Maud ANgelica behn
– Jeg synes det er digg å gråte. Tårene hjelper kroppen å rense bort de vonde følelsene – litt etter litt
For to år siden vant Maud Angelica Behn alles hjerter da hun holdt minneord i bisettelsen til faren, Ari Behn. Nå har 18-åringen skrevet bok om sorg.
– Vit at selv om du har det fryktelig vondt, kan du snu livet til å bli ordentlig bra. Sorg, for eksempel, endrer form over tid. Selv om savnet av den som er borte blir hos deg, sier Maud Angelica Behn.
18-åringen står støtt i sin sårbarhet.
«Hun er en gyllen halvmeter», sa Ari Behn om sin førstefødte da hun kom til verden. Ante han allerede den gang at hun ville bli et skinnende lys for andre?
Boka «Tråder av tårer»
I sin mørkeste sorg holdt Maud en gripende tale i bisettelsen til faren og påminnet oss om at «uansett hva som skjer, finnes det alltid håp».
Nå gjør hun det igjen med debutboken «Tråder av tårer».
– Det startet med et dikt jeg skrev om sorg, et skoleprosjekt. Jeg liker å skrive dikt, aller helst mens jeg lytter til jazz. Gamle klassikere som Ella Fitzgerald og Louis Armstrong, gjerne i selskap av en kopp deilig te.
Bare tanken ser ut til å glede den blide tenåringen.
– Apropos det å ha det «koselig», hopper hun impulsivt over til å si.
– Er ikke «koselig» et fint ord? Det står for noe som betyr svært mye for meg. Kos kan være å brodere med «vava», farmoren min (Marianne Behn red.anm.) eller å strikke med mormor (dronning Sonja, red.anm.), som jeg kaller «amamma». Mamma, prinsesse Märtha Louise, er forresten veldig flink til å strikke. Visste du at hun nettopp har gitt ut en bok om det?
Maud Angelica. Foto: NTB
– Hele familien er representert i Hèst strikkebok. Vi har planer om å starte vår egen lille strikkeklubb, mormor, mamma, tante Anja og jeg.
Trener på å bli bestemor
Selv om Maud prater på inn- og utpust, evner hun å fange opp hver og én av oss i den julekledte suiten på Grand Hotel i hovedstaden, et par kvartaler nedenfor Slottet, der besteforeldrene på morssiden bor. Den unge kvinnen har mye på hjertet, og det meste handler om mental helse.
– Mamma, vi må fortelle at jeg trener på å bli verdens mest koselige bestemor, røper hun – og ler godt av seg selv.
– Altså, ikke så mye med tanke på fremtidige barnebarn, men for å være en bestemoderlig skikkelse for dem som trenger meg nå. Det er så mange fine kvaliteter ved den rollen. Selv er jeg forunt å ha to par av de snilleste besteforeldre.
– Har du en bestemor? spør hun interessert.
– Ååååååh, ingen!
De store, blå øynene ser oppriktig medfølende ut.
– Om du vil, kan jeg godt bli din bestemor, tilbyr Maud seg sjenerøst.
– Det ville ha vært så kult!
Les også: Marianne Behn om sønnens død
Lyset i mørket
I 2018 startet Maud og faren et felles prosjekt. De skulle lage en barnebok – skrevet av ham og illustrert av henne. Men midt i arbeidet skjedde det utenkelige. 25. desember 2019 tok Ari Behn sitt eget liv.
Dermed ble den unge kunstnerens debut en fortelling om en jente som strikker tråder av tårene sine. Boken handler om å finne veien ut av en sorg som har tatt overhånd.
– Til slutt fyller trådene av tårer hele jentas verden, og hun klarer ikke å se det fine hun fortsatt har igjen, før noen rekker henne en hjelpende hånd, forteller forfatteren.
Den poetiske teksten med fargesterke tegninger passer for både små og store.
– Jeg vil gi næring til leserens egne tanker, slik at du kan gi ordene i teksten den betydningen du selv trenger.
Les også: Dommeren fra «Symesterskapet» fant kjærligheten med deltager
Boken ble ferdigstilt i hemmelighet av Maud og forlegger Arve Juritzen, som også er bokens redaktør. Den kom ut i slutten av oktober. I rekordfart havnet den øverst på bestselgerlisten.
Ifølge Juritzen er boken en forlengelse av talen hele Norge ble rørt til tårer av.
– Jeg ønsker å minne alle om at vi må prate om det som tynger oss, sier Maud.
– Hent det vonde ut av mørket og frem i lyset. Da blir det straks lettere å bære.
– Mamma betyr alt
Selv har hun funnet stor trøst i å tegne.
– Redningen ble likevel de utstrakte hendene rundt meg. Omsorg fra både kjente og ukjente er gull verdt!
Hun roser spesielt moren for alltid å være støttende og lyttende til stede for henne og de to yngre søstrene, Leah Isadora (16) og Emma Tallulah (13).
– Mamma betyr alt i verden for meg. Løv you, mamsebamsen, sier hun henvendt mot henne.
– Kan jeg få en klem?
Med utstrakte armer møtes de to midt på gulvet. Slik blir de stående en liten stund.
Det uvanlige med møtet med denne moren og datteren er ikke sikkerhetsvaktene utenfor døren. Jo da, de er en påminnelse om at de to er en del av Norges kongelige familie, men det er den inderlige, ekte nærheten mellom dem som gjør inntrykk.
– Jeg elsker å klemme, understreker Maud – ganske overflødig.
– Om det er flere som ønsker seg en klem, er jeg fullvaksinert.
Hun bruker gjerne store ord som «å elske», enten det handler om å klemme eller gråte. Det kler henne, fordi hun også er en som liker å gi, klemmer så vel som komplimenter.
– Kanskje setter jeg enda litt mer pris på alt det fine ved livet nå som også jeg har kjent på «tårer som kryper inn over alt og formørker det som en gang var fint», sier hun tankefullt – og viser til et sitat i boken.
Vil hjelpe andre som sliter
Handlingen i boken er imidlertid ikke om Maud, selv om også hun «holder fast i strikkepinner» og er kjent med sorg.
– Jeg har skrevet og illustrert med hjertet. Å bruke min erfaring til å hjelpe andre, gir mening. Forhåpentligvis vil det hindre noen der ute fra å oppleve den smerten som rammet min familie og meg.
I de to årene som har gått siden tapet av faren, har hun fått mange positive tilbakemeldinger for at hun tør å prate om mental helse.
– Jeg er stolt av det. Slik har det kommet noe verdifullt ut av mørket.
Smilet til Maud gjenspeiles i øynene hennes. De gir assosiasjoner til vakre blåklokker en lun sommerdag. Den sprudlende jenta sprer glede med sitt blotte nærvær.
– Det er så fint å være glad igjen, sier hun – med et takknemlig sukk.
– Nå vet jeg at «tiden leger sår», men du må være tålmodig. Selv når du blir glad igjen, forvent ikke at alle dager blir like bra. Det er også lov å være lei seg. Sorg, savn og andre triste følelser har det med å komme og gå som bølger. Glem bare aldri at: Ingen problemer er for små til å be om hjelp.
Å bære smerten alene for lenge mener Maud er uklokt.
– Jeg har stor tro på kjærligheten i verden. At noe vakkert venter den som holder øynene åpne. Når livet butter imot, finner jeg styrke i denne metaforen: At vi mennesker er som lotusen, en vakker blomst som strekker seg opp av gjørmen. Den blomsten kan bli deg.
Vil at skolen skal snakke om følelser
Hun er våkent til stede, filosofisk, dyp, vennlig og nysgjerrig. Maud har sterke meninger om at skolen burde være en arena for å lære hvordan man kan håndtere følelser.
– Mangelen på synlige løsninger gjør at mange sliter. Spesielt vanskelig tror jeg det er for gutter og menn. Generelt sett er de nok mer tilbakeholdne enn oss jenter når det gjelder å åpne seg.
Selvmord blant menn var også et tema i november for International men’s health organization. De viste til at hele 80 prosent av verdens selvmord begås av menn.
– Kanskje forsøker også mange å fortrenge det som tynger, funderer Maud.
– Ja, for hvem vil vel ikke helst være glad? Hverdagen er dessverre ikke alltid lys. Av og til tror jeg vi må gjennom noe smertefullt for å vokse. Hvis vi tar imot en utstrakt hånd, har jeg klokkertro på at det er mulig å komme seg velberget ut av mørket.
Selv går hun til psykolog og har deltatt i en sorggruppe.
– Jeg snakker kun ut fra egen erfaring, men mener vi har mye å hente hos hverandre. Ingenting er bedre enn å hjelpe og bli hjulpet, synes jeg. Det er en gave til felles glede.
Vil ikke snakke om dødsfallet
Første juledag er det to år siden Maud og hennes søstre mistet sin kjære pappa. At han valgte å ende livet sitt, har endret noe ved en høytid som tidligere bare var forbundet med forventning og fryd.
Maud vil helst ikke gå nærmere inn på det. Som jenta i boken – når «noen strekker frem sin lille hånd og alle tårebånd ryker» – vet hun å fokusere på det positive.
– Hvilken julesang liker du best? spør hun i stedet kvikt og retter oppmerksomheten mot noe hun synes er gledelig ved julen – nemlig å synge sammen.
– Min favoritt er en tradisjonell engelsk sang – God Rest Ye Merry Gentlemen. Kan du den?
Maud starter sangen, med en klar og vakker sopran. I bakgrunnen nynner moren hennes.
Let nothing you dismay
Remember Christ our Savior
Was born on Christmas Day
To save us all from Satan’s power
When we were gone astray
Oh tidings of comfort and joy
Comfort and joy
Oh tidings of comfort and joy.
– Den er en av de eldste, kjente julesangene og for meg lyden av jul. Er den ikke fin? Mamma og jeg synger ofte. Hun har jo vært med i Oslo Gospel Choir. Jeg spiller også ukulele og gitar, og har planer om å lære trekkspill. Å ha det moro er viktig for helsen.
Finner noe å være takknemlig for
Vi vet alle at gleden er flyktig. Maud, derimot, ser ut til stadig å finne noe å være takknemlig for.
– Du kan ikke begrave deg permanent i det som er tungt og ødelagt, som hun sier.
– Søk som jenta i boken min – og meg – etter alt det fine og vakre rundt deg. Gode minner, for eksempel, vil for alltid være dine. Når du klarer å tenke slik, «begynner du i stedet å strikke fletter av latter».
Hva tror du det eldste barnebarnet til kong Harald V og dronning Sonja ønsker seg til jul? Vel, det er hverken ferietur til tropiske strender, nye klær eller en teknologisk duppeditt.
– Jeg ønsker meg garnnøster, gjerne i friske farger. Det beste med julen er vissheten om at jeg har mange hjertevarme mennesker rundt meg.
Når det gjelder planer for det nye året, gleder hun seg til å ta fatt på russefeiringen.
– Det skal bli gøy! En plan for veien videre etter det har jeg ennå ikke. Å være strukturert er ikke min sterkeste side. Jeg er bedre på å være til stedet i nuet, innrømmer hun – blidt.
– Men, la meg tenke litt på det …
Mens hun gjør det, studerer hun hotellets bakverk. Lekre porsjonskaker med julemotiver, sirlig dandert på to stettfat.
– Den som har laget disse, er en sann kunstner. Tusen takk for at jeg får smake. Dere er så snille! Mmmmmm – nydelig!
Trolig er hun vel bevandret med fristende «Afternoon Tea-fat», men ingenting ved Mauds høflige oppførsel avslører det. Aldri har noen takket penere for munnfullene med kake.
– Søtsakene hjalp meg å tenke, sier hun muntert.
– Jeg har én stor drøm, en som vil gjøre livet mitt komplett: Å få oppleve en kattekafé. Et sted å kose seg med kaffe, kaker – og katter. Perfekt for en katteelsker – som ikke har katt.
Vil bo nær naturen
Enda litt lenger frem i tid håper Maud å bosette seg i et søtt, lite hus og skaffe seg en geit.
– Eller, kanskje en sau? Jeg vil gjerne bo nær naturen, slik jeg har vokst opp i Lommedalen, og ha dyr. Hjemme har vi bare en hund, Xavannah. Hun er søt, men bjeffer fælt.
Moren hennes, prinsesse Märtha Louise, ler nok en gang godt av datterens morsomme måte å ordlegge seg på. Det er ingen tvil om at hun er hva Maud kaller en «en supermamma».
Hele tiden er hun våkent til stede under intervjuet, men uten å ta oppmerksomheten bort fra dagens hovedrolleinnehaver som er Maud Angelica.
Prinsesse Märtha Louise lar oss få dele ordene hun beskrev datteren med på hennes 18-årsdag:
«Vær trofast mot deg selv, min kjære. Bare vær deg selv. Du er mer enn nok, og de stundene du måtte tvile på det, så er vi alle her for å minne deg på det. Du er morsom, kreativ, litt rar og nerdete – og fremfor alt modig. Du løfter alle rundt deg, ser de som trenger litt ekstra oppmerksomhet og bruker dine opplevelser i mørkets dal til å gjøre andre sterkere».
Denne førjulsdagen har Maud Angelica Behn vist at hun lever opp til hvert eneste ord. Den gylne halvmeteren er blitt en modig kvinne, men farens første ord om henne 29. april 2003 står fremdeles ved lag: «Hun overgår alt!»
Styling: Linda Myrseth Hår og Make up: Cecilie Krogh Takk til Grand Hotel for lån av location
