Ingrid Gjessing Linhave
Da Ingrid så Jakob, sa det «pang»: – Problemet var bare at jeg var opptatt
I det store Kamille-intervjuet forteller Ingrid Gjessing Linhave åpent om to tøffe år, oppmerksomheten rundt Maskorama og hvordan hun møtte den store kjærligheten – og mye mer!
Hvem er det som gjemmer seg inne i gullkostymet? Som kaller seg Frøya og har sunget klokkeklart i beste sendetid, lørdag etter lørdag? Kan det være Bertine Zetlitz? Er det Sissel Kyrkjebø, eller er det rett og slett Trude Drevland?
Diskusjonene om NRKs underholdningsprogram Maskorama gikk friskt i aviser, rundt lunsjbord og i de tusen hjem tidligere i høst. «Av med masken!» ropte publikum da det var tid for den gylne gudinnen å avsløre sin identitet. Idet hun snudde seg mot lyset, slo Ingrid Gjessing Linhave (45) ut med armene. Hun smilte mens applausen runget.
– Maskorama er noe av det morsomste jeg har vært med på. Jeg måtte grine litt i går. Jeg var i barnebursdag og fikk en ball i øyet. Det var ikke så vondt, men jeg benyttet muligheten til å grine litt likevel. Hulke litt, faktisk. Jeg håpet å ikke ryke ut. Å få være med i Maskorama har vært helt fantastisk, sier Ingrid og smiler.
Frøya i Maskorama
Det er mandag et par dager etter at hun røk ut av konkurransen. Klokka er 08.30 og morgenrushet har nettopp løst seg opp i hovedstaden. Ingrid kommer presis til Nordre Skøyen Hovedgård og går inn i den innerste stua. Den ærverdige gården ligger på et høydedrag øst i hovedstaden, og bak tåka kan vi skimte Oslofjorden.
Født: 23. juli 1977
Alder: 45 år
Yrke: Programleder i NRK
Kjent fra: «Nytt på nytt», «Sommeråpent» og «Melodi Grand Prix».
Aktuell med dokumentarserien «Demenskoret», som har premiere på NRK 1 i januar 2023.
Ektefelle: Gift med Jakob Linhave.
Barn: Sammen har de døtrene Mynte (14) og Iben (17)
Bosted: Familien bor i Oslo
– Jeg sitter med en rar følelse av å ha vært i en selvutviklingsfase de siste ti månedene. Da jeg skulle velge kostyme, fikk jeg en katalog med mange ulike kostymer og skulle finne mine favoritter. Valget sto mellom en stubbe og en gråstein. Det hang kanskje sammen med hvordan livet mitt hadde vært en stund, forteller Ingrid.
– Det viste seg at kostymedesigner Kjell Nordström hadde en annen plan for meg. «Hva med at du er en gudinne, selveste kjærlighetsgudinnen Frøya?» sa han og viste meg et gullkostyme. Det var som å ha planer om å gjemme seg i en skog, og så kom det en prins og foreslo at vi skulle ta en ridetur langs sjøen i stedet, sier hun og ler.
Ingrid gikk med på kostymedesignerens forslag, og tre lørdager på rad tok hun på seg maska og sang av full hals.
– Det var bokstavelig talt som å gå ut av mørket og inn i lyset. At alt skjedde inne i en maske der man ikke ser en dritt, passet meg utmerket. Jeg fikk synge, men jeg slapp å snakke, og ingen visste hvem jeg var. Helt perfekt!
Les også: (+) NRKs strenge Maskorama- regime: – Alle må signere disse papirene
Lav selvtillit
Det er lett å se at Ingrid Gjessing Linhave er høy, blond og blid. Når hun stødig og smilende leder oss gjennom store direktesendinger på tv, er det kanskje vanskeligere å se for seg at hun snakker ekstremt fort og banner som en bryggesjauer.
Hun serverer maleriske beskrivelser, for eksempel av menn med lange baller og ingen hjerne, hun er raus med ironi både på egne og andres vegne – og hun topper det hele med en smittende latter som akkurat nå får en dame til å titte ut av kjøkkendøra på hovedgården.
– Næmmen, er det deg! Jeg kjente igjen latteren din, sier dama.
– Jeg ble så imponert på lørdag! Jeg fikk helt gåsehud, jeg. Om du skulle miste jobben, så kan du alltids leve av sangstemmen din, sier hun.
– Takk, jeg har faktisk alltid drømt om å være korist, sier Ingrid.
– Korist? Du skal ikke være korist, du skal være vokalist, du! sier dama, før hun ønsker Ingrid lykke til og går inn på kjøkkenet igjen.
– Men seriøst, Ingrid: Korist, stubbe og stein. Hvor kommer dette fra?
– Jeg har nok alltid hatt enorme drømmer og litt lav selvtillit. Jeg lever i spennet mellom en stemme som snakker meg ned og drømmer som drar meg helt til himmels. Jeg er et kontrastfylt menneske som er konstant drevet av følelser, så et sted mellom gråstein og Frøya, finner du meg.
Jobber som programleder
I løpet av de siste 20 årene har Ingrid vært programleder for alt fra Sommermorgen og Kvelden før kvelden til Idol og Melodi Grand Prix. Hun ble født i Bergen, men flyttet til Oslo som femåring. Familien på seks flyttet fra et hyggelig bergensk nabolag med rekkehus og masse barn til besteforeldrenes gamle villa på Smestad på Oslos beste vestkant.
– Det var som å ramle inn i en helt ny verden. Vi ankom det nye hjemmet vårt i en rød og litt bulkete Mazda med en kano på taket – kanoen fungerte som takboks, forklarer Ingrid.
– Den ene naboen vår hadde egen privatsjåfør med hatt. Jeg tror han het Hans, og han sto klar og fraktet nabodama rundt på ærender hver dag. Den andre naboen hadde bursdagsfester med innleide klovner. Min familie er veldig lite jålete, og i ettertid har jeg tenkt at det må ha vært litt av et krasj for oss da vi datt inn i dette nye nabolaget.
– Vi hadde forresten to fasttelefoner i huset. Den ene hadde pappa tapet tallskiven fast på ved hjelp av gaffatape. Den sto i andre etasje og kunne kun brukes ved innkommende samtaler. Utgående samtaler måtte tas nede, rett ved stua der mamma og pappa satt. Det ble ikke så lange samtaler når de var i nærheten, alt ble så flaut, så da holdt vi kostnadene nede – haha!
Før Ingrid fikk venner i det nye nabolaget, var det godt å ha søsken. Som barn bekymret hun seg nemlig mye og hadde livlig fantasi.
Hun var livredd for at moren og faren skulle dø, hun kastet opp av skumle filmer, og til tross for at hun hadde sitt eget rom, sov hun helst sammen med lillebroren sin – innerst og i øverste køye.
– Jeg var et veldig engstelig barn, og jeg sugde til meg alt jeg leste og hørte på nyhetene. Grunnen til at jeg la meg innerst og øverst sammen med broren min, var at jeg var redd for å gå i søvne. Jeg sausa sammen alt jeg hadde lest om barneprostitusjon, hiv og vold, og hadde mareritt om at jeg gikk til Oslo S, ble barneprostituert og fikk hiv. Det var mye innlevelse og fantasi, kan du si, forteller Ingrid og legger til at kontrastene var store:
– I den andre enden av skalaen ble, og blir, jeg også raskt euforisk og glad! Jeg peaker på lykkeskalaen flere ganger hver dag.
– Går du ned i kjelleren et par ganger i løpet av dagen også, da?
– Jada, det er jo alltids noe drit eller noe jeg har dårlig samvittighet for. Jeg grubler og analyserer det meste, og kan ligge våken hele natten om det er noe.
Les også: (+) Du var alltid så perfekt, men i går ramlet du helt sammen foran meg
Drømmen om å bli musikalstjerne
Ingrid begynte på skolen og fikk nye venner. Hun kastet seg på alle fritidsaktiviteter du kan tenke deg. Ikke fordi hun syntes alt var like spennende, men fordi vennene syntes det. Det gikk blant annet i basket, langrenn, dans og roing, og i sistnevnte var hun et talent.
Hun hadde «hofter som en hest», som faren hennes sa, og det var bra hvis du ville bli god i roing. Men hun hadde også en smule vannskrekk, noe som gjorde at det alltid veltet seg litt i magen før konkurranser.
Med dans var det greiere. Sammen med bestekompisen ble hun østlandsmester i pardans som 12-åring. Kompisen var et hode lavere enn henne, og kledd i siste skrik fra Dressmann, ble han slengt rundt av Ingrid slik at dommerpanelet ikke hadde noe annet valg enn gi de høyeste stilkarakterene.
Men Ingrid kunne jo ikke leve av dans, så hva skulle hun bli? I drømmene ville hun bli musikalstjerne, kanskje en blanding av korist Kari Gjærum og sølvstrupe Sissel Kyrkjebø? Hun kom inn på Romerike Folkehøgskole og gikk der et år. Det neste halve året tilbrakte hun på Paul McCartney-skolen i Liverpool i England.
– Jeg dro av gårde med musefletter og snekkerbukse. Jeg er en person som snakker før jeg tenker. Det går an på norsk, men det gikk ikke så bra på engelsk. Jeg ble veldig selvbevisst og satt stort sett og malte på kveldene i stedet for å være sosial. Jeg elsket undervisningen, men ikke friminuttene, og etter et halvt år fikk jeg permisjon og dro hjem. Planen var å «finne meg sjæl» og komme tilbake etter en pause, forteller Ingrid.
I mellomtiden nevnte en venn at det var så hyggelig å studere på Lillehammer.
– «Der er alle snille», sa han, og det var det som skulle til. Jeg begynte på filmvitenskap på Høgskolen på Lillehammer og kom etter hvert inn på tv-regissør-linjen. Når jeg ikke hadde undervisning, var jeg programleder på student-tv. Det var et ubevisst sjakktrekk, for alle som studerte der, fikk jobb i tv-bransjen senere.
Ektemannen Jakob Linhave
Ingrid fant seg kjapt til rette og fikk mange studie-venner. En av dem var Carmen. Hun var kul og hadde full oversikt over hvem som var hvem.
De to venninnene speidet etter kjekke gutter, og en dag i kantina pekte hun på et bord med gutter. Hun sa litt om alle som satt rundt bordet, og da hun kom til Jakob Linhave sa hun: «Han der er en sånn man har lyst til å gifte seg med».
– Da jeg så Jakob, og Carmen attpåtil mente at dette var en man hadde lyst til å gifte seg med, sa det pang! Jeg har alltid vært ekstremt opptatt av alt som har med giftermål å gjøre. Jeg har vært utkledd som brud på alle karneval og Halloween-fester jeg har vært på, så jeg skjønte kjapt at jeg måtte sjekke ham ut, forteller Ingrid.
– Litt senere skulle Carmen på date med kompisen hans. Jeg var hennes wing woman, mens Jakob var kompisens wing man. Så der satt vi da, på kafé og skravla hele kvelden. Det var første gang jeg pratet og lo sammen med en jeg ville bli kjæreste med.
– Jeg behøvde ikke å være verken mystisk eller pen, eller å late som at jeg var noe annet enn jeg var. Problemet var bare at jeg var opptatt. Men han jeg var sammen med hadde nettopp fortalt meg at drømmedama hans hadde mørkt, krøllete hår, så jeg hadde begynt å ane at det ikke var meg, sier hun og ler høyt.
Jakob dro på praksis i to måneder, og da han kom tilbake sa han til Ingrid: «Jeg har tenkt på deg i to måneder, jeg». Da sa det pang igjen.
– Det var den 17. februar 1999. Det er ganske kult å tenke på at vi har vært sammen siden forrige århundre. Jeg er superromantisk, jeg elsker å fortelle barna om da jeg og Jakob ble sammen og vil gjerne at familien er sammen hele tiden. De andre synes det kan bli litt mye, men vi ler masse og har det gøy.
Demenskoret i NRK
I vår jobbet Ingrid med et prosjekt som betyr mye for henne, både faglig og personlig. Demenskoret er et prosjekt fra BBC som Nordisk Film TV nå har laget sin versjon av for NRK.
– Koret består av 15 mennesker som alle lever med demens, og serien handler om den fantastiske kraften musikk og korsang har på mennesker som lever med demenssykdom. Koret har også hatt stor innvirkning på de pårørendes liv. Det har rett og slett vært magi å være en del av dette, sier hun.
Kim Wigaard er dirigent, og Norges fremste forskere og musikkterapeuter er også trukket inn. Prosjektet skulle egentlig ha startet da pandemien kom, og Ingrid gledet seg veldig.
– Jeg har bestandig vært stolt av jobben min, og er ekstra stolt nå fordi arbeidet er så meningsfylt og viktig. Musikk har en vanvittig positiv effekt på mennesker som har demens. Etter to års utsettelse, fikk vi endelig grønt lys til å sette i gang med innspillingen i vår, og etter fem minutter skjønte vi at dette var magi!
I koret er det flere som kan slite med å huske når de er født eller hva de har jobbet med, men så hører de Frank Sinatra og husker både melodi og tekst og synger av full hals!
– I disse lokalene vi sitter nå, på Nordre Skøyen Hovedgård, har vi hatt tolv øvelser, og koret fortsetter selv om tv-kameraene nå er skrudd av. Det er vel nesten det aller beste. Vi har ledd så mye, grått, danset, klemt og holdt rundt hverandre – og også hatt stunder som har vært vonde, der vi skulle ønske at de gode øyeblikkene bare kunne vare.
– Jeg har alltid elsket jobben min, men under innspillingen av Demenskoret glemte jeg at jeg var på jobb. En morgen våknet jeg klokka 05.30 med full overtenning og kløp mannen min i armen bare for å si ...
Ingrid trekker pusten og roper ut i rommet:
– Jeg gleder meg sånn til å gå på jobb!
Provosert under pandemien
Under arbeidet med programmet, fikk Ingrids egen far demensdiagnosen.
– Pandemien var tung og rammet familien min hardt. Pappa utviklet vaskulær demens, og har nå kommet langt i sykdomsforløpet. Det svinger mellom at jeg er åtte år og at andre verdenskrig akkurat er over i det ene øyeblikket, til at han leter etter moren sin og at jeg er voksen i det andre.
– Det har vært fint for meg å holde på med Demenskoret. Jeg er jo pårørende selv og føler at jeg har god innsikt i hva denne grusomme sykdommen betyr i praksis, både for den som er syk og de pårørende rundt. Og så har jobben gitt meg større selvtillit og flere ideer når pappa og jeg er sammen. Han bor på sykehjem, og jeg kan komme inn i rommet og spørre: «Skal vi synge litt, pappa?» Og han svarer blidt: «Jeg ser ingen grunn til å la være!» Haha.
De to siste årene har vært vanskelige. Under pandemien fikk Ingrid kjenne på hvordan fysisk og psykisk sykdom rammet hennes nærmeste. Da det var som mørkest, ble hun enormt provosert over sutring fra dem som ikke hadde noe å klage på.
– Var det én ting som virkelig provoserte meg under pandemien, så var det å se hvem som skrek høyest og sutret mest, og hvilke grupper som tålmodig satt der stille og ventet. Kort fortalt var vi gjennom mye. Og da var det fortvilende og provoserende å se hvem som ropte høyest og kanskje også ble mest hørt. Idrettsutøvere og folk som ikke fikk dra på hytta, fikk det til å virke som om de var pandemiens sanne ofre.
– Samtidig eksploderte køene i barne- og ungdomspsykiatrien i stillhet. Eldre satt alene og kunne bare vinke gjennom et vindu til sine nærmeste. Kreftpasienter fikk utsatt behandling. Lærere og alle i helsevesenet løp beina av seg til alle døgnets tider. Jeg husker at en bekjent sutret over at han ikke fikk dra til New York på en gigafest og mente at myndighetene var idioter. Jeg ba ham om å ikke si noe mer, for om han gjorde det, kom jeg til å vippe ham utfor verandaen. Han lo, og alle trodde jeg tullet, men jeg var ikke så veldig spøkefull innerst inne.
Les også: (+) Hanne Sørvaag: – Det er ekstra sårt at jeg ikke fikk være der da pappa døde. At han døde alene
Sluttet å spise og sove
Det blir helt tyst på Nordre Skøyen Hovedgård. De store stuene som ble fylt av håp og korsang tidligere i år, er bare stille. Menneskene på de overdådige maleriene på veggen, stirrer rett fram.
– Mannen min jobber i Helsedirektoratet, og en enkel måte å beskrive belastningen han var utsatt for under pandemien, er at han sov med blodtrykksmåler på nattbordet fra nedstengningens tredje uke. Vi så ham omtrent ikke det første året. Jeg prøvde å fikse hjemmeskole, jobb og å være til hjelp for foreldrene mine daglig. Og så hadde jeg en vond rygg som skulle ha vært operert rett før pandemien, og som bare ble verre og verre. Til slutt måtte jeg bare klatre ned fra de høyhælte MGP-skoene, ta av hold-in-trusa og melde pass.
– Jeg var helt i kjelleren. Jeg sluttet å sove, klarte ikke å spise og var helt utslitt. Jeg orket ikke å utdype alt til alle, så da var det deilig å kunne gjemme seg bak ryggproblemene. Nå har jeg fire skruer i ryggen og kan endelig knytte skolissene selv. Det er så sjukt digg, og livet begynner å inneholde mer solskinn igjen.
Ingrid har høye forventninger til tiden som kommer. Julaften skal feires med storfamilien hjemme på Smestad, og så drar hele gjengen til hytta på Vikerfjell i romjula. Ingrid elsker å være på fjellet og i skogen.
– Jobbmessig har jeg ingen svære ambisjoner for 2023. Det er planer og ideer, men jeg er fortsatt veldig i 2022. Dessuten har jeg blitt 45 år, og jeg vet at jeg har det bra når jeg får være i et vennlig miljø med folk som liker meg – og der jeg liker dem. Hvis jeg jobber med dem jeg er glad i og har det bra med, kan jeg godt brette kluter. Og det mener jeg!
– Miljø, stemning og menneskene jeg jobber med betyr alt. Drømmen er jo at Demenskoret gjør en forskjell, at deltagerne blir tatt godt imot og at de blir hyllet for sin åpenhet. Det fortjener de! Og så krysser jeg fingrene for en sesong to. Det hadde vært en drøm!
Døtrene Mynte (14) og Iben (17)
Ingrid har også skyhøye forventninger til sin egen helsesituasjon i året som kommer.
– Hadde jeg vært en vare på Elkjøp, hadde jeg ligget borte i billigkroken. Alt er skeivt. Jeg har et bein som er kortere enn det andre, nesa er skeiv og bihulene var helt ute å kjøre, så nesa måtte opereres for noen år tilbake. Kneet er også vondt, og jeg skjeler på det ene øyet. Jeg har faktisk sett dobbelt hele livet. Det ene øyet vil egentlig se den andre veien. Som programleder er jo det dumt, samtidig kan jeg jo lage interessant tv og se i to kameraer samtidig, sier Ingrid og ler.
Ingrid er et legebarn som alltid fikk beskjed om å ta på seg ullsokker dersom hun begynte å bli syk, og som fikk sin første Paracet først da hun var 21. Hun er dypt fascinert av operasjoner, og narkose gjør henne euforisk.
– Da jeg opererte ryggen, sa jeg visst at jeg elsket alle som var på operasjonsrommet. Da jeg opererte nesa, inviterte jeg alle sammen på middag, og da jeg tok mandlene, inviterte jeg kirurgen hjem til meg. Så jeg er raus. I 2023 skal jeg operere både kneet og øynene, så det blir jo spennende å se hva jeg inviterer til da!
Hjemme i huset på Smestad har døtrene Mynte (14) og Iben (17) blitt så store at de ikke lenger vil leke frisør. Både Jakob og Ingrid blir parodiert oftere og oftere, og Ingrid får stadig beskjed om å prøve å kle seg som en «helt normal dame» når hun skal på foreldremøter.
– Jeg har verdens fineste gjeng. Jeg har aldri vært en sånn mor som sier at «vi har barna på lånt tid». Jeg tenker at vi hører sammen, at vi er en gjeng og at vi skal være med dem resten av livet. Jeg skjønner at de ikke skal bo med oss for evig, men jeg håper at vi alltid skal ha et tett forhold. De er jo babyene mine fortsatt.
