Hanne Kristin Rohde
– Folk kom bort til meg på gaten og takket for min åpenhet
– Dyr har mye å fortelle oss! Den tidligere topplederen i Oslo-politiet lever i harmoni med sitt nye kall: Hanne Kristin Rohde (62) har blitt dyrehvisker.
– Hun er ikke bare en katt, Pusinnen er min veileder.
Ordene til Hanne Kristin Rohde rommer respekt. Vi skal komme nærmere inn på det spirituelle – om litt. Der og da vekker noe annet oppmerksomheten.
Vintersolen peiler lyskasteren inn den lune stuen i Oslo og treffer blink i de blå øynene til vertinnen. De formelig danser i det skarpe lyset.
Den kjente kvinnen, juristen som ble en høyt respektert politileder og senere populær krimforfatter, trekker seg ikke tilbake i skyggen. Dagens Hanne Kristin blir trygt sittende i spotlighten, smilende. Uredd. Det hviler en ro over øyeblikket.
– Endelig våger jeg å være med meg selv, fullt og helt, slår hun fast med et pust av lettelse.
Den nevnte Pusinnen, husets lodne, 13-årige katt, har en viktig rolle i det som snart skal bli betrodd. Katten ble først kalt Smule.
– Jeg forsto raskt at hun kledde et mer nobelt kjælenavn, sier Hanne Kristin.
En katts hale kan visst nok være en indikator på humøret. Pusinnen skrider forbi på lette poter med halen til værs. Det er utvilsomt noe stolt, nesten aristokratisk ved henne.
– Hverken hun eller hennes langt yngre bror Baste, gråpusen i huset, trives med gjester, bemerker matmor.
Baste viser det ved å rømme opp i andre etasje. Pusinnen, derimot, ser ut til å markere at «her bor jeg». Hun hopper opp i stuens største godstol og snur ryggen til oss.
Telepatisk informasjon
– Vet du hva hun «sa» til meg? sier Hanne Kristin lattermild.
– «Slutt å dille sånn!»
Det skjedde etter at matmor hadde gått på kurs hos dyretolken Sissel Grana og ønsket å trene på å kommunisere telepatisk.
– Pusinnen syntes nok at jeg i starten klønte fælt, og ga meg klar beskjed. «Å dille» er ikke et ord jeg bruker. Det var en sjel-til-sjel-formulering. Hun satte altså poten bestemt ned: Kom til poenget!
Du leste riktig, den tidligere politikvinnen har blitt en dyrehvisker.
«Via dyrene skal du formidle kunnskap om menneskene», er beskjeden Hanne Kristin har fått.
Den ble gitt av en hest.
– Det er telepatisk informasjon, praktisert av mennesker siden tidenes morgen, blåser hun vekk mystikken med informasjon.
– Jeg er så glad for å lære om dette!
Da hun for noen år tilbake kom ut av skapet som spirituell, som hun sier, havnet det på forsidene av en del aviser.
– Det stemmer, nikker hun.
– VG skrev noe sånt som at «Rohde mener hun har skjulte evner». På gaten derimot kom folk kom bort til og takket for min åpenhet. «Jeg puster bedre på grunn av din ærlighet», sa flere. «At du tør», fikk hun også høre.
– Tør og tør, tenkte jeg. Jeg følte meg kastet ut i det. Tiden var plutselig moden, jeg snakket med ett uvanlig åpent til meg å være. Det føltes som universet ga meg et spark bak. Jeg kunne jo ha lagt meg ned og deppet, kjent på å ha mistet kontroll, eller blitt fortvilet over alle som ville definere hva som er «sannhet». I stedet valgte jeg å takke for min sannhet. Kanskje satte avisoverskriftene meg fri? Det føltes i hvert fall som jeg ble gitt en gave, sier hun, lys til sinns.
Les også: Hanne Kristin Rohde: – Det er ingenting som har skjedd som kan hindre meg fra å leve her og nå
Mangler vitenskapelig forklaring
Nå er tiden moden for å ta et nytt skritt.
– Norge henger etter når det gjelder å tro på annet enn tradisjonell vitenskap, synes Hanne Kristin.
– Jeg opplever at mange avviser telepati fordi det mangler en vitenskapelig forklaring. I vårt samfunn skal alt konkretiseres, begrunnes og måles. Min pragmatiske side kan forstå det, men jeg kan ikke avvise hva jeg erfarer, understreker hun.
– Det handler egentlig bare om å lytte til seg selv.
Hanne Kristin lener seg ivrig mot oss.
– Har du, for eksempel, opplevd at du tenker på en person og plutselig ringer hun eller han til deg? Eller, har du sanset at noen stirrer på deg, du snur deg og ser rett på akkurat det mennesket? At svært mange av oss umiddelbart kan identifisere den som stirret, det gjør meg nysgjerrig.
På dyretolkingskurset var en treningsoppgave å få kontakt med den tidligere nevnte hesten.
– Dyrene har enormt mye interessant å formidle oss, lover hun.
– På mange måter opplever jeg dem som klokere enn mennesker. Universet er stappfullt av informasjon, som vi knapt benytter oss av. Telepati er en kanal inn til den informasjonen.
– Vit at den bør brukes med varsomhet, undring og ydmykhet, ber hun.
Virksomheten «Dyrevar»
Dyrevar heter hennes nye virksomhet.
– Jeg tolker som regel dyret ut fra et bilde eller to, forteller hun.
– Det er best om øynene er godt synlige, selv om telepatien ikke er avhengig av det.
Hun ønsker ingen informasjon om deg eller den firebente.
Hanne Kristin understreker at hun ikke er «medisinsk klarsynt».
– Det betyr at jeg kun i sjeldne tilfeller får telepatisk beskjed om dyrets helse. Min oppgave ser ut til å være å motta beskjeder fra dyret til dens eier.
Hun innrømmer at noen av beskjedene kan virke komplett ubegripelige.
– De hender at eieren må la budskapet modne. Jeg er imponert over hvor mange som er åpne for å ta imot spirituelle beskjeder, og ikke minst, at eieren tar seg tid til å forstå. I samtalene vi ofte har etterpå, både gråter og ler folk.
– Høres dette merkelig ut? spør hun – bevisst at mange trolig vil synes det.
– Jeg har brukt flere år på å bli kjent med disse sidene ved meg selv. Det har tatt tid å trene dem opp og ikke minst: Å våge og stole på dem. Det siste året som dyretolk har jeg imidlertid mottatt så mange interessante beskjeder som eierne har bekreftet er til hjelp, at jeg er overbevist om å ha funnet en viktig, ny oppgave i livet.
Les også: (+) Lilli Bendriss: – Det er veldig sjelden jeg ser engler, skyter hun forbauset inn
Katten Muscat
Vi ga henne et bilde av katten til en kollega, Muscat. Slik reagerte eierne på beskjeden – fra katten:
– Dette er nesten skremmende korrekt.
Paret sier videre: – Vi tenker at Muscat er en veldig klok katt, som har fått med seg så utrolig mye. Veldig mye stemmer utrolig bra, uten at vi vil utlevere vår familie og familiesituasjon, som over lengre tid har vært utfordrende.
Muscat nevner at moren i familien bør unne seg en mental reise, og hun har planer om en form for yoga-retreat i en måned.
– Vi har, som katten nevner, også pratet om savn av latter, og føler, som Muscat nevner, at det er en form for «katt og mus-lek» i familien.
Hanne Kristin mener at det ikke er vanskelig for dyrene å forstå oss.
– Det er vi som ikke forstår dem, sier hun med glimt i øynene.
– Jeg forstår at folk er skeptiske, men gi det et forsøk – dyr er gode læremestre. Folk melder meg tilbake at livet deres har blitt lysere, gladere, ja, mer harmoniske.
Hun føler at det er lettere å hente beskjeder fra andres dyr enn egne.
– Som nevnt syntes Pusinnen at jeg maste fælt under øvingen, humrer den ivrige dyretolkeren.
– Det var fint at hun sa fra. Jeg synes det er på høy tid å anerkjenne at dyrene ikke er oss underordnet. Vi mennesker må slutte å sette oss selv på en pidestall.
Les også: Forskerne har konkludert: Båndtvang for katter kan være positivt for naturen
Snåsamannen
Så langt tilbake Hanne Kristin kan huske, har hun følt en spesiell kontakt med dyr.
– Jeg vokste opp som enebarn og tok godt vare på mine mange kosedyr. Hver eneste bamse fikk ved leggetid en god-natt-klem. Jeg elsket å klappe den myke pelsen og snakke med dem.
Senere fikk vi en hund, som jeg ble veldig glad i, en Bouvier des Flandres, kalt Ulldotten.
Sammen med ektemannen Harald Jahren og deres to felles sønner har hun bare huset katter.
– Jeg har alltid sanset noe mer enn det synlige mellom himmel og jord, betror hun.
– I 2008 fikk jeg bekreftet «min port til en høyere bevissthet» ved hjelp av Snåsamannen. Vi tok kontakt med ham fordi vår yngste sønn, som da var ni år, slet med sterke magesmerter. Legene visste ikke råd. Etter kun ett besøk hos Joralf Gjerdstad ble gutten frisk.
«Hun bør slutte i politiet», ble det sagt da pressen fikk snusen i besøket hos healeren.
– Jeg derimot ble enda mer fascinert av energiene rundt oss.
Inntil hun ble femti, var det likevel hodet eller tankene som for det meste dominerte valgene.
– Til slutt møtte jeg den mye omtalte veggen og fikk diagnosen krystallsyke, en forferdelig karusellsvimmelhet. Med gode behandlinger og ved å lytte til meg selv ble ubehaget borte.
På stuebordet ligger tykke bøker som «The white lions» av Linda Tucker, «Våre skjulte evner» av idéhistoriker Terje G. Simonsen og «Vitenskapens vrangforestillinger» av biologen Rupert Sheldrake.
– Jeg har ikke sluttet å lese og tenke må du tro, kommenterer hun observant og ler.
– Nå bruker jeg to kilder – hodet og sjelen. Å være nysgjerrig så vel som fleksibel er viktig. For meg har det vært nøkler inn til hvem jeg er.
Dagens Hanne Kristin ser på klarsyn og telepati, eller intuisjon om du vil, som like naturlig som å puste.
– Min største utfordring er å tolke informasjonen jeg henter inn. Er den ren og kan gis videre, eller farget av min arv og mitt miljø, min psykososiale bagasje? spør hun seg.
– En annen stor utfordring er hva samfunnet tolerer.
Les også: (+) Når Lilli Bendriss går inn på soverommet, utbryter hun: – Dere må komme hit, dette er helt uventet
Dyretolker
– Hvorfor er det viktig for deg å være åpen om dette?
– Fordi jeg mener at jo flere som våger og øver seg på å motta informasjon, desto mer tilgjengelig vil visdommen vi alle har tilgang til, bli, svarer Hanne Kristin.
– Å bli dyretolker handler om å anerkjenne hele meg. Det er en form for selvhealing.
Jo da, hun forstår at slett ikke alle henger med på hva hun prater om, men er forbi stadiet hvor hun bryr seg om det.
– Forhåpentlig er det noen der ute som vil ha glede av å lese om dette, sier hun smilende.
– Jeg hadde ikke lært hva jeg nå har erfart, uten selv å bevege meg utenfor det kjente og aksepterte. For meg er spiritualitet en naturlig side, men for mange fortsatt tabu.
For den tidligere politilederen er det ikke noe mer merkelig å prate om sjelen vår enn hjertet.
– Aksepterer du at slett ikke alle deler din tankegang?
– Selvsagt, sier hun sporenstreks, – men jeg aksepterer ikke intoleranse.
Hun tror vår urolige verden ville ha vært bedre om vi slapp vår indre visdom oftere til.
– Men, understreker Hanne Kristin, – intuisjonen gir ikke alltid hørbare svar. Den virker langt mer dempet enn tankene. Sjelen er absolutt ikke en kriger.
Kritisk til telepati
Etolog (ekspert på dyreatferd) og prosjektleder for DyrePrat, Erica Hogstad Fjæran, stiller seg kritisk til dyretolking.
– Dyr og mennesker kommuniserer i utgangspunktet ikke på samme språk. Noen likheter mellom arter kan det være, men i utgangspunktet har enhver art sitt evolusjonært tilpassede repertoar av språk, signaler og kommunikasjon. Med unntak av at fugler til en viss grad er i stand til å etterligne menneskelige lyder og ord, så er det ingen andre dyr som har utviklet evnen til å uttale menneskelig verbalt språk, heller ikke primater, forteller Fjæran til Klikk.no.
– Dette har både med fysiologisk utvikling å gjøre, altså at strupen og stemmebåndene ikke er utviklet til å uttale ord, men også fordi hjernen og sanseapparatet er tilpasset andre behov og miljø. Dersom dyr snakket vårt språk, hvorfor har vi ikke klart å finne ut av det gjennom forskning og kommunikasjon oss i mellom?
– Tror du det kan være mulig å kommunisere telepatisk med dyr?
– Bortsett fra sporadisk personlig ønsketenkning, så må jeg nok si nei. Telepati er faktisk en del av parapsykologien, og det har blitt utført vitenskapelige eksperimenter for å forsøke å kartlegge hvorvidt tankeoverføring er mulig eller eksisterer. Hittil er det ingen vitenskapelig tilnærming som tilsier at det er tilfelle. Telepati anses som pseudovitenskap.
Kan knytte tette bånd
Fjæran mener likevel at enkelte mennesker knytter dypere bånd med dyr enn andre.
– Telepati kan ikke bevises, men det kan vel heller ikke motbevises. Selv om jeg er tvilende, så synes jeg det er viktig å ikke avvise andres tro, opplevelser eller erfaringer. For meg som naturviter og etolog blir den viktigste responsen å være respektfull, og samtidig henvise til etterrettelig og systematisk fagkunnskap dersom man har behov for kunnskap om dyret sitt, og særlig i tilfeller hvor det kan oppstå risiko, fare, smerter eller lignende for dyr.
– Når det gjelder bånd til dyr så tror jeg absolutt at enkelte mennesker eller mennesketyper er bedre disponert eller i stand til å ha dypere kontakt med dyr enn andre, men dette har ikke nødvendigvis noe med telepati eller tankeoverføring å gjøre, heller omsorg og interesse, sier Fjæran.
Hun er også kritisk til virksomheter som tar betalt for å tolke dyr gjennom bilder.
– Som etolog vet jeg at øyeblikksbilder sier tilnærmet ingenting om et dyr. Vi trenger sekvenser og lengre tids observasjon eller samhandling for å tolke dyrs atferd, personlighet, velferd og behov. Når det gjelder fysisk helse så er også dette noe som må undersøkes av veterinær, da ikke alt er synlig for øyet.
– Det er viktig at en dyretolk forstår dette, og ikke misbruker egne intensjoner eller egenskaper til å ilegge et bilde mer verdi eller informasjon enn det faktisk gir. Tilsvarende gjelder for eier av dyret, avslutter hun.
