for Høyre. Både partipolitikken og engasjementet for naturvern, friluft og kultur er hjertesaker som hun har med seg i dag, som da hun vokste opp.

– Når du er ute i naturen, så blir du glad i naturen. Det førte til at jeg ble opptatt av å verne naturen, sier Inger-Lise.

Hun har også tatt noen kamper for naturen. Og det hun er mest stolt over når hun ser tilbake på sitt politiske engasjement, er nok at hun sto på for nasjonalpark på Hardangervidda og mot vannkraftutbyggingen i Alta.

Hun fikk også sin anerkjennelse da 40-årsjubileet for Hardanger­vidda nasjonalpark ble ­markert, og daværende statsminister Erna Solberg holdt tale og trakk frem Gro Harlem Brundtland og Inger-Lise Skarstein som to modige politikere som sto på for vedtaket om nasjonalparken.

– Jeg ble helt satt ut, å høre det var veldig hyggelig, innrømmer hun.

I 1998 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats for friluftsliv, naturvern og kultur gjennom sitt engasjement i frivillige organisasjoner og i politisk arbeid.

Inger-Lise er fortsatt engasjert i politikk, i vår kulturarv og naturvern, og hun er med i flere organisasjoner som jobber for å bevare det vi har rundt oss. Natur og naturopplevelsene gir utrolig glede, mener hun.

– Naturen er der alltid og venter på meg, og friluftsliv er noe av det viktigste vi kan lære barna. Også er jeg glad i bibliotek. Du kan låne bøker og lese, slik jeg ble veldig oppmuntret til da jeg var liten. Ved å bruke biblioteket og lære å bli glad i å lese, da er du aldri uten venner, de står i bokhyllen og venter.

Les også: (+) Tom Strømnæss fra Åndenes makt: – I dag vet jeg at det er «noe» der ute

Trives i Bergen

Bergenser av begeistring, kalte hun seg i et intervju med lokalavisen for noen år siden. At hun, som opprinnelig kommer fra Oslo, i flere år har sittet i byens 17-maikomité, er vel det høyeste du kan oppnå i Bergen, ler hun.

– Det er en entusiasme i Bergen som er helt fantastisk. Det er engasjement – enten det handler om bybanen eller 17. mai. Jeg er kanskje også i overkant entusiastisk og leken, så jeg trives veldig godt i det bergenske miljøet, med bylivet og naturen og kystnaturen rundt.

Men når alt kommer til alt, så går det en rød tråd gjennom livet hennes, innser hun.

– Det er ett tema som griper inn i det meste jeg gjør, nemlig utgangspunktet som jeg hadde med meg fra barn­dommen; friluftslivet.

Hun er fortsatt aktiv, og er opptatt av å være ute med mennesker og blant menn­esker.

– Jeg bruker naturen – til fots vinter og sommer, jeg går ikke så mye på ski lenger. Jeg går litt mer i tilrettelagte lysløyper og turløyper.

For ikke å snakke om fiske.

– Jeg elsker å fiske – da lever jeg livet. Når jeg går innover en fjellvidde, finner en bekk, en elv eller et vann og fisker etter ørreten. Slik jeg gikk med faren min, og lærte å tre mark på kroken og fiske. Det er lykke å stå ved et fjellvann og fiske, sier hun.

Inger-Lise føler ikke at hun har noe ugjort, eller noe hun angrer på.

– Jeg har gjort mine valg og diskutert med folk omkring meg. Jeg endte opp på Stortinget i tolv år, etter
familieråd og gode, trygge diskusjoner. Nei, jeg angrer ikke på noe. Men det er klart jeg vil gjerne fortsette å være aktiv. Jeg er heldig som fortsatt blir spurt om å være med på ting.

Hun smiler hjertelig.

– Og jeg kommer til å fortsette å si ja.

Brutalt ærlig om fattigdommen og glemselens slør: – Jeg er ikke flau over å ta imot hjelp

Claudia Scott (64) har ikke snakket offentlig om dette før nå: – Jeg er privat som person, men det er ingen hemmelighet