leserne forteller
Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg
Jeg har aldri hatt et veldig godt forhold til moren min. Først nå i godt voksen alder forstår jeg hvorfor.
Alle ønsker å ha et godt forhold til moren sin. Alle drømmer om å bli elsket betingelsesløst og bli verdsatt for den man er. Men det er ikke alltid det er slik. Dette skal jeg gå inn i når jeg deler min historie.
Sett utenfra: Jeg vokste opp med en fantastisk mamma, som var en ildsjel i lokalsamfunnet, og som var en primus motor i de aktivitetene søsteren min og jeg deltok i. Hun bakte kaker til skoleavslutninger, sa alltid høyt og tydelig hva hun mente om ting og ble sett på som en ressurs.
Det var fantastisk mye bra med hennes væremåte.
Som barn så jeg opp til henne. Hun fortalte meg hvordan ting måtte være og jeg lyttet og var flink pike. Jeg ble den snille jenta, som gjorde som de voksne sa. Jeg husker at mamma skrøt av meg. Når jeg pyntet meg sa hun at jeg var nydelig.
Et minne har jeg aldri klart å legge bort. Det handlet ikke om meg, men om en jente i klassen min, som bodde noen kvartaler unna oss.
Hun begynte å bli lubben og mamma snakket foraktelig om henne, som om hun var ekkel. «Hun burde ha spist mindre kaker!» sa hun, etter at vi hadde hatt besøk av henne.
Jeg så ikke på venninnen min som noe annet enn normal, men fordi mamma gjorde meg oppmerksom på kroppen hennes, så jeg at hun hadde en litt større mage enn vi andre jentene. Ordet tjukk kom på plass i mitt vokabular, og å være tjukk var noe av det verst tenkelige. Fordi mamma sa det.
Da tenårene kom endret min kropp seg. Jeg hadde på farssiden noen store mennesker, hvilket jeg ble minnet om til stadighet av mamma i denne tiden. Hun laget et skremmebilde. «Nå må du passe deg så du ikke blir som besteforeldrene dine», gjorde hun klart.
Både farmor og farfar var ferme mennesker, det så jeg, men jeg elsket dem. Farmor var myk, kjærlig og god.
Foreldrene mine ble skilt og jeg bodde mest hos mamma. Jeg vet i dag at det var fordi hun krevde at det skulle være slik.
Hadde jeg fått velge hvem jeg skulle bo sammen med, ville jeg ha valgt pappa, for hos ham slappet jeg av.
Han var glad i meg som jeg var og sa at jeg var den fineste jenta han visste om. Jeg kjente i hjertet mitt at han virkelig mente det. Aldri kommenterte han det hvis jeg forsynte meg to ganger av en middag.
Hos mamma ble problemene større og større. Jeg var 15 år da jeg fikk vite at jeg var blitt tjukk og at jeg måtte skjerpe meg og trene mer og spise mindre. Jenta jeg så i speilet var på ingen måte pen.
Fordi mamma sa at jeg måtte slanke meg, hatet jeg kroppen min. Fordi jeg var fortvilet, ble jeg innesluttet, og hun sa at jeg var vrang og vanskelig å ha med å gjøre.
I flere år forsøkte jeg å gå ned i vekt, men uten hell. Det endte med at jeg ble så sulten at jeg kastet meg over mat i det skjulte. Den vonde spiralen var et faktum. Jeg ble «hun store».
Hjemme hadde jeg en mor som til stadighet minnet meg på hvor lite pen jeg var.
«Du kan ikke la kroppen din forfalle i så ung alder», sa hun, og la til at hun sa det fordi hun ville mitt beste.
Les også: (+) Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Mamma kalte det "velmente råd"
«Jeg vil ditt beste», sa hun i grunnen veldig ofte, og jeg trodde på henne. I dag ser jeg at hun aldri aksepterte meg som jeg var – at hun foraktet meg fordi jeg ikke hadde selvdisiplin nok til å bli slank.
Hun skammet seg over meg og nektet å akseptere at jeg ikke hadde den samme, slanke kroppen som hun og lillesøsteren min.
Jeg skriver i fortid, som om det bare gjaldt den gangen, men sannheten er at hun fortsatt kan finne på å snakke nedlatende til meg. I voksen alder har jeg måttet tåle mye fra min mor. Alderdommen har på ingen måte gjort henne mildere.
Det er ikke min hensikt å henge ut mamma. Hun er også et fyrverkeri av et menneske, som gjør mye bra. Det er overfor meg at hun tråkker over. Bare overfor meg. Fordi hun har fobi mot fedme, lider jeg.
«Nå må du ta deg sammen», er hennes mantra overfor meg.
Da jeg fikk barn var hun flink til å fortelle meg at jeg aldri måtte la barna mine bli like store som meg og jeg opplevde det som veldig sårende. Hvorfor fant jeg meg i at hun snakket slik til meg? Jo, fordi jeg trodde at hun hadde rett og var i sin fulle rett. Dessuten at hun snakket ut av kjærlighet.
Når jeg tenker på alt jeg har funnet meg i, blir jeg først og fremst trist. Da min datter kom i tenårene sa bestemoren: «Du må love meg at du passer på vekten, slik at du ikke blir som moren din».
I dag ser jeg at ingen som snakker som henne kan dekke seg bak et kjærlighetsmotiv.
Når jeg ser tilbake på hennes og min historie sammen, ser jeg at jeg ble mobbet i mitt eget barndomshjem, og langt inn i voksen alder. På grunn av henne følte jeg meg aldri fin eller bra nok. Hun ga meg et elendig selvbilde.
Først som 50-åring har jeg innsett at jeg ikke er i kategorien veldig stor. Jeg er bare ferm. Noen vil si ferm og flott.
Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt
Jeg valgte henne bort
De siste to årene har jeg holdt avstand til mamma. Hver gang jeg er sammen med henne, føler jeg meg tråkket på. Det går ikke lenger.
Endelig har jeg innsett at jeg må verne om meg selv og unngå de situasjonene som drar meg ned.
Hun føler seg sviktet og sier at jeg er utakknemlig. Hun minner meg hele tiden om alt det gode hun har gjort for meg. Når jeg sier at jeg har følt meg mobbet av henne, sier hun at jeg overdriver og at jeg må lære meg å se at hun bare ville hjelpe meg.
Det er nytteløst å diskutere disse tingene med henne. Hun nekter å ta selvkritikk.
Selvfølgelig er det aldri hyggelig å måtte ta avstand fra sine egne. Det er viktig for meg å få sagt at jeg tenker mye på mamma og er glad i henne, til tross for hva hun gjorde mot meg.
Jeg har analysert og saumfart hennes kommentarer gjennom flere tiår og har landet på at hun er sykelig opptatt av å være slank.
Hun har en fobi, rett og slett, håndterer ikke overvekt eller «flesk», som hun kaller det. Derfor, strengt tatt, er det synd på henne.
Avstanden jeg har valgt å ha, har gjort meg godt. I mitt liv nå er det ingen som rakker ned på meg. Jeg får være meg selv og opplever at både barn, ektemann og venner er glad i meg akkurat som jeg er.
Sist sommer var jeg på ferie sammen med noen barndomsvenninner og det ble snakket om mamma. Da kom det frem at også de hadde reagert på hvordan hun snakket om min kropp og vekt. Det var en lettelse å få bekreftet det jeg har følt; at jeg ble utsatt for mobbing i eget hjem.
Til og med de, som ble løftet frem av mamma, støttet meg. For hva hun sa når de var rundt oss, var: «Se så slank og pen hun er».
Dessverre finnes det mange foreldre som rakker ned på egne barn fordi de ikke er pene eller flinke nok. Jeg håper at min historie kan få voksne til å tenke seg om når de snakker til barn og unge spesielt. Å gå gjennom livet med et dårlig selvbilde er en krevende øvelse. Det vet jeg.
Min lykke er at jeg gjennom å forstå hva som skjedde har klart å reise meg. Jeg er endelig stolt av den jeg er. Ikke minst er jeg stolt av at jeg har klart å lære mine barn at de er helt perfekt akkurat slik de er. Det er den beste gaven et barn kan få med seg i livet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
