Mari Boine avslører hemmeligheten: – Kraften går gjennom meg

Porsanger:

Ti minutter for sent til avtalen ringer Hjemmet på døren til et hvitt hus i naturskjønne Porsanger i Finnmark. En vakker samisk dame med delvis oppsatt hår og en grønn silkebluse åpner døren.

– Er vi hos Mari Boine nå?

Damen bryter ut i latter.

– Ja visst, det er jeg som bor her. Kjenner du meg ikke igjen?

Mari Boine (65) ler og åpner døren på vidt gap. Inne på det hyggelige kjøkkenet hennes viser utsikten fra kjøkken­vinduet hvorfor hun har bosatt seg nettopp her. Fjorden ligger og bader i den lave solen sammen med slake, runde fjellformasjoner.

– Er det ikke vakkert? Jeg får ikke nok av denne naturen, sier hun.

Mari har reist mye ut i verden med musikken sin, men det er i Sápmi helt nordi Norge hun kjenner seg hjemme. Det er ingen tvil om at hun er stolt av sitt samiske opphav og hvor hun kommer fra.

– Jeg bodde her da mine barn var små og flyttet tilbake hit som godt voksen. Jeg kommer opprinnelig fra et annet bitte lite sted helt på grensen til Finland i nærheten av Karasjok. Selv Karasjok sentrum var fremmed for meg. Jeg kommer fra villmarken. Hvor jeg fikk motet fra til å ta et oppgjør med den strenge læstadianske delen av familien min og begynne som artist, det skjønner jeg ikke, sier hun.

Joik var forbudt

Mari har snakket om historien sin i flere intervjuer. Hun vokste opp i et strengt læstadiansk lokalsamfunn hvor deler av det samiske ble sett på som djevelens verk. Sang skulle kun skje som hyllest til Gud i form av salmer. Joik var strengt forbudt. Som barn og ungdom var hun forknytt, sjenert og stille. Hun ville ikke bli sett, og i hvert fall ikke hørt. Men i stillheten vokste det frem et raseri og opprør i henne i takt med økt kunnskap og hva som skjedde rundt henne i samfunnet.

– Som vi sier i vår kultur, så tenker jeg at jeg hadde hjelpere. Jeg tror de alltid har vært med meg og fremdeles er med meg. Jeg har en kraft, som ikke kommer fra meg, men som går gjennom meg. Det er en kraft som vi alle har tilgang til. Men noen har på en eller annen måte fått en gave som gjør at man har lettere tilgang, sier hun.

Hun ser på sangstemmen sin som en gave, som nesten ikke er sann.

– Jeg er så takknemlig for at hvem det nå er som deler ut talent ga nettopp meg denne stemmen, og ikke til nabojenta. Livet mitt kunne sett veldig annerledes ut uten den, og mye er tilfeldigheter. Jeg kunne vært født et annet sted i verden, men jeg ble født her og ble samisk. Jeg liker å se livet på den måten, da er det lettere å skjønne at vi alle sammen har like stor verdi og at alt er tilfeldigheter, sier hun.

Hun har nylig vært i Sveits og Tyskland og holdt konserter, og i løpet av høsten jobber hun med å ferdigstille to nye album. Det ene er et samarbeid med den kjente musikeren Bugge Wesseltoft, det andre er med hennes faste band.

Les også: (+) Jeg så ikke hvor mye jeg såret andre, for jeg var hun som alltid visste best

Fremdeles på veien

– Jeg holder fortsatt på, og mye i den kreative prosessen er lik som da jeg startet. Sam­tidig er det annerledes. Jeg er nok mer selvkritisk nå, særlig når det gjelder tekster. Men så kommer jeg over det. Jeg er tryggere og slipper usikker­heten fordi jeg vet hva min musikk er. Men jeg vil ikke miste sårbarheten, heller. Hvor var det jeg gikk den gangen for å skape? Jeg vil ikke bare gjøre det som er kjent og trygt, sier hun.

Når Mari drar på turné i disse dager, så er det sider ved det hun synes er krevende.

– Det er krevende å pakke, reise, å bo på nye hoteller. Jeg har allergier, så jeg må passe på at ikke allergiene kommer i veien for sangen. Men på ett eller annet vis har jeg kommet dit at det å stå på scenen gir meg like mye som alt det andre tar. Det er medisin og fyller meg såfremt publikum åpner seg. Og det gjør de jo som oftest, forteller hun.

Mari beskriver hvordan hun i den læstadianske oppveksten var med på intense møter på bedehuset.

– Etter prekenen og bønnen sang forsamlingen salme etter salme til man kom i en slags rørelse, lihkahusat, noe som jeg tror er rester etter sjamanistiske ritualer. Forsamlingen kom i en slags transe. Kanskje er det det jeg vil gjenskape hver gang jeg holder en konsert. Jeg er ikke fornøyd før publikum har kommet i en slags ekstase. Det er en slags renselse, både for meg og publikum.

Finner ro i Finnmark

Som ung artist kunne Mari lett ha forsvunnet opp i stjernehimmelen og mistet fotfestet på grunn av all oppmerksomheten, men det fikk hun ingen anledning til.

– Jeg husker veldig godt da jeg ble mer og mer kjent og kom hjem fra turneer. Det var ingen som sa: ‘Så gøy at du har blitt intervjuet på TV’ eller ‘Jeg hørte deg på radioen!’. Min onkel kom bort og sa: ‘Nu blir du med og hesjer høy.’ Jeg tror det er det som er sunt med Finnmark. Du blir jordet. Det er fint for meg å komme hjem, for jeg får begge deler. Jeg har eventyrene der ute og finner ro her hjemme, sier hun.

I Porsanger er hun bare en av dem som bor i bygda. Av og til synes sambygdingene hennes at det er stas med henne, men først og fremst er hun bare en av alle andre.

– Jeg elsker dette stedet, og jeg må innrømme at jeg ikke er så veldig sosial med andre enn mine nærmeste når jeg er her, sier Mari.

Huset hennes ble i sin tid bygget av to venner av henne, men har blitt solgt en del ganger etter det. Damen som nå er naboen hennes, gikk Mari på folkehøgskole sammen med i sin tid.

– Hun er musiker og har spilt med meg innimellom, og jobber i nærheten. Under et besøk hos henne fikk jeg nyss om at huset kanskje var til salgs. Han som eide det jobbet på Vinmonopolet, og hver gang jeg var innom spurte jeg om han kunne tenke seg å selge, forteller hun.

– Det var den gangen jeg fremdeles drakk alkohol, det har jeg sluttet med, skyter hun inn med en liten latter.

– Etter halvannet år sa mannen endelig: ‘Nå er jeg klar, nå kan du få kjøpe det.’ Jeg har bodd her i ti år, og det er rekord. Dette er det beste hjemmet jeg har hatt.

Les også: (+) Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen

Et språk til hjertet

Artisten opplever fremdeles å fylle konsertsaler, og føler en stor glede over responsen hun får.

– Jeg føler meg veldig verdsatt selv om jeg synger på et språk som de fleste ikke forstår. Jeg får utallige hyggelige tilbakemeldinger fra folk som blir berørt av musikken min. Bymennesker kommer til meg og er forundret over at de kan bli berørt av musikk på et språk de ikke skjønner. Det synes jeg er fantastisk fint, og jeg tenker at det viser at vi har noe urmenneskelig felles. De sjamanistiske rytmene er veldig nært beslektet med hjerterytmen, og vi går jo alle med en tromme inni oss, sier Mari.

Hun takker hver dag for at dette er det hun får drive med. Å nå ut til mennesker over hele verden med dette språket svært få forstår med hodet, men som mange forstår med hjertet.

– Og dette skal jeg fortsette med helt til jeg stuper, sier hun og ler.

Sangen og joiken har fulgt henne gjennom hele livet, selv om joiken lenge var utilgjengelig for henne. Den kampen hun kjempet mot storsamfunnet, lokalsamfunnet, og ikke minst foreldrene sine for å kunne omfavne den samiske kulturen og føle seg hel, preget henne. Det tok tid før hun klarte å kjenne på forsoning.

– Forsoningen skjedde nok ikke helt før etter at foreldrene mine hadde gått bort. Jeg har min egen agenda når jeg gjør ting. Da jeg sang salmen Mitt hjerte alltid vanker på samisk i kronprinsbryllupet, var det en forsoning, særlig med min far. Han ville alltid at jeg bare skulle synge salmer. Det at jeg blander salmer og joik, det handler om at jeg trenger at begge deler finner fred i meg. Og gjennom meg kanskje også i det samiske folk. Vi ble kristnet med hard hånd, og salmer var den eneste musikken som var tillatt på samisk. Det sier seg selv at du da får et slags kjærlighetsforhold til den musikken, selv om den også var et maktmiddel for å få deg til å ta avstand til den egen arv, joiken.

Les også: (+) – Jeg har hatt mange tunge perioder i livet som har gått utover familien. Perioder der de ikke synes det var noe ok å ha meg som mor

Sammen om kloden

Mari liker å se seg selv ikke bare i en samisk og norsk sammenheng, men også i en verdenssammenheng. Hun er opptatt av ressursbruken, hvordan de som sitter med makten forvalter særlig naturressurser.

– Til syvende og sist har vi de samme utfordringene over hele verden, og vi deler den samme kloden. Slik jeg ser det er vi mennesker natur, og uten naturen … Forurensning og virus stopper ikke ved grensene, vi er sammen om dette her. For meg er det en selvfølge å være opptatt av å bevare naturen. Det å virke i samspill med naturen er en så stor del av samisk kultur. Vi kan ikke være herskere av naturen, men gå i dialog, sier hun.

Den sterke nærheten til naturen henger også sammen med kjærligheten hun føler for de to sønnene sine og barnebarna. Det var da de fantas­tiske barnebarna kom at Mari kjente at hun måtte lande et sted. Etter mange år som nomade hvor hun flyttet fra sted til sted når hun ikke var på turné ute i verden, kjente hun at hun måtte ha et bestemorshjem – et áhkku-hjem.

– Når du har barn selv, så tenker du ofte: ‘Åh, det fikk jeg ikke gjort. Det skulle jeg gjort annerledes’. Med barnebarn får du en ny sjanse. Men det er rart å se også de vokse opp, for da tenker jeg: ‘Oi, jeg må jo være ganske gammel’, sier hun og ler.

Barnebarna heter Isak og Adine, og den ene er nå tenåring, den andre snart. Men hun husker hvor stort det var å oppdage verden på nytt gjennom dem da de var små.

– Jeg husker at vi var ute på verandaen, og Isak tittet opp i stjernehimmelen og sa: ‘Bestemor, hvor langt kan man telle?’ Den undringen er så fantastisk, at de oppdager verden rundt seg og uendeligheten. Vi voksne har så mye å tenke på og slutter på et tidspunkt å undre oss, sier hun.

Mari har vært mye sammen med barnebarna ute i naturen, og har vært tett på dem. I dag er de filosofiske samtalene erstattet med crossykkel. Aller helst skulle hun ønske at de også fant gleden med musikk, men husker selv hvordan foreldrene hennes prøvde å stanse hennes lidenskap. De må få velge selv hva deres interesser er.

– Jeg har prøvd litt forsiktig å introdusere dem for instrumenter, men uten hell, sier hun og trekker på skuldrene.

Les også: (+) Claudia Scott (64) har ikke snakket offentlig om dette før nå: – Jeg er privat som person, men det er ingen hemmelighet

Liker nomadelivet

Akkurat nå er det ingen mann i livet hennes.

– Merkelig nok, sier hun og ler.

– Jeg har jo vært gift to ganger, og kanskje det er som med alkoholen: Det har jeg gjort, og det er jeg ferdig med. Kanskje i neste liv. Jeg tenker at det kan være vanskelig å ha en dame som meg, som driver og reiser bort hele tiden. Det er jo ikke bare-bare det. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, kanskje jeg er skummel. Jeg har ingen forklaring, sier hun og ler.

Hun innrømmer at hun har blitt mer kresen med årene, og at det skal litt til før hun gir opp friheten sin.

– Jeg tenker at man også kan ha det godt uten en mann eller partner. Du må tilpasse deg i et forhold, og nå har jeg vært alene så lenge, så jeg vet ikke om jeg klarer å tilpasse meg mer. Men skulle det slå gnister igjen, så er det velkomment, sier hun med et smil.

For livet er fint som det er for 65-åringen.

– Dette stedet må være verdens fineste sted, det og barnebarna jorder meg. Det gjør meg tryggere. Det er fantastisk å ha scenen som et hjem, men jeg trenger også et hjem som andre har. Selv om vi samer er et nomadefolk. I det siste har det slått meg at når jeg samler sammen og pakker tingene mine før jeg skal reise ut på turné, så har det fått meg til å tenke på hvordan mine forfedre samlet reinflokken igjen og igjen før flytting. Nå er flokken snart samlet igjen inni kofferten, tenker jeg, sier hun og ler.

– Når jeg reiser, så er jeg i meg selv. Jeg må bare forflytte meg, men det er som Nils-Aslak Valkepää sier – mitt hjem er i mitt hjerte, ruoktu váimmus. Jeg er veldig i meg selv uansett hvor jeg er. Og jeg har sagt i noen intervjuer at jeg vurderer å roe ned og slutte og reise, men det var bare tull, ser jeg nå. Jeg blir trist og kan ikke leve uten å reise og uten konsertene mine. Noen spiser piller, men dette er min medisin.

Far og sønn Savio ble hyllet som helter. I stedet for å nyte suksessen, ble de rammet av sorg og tragedier

Inger Ellen (91) lærte aldri å lese eller skrive