Netflix tok kontakt med Lars Mjøen (78): – Jeg fikk 150 000

I stuen til Lars Mjøen hjemme på Vinderen i Oslo står en platespiller som kan få ham til å stille seg det spørsmålet.

Hjemme hos Lars ­Mjøen preger kunstgjenstander og malerier den ­store lyse stuen.

Etter ti år på Tjuvholmen flyttet han nylig inn i en leilighet på ­Vinderen, bare et steinkast unna Ivar Aasens vei hvor han tilbrakte deler av barndommen – og store deler av voksenlivet. På vei inn passerer vi det han kaller «familieveggen».

Her henger et stort portrett av hans tyske farmor, Claire Grevérus, født Berndt. Der henger et barndomsportrett av faren, skuespilleren Jon Lennart Mjøen.

Der henger et portrett av moren, skuespilleren Else Heiberg, malt en gang på 50-tallet, da hun var på høyden av sin karriere. Og der henger et selvportrett av hans kone gjennom femti år, billedkunstneren Ingela Adamson.

– Og nå skal du få se, sier Mjøen, og beveger seg innover i stuen mot en lav reol i lyst tre.

– Her er den, sier han, og viser frem platespilleren. Den ser hypermoderne ut til tross for at den snart runder femti.

– Man kan spørre seg om den ikke – i tillegg til å være en bruksgjenstand – også kan kalles en kunstgjenstand, sier Mjøen, og legger til at den har gitt ham mye glede.

– Om platespilleren kunne fortelle noe, så ville det handle om min interesse for musikk.

Innerst inne har jeg egentlig alltid ønsket å være musiker.

Les også: Krimreporter Fredrik Græsvik: – Jeg er lei av å leve alene

Et ikon

Det dreier seg om en hånd­laget platespiller av typen Prisma, produsert av J.A. Michell i England på midten av 70-tallet. Lars Mjøen mener å huske at han kjøpte den omtrent da – for cirka tre tusenlapper.

– Det var mye penger den gang, men i dag må du nok betale et sted mellom tyve og førti tusen, sier han, og kan fortelle at han som bygget den, John Michell, også konstruerte romskipet i Stanley Kubricks filmklassiker «2001: A Space Odyssey» fra 1968.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Litt research viser at for­løperen – en nesten identisk platespiller – også er en del av interiøret på soverommet til hovedkarakteren i Kubricks film fra 1971, «A Clockwork Orange».

For allerede tidlig på 60-tallet ble prototypen produsert av David Gammon, og en av de aller første modellene befinner seg faktisk på MoMA, Museum of Modern Art i New York. Så Mjøen har rett, denne ikoniske platespilleren kan i aller høyeste grad også betraktes som kunst.

– Det er jo sjelden jeg ­bruker den i dag, men jeg kommer aldri til å kvitte meg med den, og – til ære for platespilleren – har jeg beholdt 50 plater, forteller Mjøen, og viser frem den beskjedne samlingen som i dag knapt opptar en halv hyllemeter.

– Resten, ja, flere tusen ­plater som engang dekket en hel vegg, har jeg for lengst brent til CD-skiver, sier han, og viser veien til et rom med to store skap, åpner dem, og et finurlig arkiv avdekkes, skuff på skuff med CD-plater i plastlommer.

– Lydkvaliteten blir jo ikke den samme, men siden jeg ikke hører så bra lenger, ­spiller ikke det så stor rolle, sier Mjøen og ler godt. Men så ­forteller han om alvoret bak.

– For ikke så lenge siden var jeg innlagt på sykehus med hjerteklaffproblematikk.

I to måneder fikk jeg antibiotika intravenøst, og antagelig er det dette som har gått ­utover hørselen.

Friske melodier

Blant de femti vinylplatene som nøye er plukket ut for evigheten, eller i hvert fall så lenge Mjøen holder ut, finnes selvfølgelig albumene som ble spilt inn med KLM – trioen som foruten Mjøen selv besto av Trond Kirkvaag og Knut Lystad, og som underholdt norske TV-tittere og radio­lyttere med sine ville påfunn fra 1976 og til langt ut på 90-tallet.

Møtet med Knut Lystad i 1975 skulle bli helt avgjørende for retningen Mjøens karriere skulle ta. Men hva om dette møtet aldri hadde funnet sted? Hvordan hadde livet hans blitt da?

«Ypperlig debut av Lars Mjøen» står det å lese i Kristiansunds-avisen «Tidens Krav» en vårdag i 1971. «Hurra, vi-skal-dø-rag» heter hans første singel, som er Mjøens versjon av Country Joe McDonalds «I feel-like-I’m-fixin’-to-die-rag».

Avisen skryter av både tekst og ­arrangement og berømmer også singelens b-side, «Spretne Ludmilla», som Mjøen selv har komponert: «Lars Mjøen har en god stemme – langt over middels hva norsk platestandard angår.

Og så lenge han holder seg til slike enkle, friske og kommersielle ­melodier, må Lars Mjøen være garantert suksess!»

«Visesanger», «tekstfor­fatter» og «komponist» er ­betegnelser pressen gjerne bruker om Mjøen i tiden etter debuten, singelen havner på topp-ti-listen i VG, Mjøen skriver låter for en rekke av datidens artister, og i 1973 kommer hans første LP med tittelen «Singing in the Brain».

Les også: (+) Dag Otto Lauritzen åpner opp om tøffe tak i familien: – Det gikk hardt inn på alle

Vokste opp i teateret

Selv jobber han som PR-sjef hos filmdistributøren Warner Bros. på denne tiden, og han legger ikke skjul på at det kan ha vært en viss kjendisfaktor inne i bildet da han ble ansatt der etter at han var ferdig med militærtjenesten.

Både faren, moren og to av hans tanter var skuespillere, og mange trodde vel at Lars Mjøen også kom til å gå den veien.

– Jeg har vokst opp i teateret. Mine foreldre ble skilt da jeg var to år gammel, og etter det bodde jeg hos min mor på Frogner. Hun jobbet jo om kvelden, og ofte sovnet jeg i garderoben hennes.

Mjøen forteller at han ­beveget seg fritt rundt på Folketeateret, hang med skuespillerne bak scenen, lærte hele forestillinger utenat, og var et slags «phantom of the opera» – riktignok før lokalene ble overtatt av Den Norske Opera.

Etter som han ble eldre, var det mer stas å være ­hjemme alene i morens store leilighet.

– Hun var jo også på teateret nesten hver eneste kveld, så da kunne jeg ha venner på besøk. Jo, jeg ble ganske populær i nabolaget, sier han.

Drakk på jobb

18 år gammel ble Mjøen vokalist i «Simon & The Saints», et band som spilte låter av Beatles, Rolling Stones og The Zombies rundt på skoler og hoteller. Men han fant seg aldri helt til rette på scenen.

– Sceneskrekk er noe jeg har slitt med i hele mitt liv, noe som er langt vanligere blant artister og skuespillere enn man kanskje skulle tro. Faren min slet også med det, for ham ble problemet så stort at han måtte slutte som skuespiller og begynne å regissere i stedet.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Knapt 22 år gammel giftet Mjøen seg, og ble far til en datter.

– Et kjærlighetsbarn, sier han.

– Min første kone og jeg var veldig forelsket, men det var nok også sånn at vi følte at vi måtte gifte oss. Men jeg var ung og umoden, og etter to år skilte vi lag.

Det er i tiden etter skils­missen at Mjøen vier seg mer og mer til musikken, og når han har helgefri fra Warner Bros., er platespilleren også et arbeidsredskap.

– Jeg var nok en av de ­første disc-jockeyene i Norge.

Med to platespillere, et lite miksebord og mine egne LP-plater sørget jeg for å spre danserytmer både på bygd og i by.

– Og da slapp du å forholde deg til sceneskrekken?

Mjøen rister på hodet.

– Jeg hadde som regel med meg et par flasker hvitvin på jobb, og var alltid småfull. Og skulle jeg på fest den gangen, hadde jeg alltid med tre tyvepakninger med røyk. Så det kunne blitt en ganske skummel karriere, sier han, og får et tenksomt drag over ansiktet.

– Jeg har drukket en del ­alkohol i mitt liv, og kroppen har nok tatt skade av det. Så i dag er jeg veldig forsiktig. Jeg er nesten blitt avholdsmann.

Noe helt nytt

Sånn sett var det kanskje bra at Lars Mjøen på et tidspunkt skiftet spor. Hans interesse for musikk – og film – åpnet også dørene for ham i NRK, hvor han blant annet lagde radioprogrammer om filmmusikk.

Så tok underholdningsavdelingens Harald Tusberg kontakt.

– Han var ute etter nye ­ideer, og siden jeg hadde sendt inn noen lydbånd som jeg hadde spilt inn på min fars gamle båndopptager, ble jeg kalt inn til et møte.

Det viste seg at Knut Lystad var innkalt til det samme ­møtet, noe som skulle bli avgjørende for veien videre.

– Etterpå dro vi rett hjem til meg på Vinderen, fant frem båndopptageren og ­begynte å surre og tulle. Og vi fant tonen. Sånn!

Mjøen knipser med fingrene, og forteller at det ikke tok lang tid før de hadde et par halv­times opptak klare.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

– Tilbakemeldingen fra Rolf Kirkvaag, som var sjef for radiounderholdningen, ­ var at han ikke skjønte seg på humoren vår, men han skjønte at dette var noe helt nytt, sier Mjøen.

Kirkvaag bestilte ti programmer, som ble til serien Bedre sent enn alvor.

Ikke så lenge etter ble Mjøen og Lystad introdusert for sjefens sønn, Trond Kirkvaag, og den sagnomsuste trioen var et faktum. Resten er, som det heter, historie.

Les også: Lise Fjeldstad: – Idet jeg var på vei ut av livet, kjente jeg ingen frykt

Hører hjemme i studio

Mjøen har løftet frem LP-platene sine og plassert dem ved siden av den fjonge engelske platespilleren.

Samlingen inneholder selvfølgelig platene som humortrioen utga sammen; «Spektralplate» (1982), KLM (1983), «KLM synger Brødrene Dal» (1991) og «Brødrene Dal på vikingtokt» (1997).

– Så møtet med Lystad og Kirkvaag innebar ikke en brå slutt på plateproduksjonen?

– Nei. Og hver gang jeg har kommet inn i et platestudio, og det har blitt en del ganger, så føler jeg at det er der jeg ­hører hjemme, sier Mjøen og smiler.

Det er drøye femti år siden hans debutalbum ble sluppet – omtrent samtidig som Øystein Sundes karriere tok av for fullt.

– Hadde min plate solgt like mye som hans, ja, så hadde jeg kanskje også vært plateartist i dag. Men Øystein Sunde reiste jo rundt og holdt konserter, noe min sceneskrekk forhindret meg fra å gjøre.

Mjøen tenker seg om.

– Det er rart, men jeg har aldri følt på den skrekken når jeg har vært i studio i NRK, selv om det har vært førti menn rundt meg, en drøss med teknikere og skuespillere.

Kanskje skal publikum være glad for denne scene­skrekken, for som komiker har Mjøen spredt enormt mye glede gjennom radio og TV.

– Hvordan tror du livet ditt hadde sett ut hvis du i stedet hadde satset på en karriere som visesanger?

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

– Det er umulig å si. Jeg tror den første LP-platen solgte et par tusen eksemplarer, og det tjente jeg jo ikke noe på.

Derfor var det litt morsomt da Netflix tok kontakt med meg i fjor og lurte på om de kunne bruke 16 sekunder fra en av låtene i en TV-serie.

– Og det fikk du noen kroner for?

– 150 000, sier Mjøen og smiler bredt.

– Så det kan man jo si er høydepunktet i min karriere som musiker! Over femti år ­etter debuten.

– Folk kom bort til meg på gaten og takket for min åpenhet

Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg