Mímir Kristjánsson
– På et tidspunkt ble det problematisk for meg som barn
Mímir har helt siden han var ung voksen vært en «gladlaks», en som har likt å feste. Men det var først etter farens død at han satte seg ned og reflekterte rundt årsaken. Faren drakk mye. Er det arvesynden som har rammet ham?
Han er en profilert politiker som tør å ta de tøffe diskusjonene, Mímir Kristjánsson (37). Men det finnes ting i tobarnspappaens liv som ikke er like lett å gå i diskusjon om. Forholdet han har hatt, og for så vidt ennå har, til alkohol og festing er blitt skuflet vekk og har vært ubehagelig å snakke om.
For hva er mye og hva er lite?
– Det jeg vet sikkert, er at pabbi, som jeg kalte ham, drakk mye. På et tidspunkt ble det problematisk for meg som barn. Jeg vet også sikkert at jeg har drukket for mye gjennom mange år, selv om jeg har forsøkt å balansere det, sier han rolig.
I disse dager er han ute med boken «Pabbi – en familiesaga om drukkenskap», som handler om oppveksten med en alkoholisert far. Eller, som Mímir, heller vil si det – en far som likte å ta en fest eller ti, og som var særdeles glad i å drikke.
Fakta: Anslag fra Folkehelseinstituttet (FHI) viser at nesten 1 av 10 barn vokser opp med en mor eller far som har hatt et alkoholproblem i løpet av det siste året. Det tilsvarer ca. 100 000 barn.
At temaet rusavhengighet er både alvorlig, vanskelig og sårt, og dessuten fortsatt skambelagt, er han med på. Da Hjemmet er på besøk, sier stortingspolitikeren ærlig at han har gått mange runder med seg selv i forhold til hvor mye og ofte han drikker. Spesielt etter at faren døde for drøyt ett år siden og han leste dagboken hans, har han tenkt mye. Han er jo selv far, har en jobb med mye ansvar og er midtveis i livet.
– Gjennom årene har mange rundt meg tatt bekymringssamtaler med meg om at jeg burde ha drukket mindre. Det har vært samtaler på jobben, med kjærester, venner, leger og psykologer. Ro ned, i lengden kan du ikke holde på sånn, har vært omkvedet, sier han ærlig.
Mímir liker å ta seg en fest. Han liker virkningen alkoholen har på kroppen og hjernen også. Ja, sånn er det.
«Pabbi – en familiesaga om drukkenskap»
I boken skyves ingen ting under teppet. I den konstaterer han at alkohol har vært en av forklaringene på alle kjærlighetsbruddene han har hatt. Vennskap har tatt slutt av samme grunn.
– Jeg har til og med jagd bort mennesker jeg har elsket fordi jeg ikke har vært villig til å slutte, forteller han.
Denne formiddagen er Mímir smilende og fremstår nesten humoristisk da han i kortversjon deler hva han byr på i sin siste, blodferske bok, men alvoret ligger i samtalen fra start til slutt.
– Det ligger mye skam i alkoholisme, også for meg, men jeg ønsker å være så oppriktig som jeg klarer. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg er blitt sanseløst full og har ramlet og slått meg eller tisset i sengen i søvne. Eller har begynt å krangle med folk og blitt oppfattet som bråkete, eller ikke har husket noe fra kvelden før, innrømmer han.
«Alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor Jeppe drikker», skrev Ludvig Holberg i det kjente stykket Jeppe på Bjerget. For å finne svar på eget forhold til alkohol, måtte Rødts kjente politiker gå tilbake til barndommen.
«Jeg husker ikke når jeg forsto at jeg kom til å bli en fyllik, men det skjedde mange år før jeg begynte å drikke. Det var ikke noen dramatisk innsikt, det var bare helt naturlig at jeg kom til å følge den samme sjanglete løypa gjennom livet som pappa hadde fulgt.
Fulle folk og fester var aldri fremmed hjemme hos oss. For mange er det vanlig å skjule for barna sine at man drikker. Foreldrene mine gjorde ikke det, tvert imot trodde de det var bra for barn å kunne snakke åpent om alkohol med foreldrene sine. Siden foreldrene mine visste hvordan jeg kom til å drikke, var de mest bekymra for at jeg ikke skulle ringe dem hvis jeg havnet i trøbbel,» skriver han i boken.
Les også: Hilde Skovdahl avslører: Derfor drikker hun ikke alkohol
God barndom
For Mímir er det viktig å få sagt at han hadde en god oppvekst med to foreldre som elsket ham. Han har også veldig mange gode minner, og poengterer at han ikke følte seg redd eller utrygg selv om det var mye festing rundt ham.
– Hverdagene mine var for det meste lykkelige. Vi bodde i et stort hus som mamma hadde arvet, og jeg hadde foreldre med trygge middelklassejobber som lærer og journalist. De var begge ekstremt opptatt av meg og av at jeg skulle gjøre det godt i livet, oppsummerer han.
Pappaen holdt fast i et vanlig liv parallelt med drikkingen. Og sønnen fikk oppmerksomhet og ble tatt med på morsomme ting. Far Kristján Loftsson fortalte historier som fengslet og fascinerte.
– Jeg så veldig opp til faren min. Han kunne alt, slik jeg så det, og han og jeg hadde en nær og god relasjon. Han var kommunist og journalist og drakk. Jeg har fulgt i hans fotspor på alle slags måter, som jo egentlig forteller alt.
Mímir stopper opp, smiler. Det gjør han for øvrig veldig ofte, mellom alle ordene. Han fremstår snill, ærlig og tillitvekkende — som en person du gjerne vil snakke med. Uten tabuer.
– Det siste året har jeg lett etter dårlige minner fra oppveksten, men ikke funnet så veldig mange. Kanskje har jeg blokket ut det vanskeligste. Jeg husker at drikkingen til pappa begynte å gå utover meg da moren min ble alvorlig kreftsyk. Det kan være at drikkingen hans da eskalerte, men også at familielivet generelt ble vanskeligere for oss.
Les også: – Babyen kastet opp da jeg ammet ham med promille. Likevel brydde jeg meg ikke
Står midt i det
På gaten i hjembyen Stavanger har han møtt mennesker som er barn av omgangsvenner faren en gang hadde. I møtet med Mímir sier de at det ble for mye alkohol til at deres foreldre orket å holde kontakten.
– Om pappa hadde bremsene på, så syntes ikke det for alle. Det var greit å drikke litt foran barna — en normalitet. At du som alkoholiker ender i rennesteinen, vet jeg at ikke alltid stemmer. Det går an å være alkoholisert og samtidig skjøtte en jobb. Det vet jeg fra både deres og eget liv.
Han var 14 år gammel da forholdene hjemme begynte å plage ham.
– Da jeg var 15 år, ønsket jeg å komme meg bort. Da forsto jeg at jeg ikke alltid kunne stole på at faren min var hundre prosent til stede, slik jeg kunne stole på andre. Men til tross for det, begynte jeg å teste ut alkohol selv. Og da tenkte jeg: ‘Dette er faen så bra.’
Eget liv kastes inn når han snakker om faren. Det er blitt viktig for Mímir å snakke om problemstillingen han fortsatt står i.
– Vanligvis er det tørrlagte alkoholikere som deler sin rushistorie. Jeg står midt i det. Jeg liker å ta en fest, både fordi det føles som tvang, gir glede og er fristunder fra ting jeg ikke vil tenke på.
Biologisk sårbarhet
Er noen født med en biologisk sårbarhet som lettere gjør dem rusavhengige enn andre? Mímir tror det. Farens foreldre drakk, faren drakk og moren festet mye. Det er ikke så rart at han har likt å feste og at det ene glasset tar det andre.
I samtalen med tobarnspappaen er han ikke redd for å dele hvor saliggjørende det kan føles «å dra i gang», men han poengterer også at alkoholen er egoismens fetter.
Han har drukket for å holde følelser borte, for så, som ruset, å la følelsene gå utover folk rundt seg. De siste årene har han merket at melankolien tar en større og større plass av rusen.
– I konfrontasjoner kjenner jeg meg selv igjen i min fars væremåte. Når du ikke klarer å være i verden med deg selv, søker du inn i selvmedlidenhet. Da er omkvedet: ‘Ingen forstår meg’.
Den edru utgaven av ham er veldig koblet på og blir lett sliten av et ustoppelig tankekjør. Han tror at drikkingen har vært en form for selvmedisinering.
– Det har nok vært favoritthobbyen også, sier han skjelmsk, for så å legge til at han vanligvis må være veldig disiplinert i jobben sin. Derfor liker han å miste litt kontroll, samtidig som han er opptatt av ikke å la det gå for langt.
Noen ganger lager han seg forpliktelser som får ham til å la være å drikke.
– Jeg spør meg selv om hvor alvorlig min drikking er både for meg selv og andre. Islendingene er mye flinkere enn nordmenn til å fortelle at de er tørrlagte. I Norge er det tabu å si høyt at du har eller har hatt et rusproblem. De som har klart å slutte burde vært kjempestolte og blitt bejublet når de delte historien.
Les også: (+) – Jeg elsker ham over alt på jord, men jeg kan bare ikke sove ved siden av ham
De hvite periodene
Han har ikke forsøkt å slutte totalt, bare innført hvite uker og måneder. Når han etter avholdelsen er blitt tilbudt en kald øl på et vorspiel før en konferansierjobb, har han sagt ja takk.
– Jeg vil si at vi har en ukultur i politikken. All reisingen og pleasingen fører til at det stadig er anledninger til å ta et glass eller ti. I løpet av Arendalsuka kan det være 90 fester, forteller han.
Han kjenner det på kropp og sjel når han har vært uten alkohol i en periode.
– Jeg får overskudd, friskere hud, blir tynnere. Da blir jeg minnet på at alkohol også er gift.
Han ler, sier at han i slutten av edru perioder kan bli «muggen». Når det er sånn, føles det deilig å drikke igjen.
I boken om «Pabbi» skriver han:
«Første gang jeg drakk meg full, var det som å bli gjenforent med en gammel venn. Et eller annet falt plutselig på plass i hodet mitt. Det var som om jeg hadde manglet en kroppsdel som plutselig vokste ut, som om jeg aldri hadde vært hel før. Noen ganger når man gjør noe for første gang, får man følelsen av at man er født til det. Jeg var rett og slett et naturtalent. Når jeg først hadde begynt å drikke, ville jeg ikke stoppe for alt i verden.»
Les også: Studie: Alkohol kan øke selvtilliten i senga, men ...
En nær pappa
Når Mímir i dag minnes sin alkoholiserte far, er det med ømhet. De to hadde et nært forhold, til tross for alt.
«Helt til det siste hendte det at jeg ringte pappa når jeg var full, for å spørre om råd i forskjellige saker og ting. Hvis han også var full, hendte det at han tok telefonen. Vi snakket med andre ord ganske ofte sammen», skriver han i boken.
Faren Kristján Loftsson elsket å drikke om morgenen. Det gjør sønnen også, for noen ganger å fortsette til langt på natt.
– Men jeg snakker ikke lenger om å ramle ut på fylla. Det er å skrive fra seg ansvaret. Å gå på fylla er et valg.
Da faren levde, ville ikke Mímir si noe negativt om ham. Nå er faren død, og han føler seg friere til å si det som det var. Men Mímir er likevel lojal og vil ha frem at faren var mye, mye mer enn en som drakk for mye.
Det han sitter igjen med er de store spørsmålene rundt hva han selv står i.
Hvem er jeg uten alkohol? Hva vil mine barn tenke når jeg en dag ikke lever mer? Vil de se tilbake på en barndom der en alkoholisert far har gjort dem utrygge? Vil de være sinte på meg?
– Jeg håper og tror at de får et mer balansert forhold til alkohol enn jeg har. Når de blir tenåringer, kommer jeg ikke til å følge den samme frie linjen som mine foreldre gjorde med meg. Jeg kommer ikke til å godta at de drikker før de blir myndige, så det må de i så fall holde skjult. Målet er å gi dem et bedre utgangspunkt. Det skal min far ha. Han vokste opp i et dysfunksjonelt hjem og led under det. Likevel klarte han å gi meg en tilnærmet normal barndom, selv om han drakk.
