stortingspresident Masud Gharahkhani
Masud kom til landet som flyktning – i dag innehar han Norges høyeste verv etter Kongen
Hun var lærer på barneskolen og åpnet hjertet sitt for eleven som hadde vært på flukt. Det førte til et unikt vennskap mellom Masud og Oddny.
Historien om Masud Gharahkhani (40) er en solskinnshistorie, men den kunne ha endt helt annerledes – hvis det ikke var for familie og medmennesker som viet ham tillit og trygghet i oppveksten.
Masud var et lite barn da familien la ut på flukt fra bomberegn i Iran. Foreldrene tok med seg gutten sin på fem år og flyktet fra hjemlandet i 1987. De var ikke alene om det – krigen mellom Iran og Irak sendte millioner av mennesker på flukt.
Fra Teheran til Skotselv
Overgangen fra millionbyen Teheran til det vesle tettstedet Skotselv med knappe 400 innbyggere, var mildt sagt kontrastfylt for den lille familien da de kom til Norge. Bygda ligger i Øvre Eiker kommune, rundt tre mil utenfor Drammen.
Det var her Masud og foreldrene ble plassert etter et kort opphold på et flyktningmottak. Det var skog og dyrket mark så langt øyet kunne se, men det var noe helt annet enn bonderomantikken som bidro til å gi den vesle familien en lys fremtid.
Dette var tiden da Gro Harlem Brundtland var statsminister, og i sin nyttårstale snakket landsmoderen om hvor viktig «nabokjerringa» er. Gro mente det betydde mye om vi valgte å bry oss om hverandre.
– Vi var så heldig å ha en dame i nabolaget. Jeg har blitt fortalt av mamma og pappa at hun banket på døren vår da vi hadde flyttet inn. Det var en kald vinterdag, men hun sa «velkommen til Norge!», forteller Masud.
Les også: Aida ble forlatt på sykehuset som nyfødt – så møtte hun Lars
Hyller læreren sin
Også da Masud begynte på barneskolen fikk den lille gutten kjenne på den hjertevarme omsorgen som han og familien opplevde på sitt nye hjemsted. Oddny Brekken Yttri (78) var i mange år lærer ved Skotselv skole, og hadde ansvaret for klassen Masud gikk i.
– Jeg fikk tårer i øynene da jeg hørte på nyhetene at du var blitt stortingspresident. Det gjorde meg stolt å se at du fikk en slik tillit. Jammen meg er du fantastisk i det vervet; jordnær, folkelig og jovial – og med mye godt humør!
Oddny gir sin tidligere elev en god klem. Hun forteller om en artig klasse med flere sterke personligheter, og at Masud var det nærmeste du kunne komme en mønsterelev.
– Det var lite sprell og tull med deg. Du tok ting fort, og jeg må si at det er en fornøyelse å høre når du snakker engelsk i dag. Makan til flott diksjon, men så hadde du jo en flink lærer, sier Oddny og trekker på smilebåndet.
Men i gymtimene fremhevet ikke Masud seg nevneverdig.
– Jeg unnskylder deg med at du hadde en tung benbygning. Det merket jeg som lærte deg å svømme!
Masud ler hjertelig før han sier:
– Jeg har mye å takke deg for, Oddny. Du valgte å se meg – og du fulgte meg opp i fagene jeg var svak i. Det førte til at jeg klarte meg bra gjennom skolen, roser Masud og gir Oddny en god klem.
Det finnes kanskje en naturlig forklaring på hvorfor nettopp lærer Oddny knyttet sterke bånd til elev Masud.
– Jeg er født og oppvokst i Lesjaskog, lengst nord i Gudbrandsdalen. Tidlig bestemte jeg meg for å bli lærer, og i starten av yrkeslivet underviste jeg på en skole i Bærum utenfor Oslo. Der var det omtrent ingen som forsto hva jeg sa på grunn av dialekten min. Jeg følte meg som flyktning i eget land.
– Min egen erfaring gjorde at jeg forsto hvordan Masud hadde det i sitt nye land. Det å ikke bli forstått hemmer deg, samtidig som det er sårende. Jeg så viktigheten av at Masud lærte seg norsk. Det gjorde også foreldrene hans, og da ble det en takknemlig oppgave for meg, forteller Oddny.
Les også: (+) En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet
Det var ikke overraskende at Masud og lillesøster Mona (32) under oppveksten fikk høre fra faren sin: «Det er sosialdemokratiet som gjelder. Her i huset stemmer vi på Arbeiderpartiet!»
Veien var kort for den ivrige tenåringen Masud til å bli med i AUF. Det ble etter hvert politiske verv i hjembygda og i fylket, før han ble stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i 2017.
I november 2021 ble han valgt til stortingspresident og har med det den høyeste posisjonen i landet etter kong Harald. Masud levner ingen tvil om at han tar oppgaven på største alvor.
– Jeg gir alt jeg har i møte med mennesker rundt om i landet. Likeså når jeg tar imot gjester fra utlandet på vegne av det offisielle Norge, forteller han.
Selv har Masud fra første dag hatt klare tanker om rollen han har som stortingspresident.
– Jeg håper å kunne bidra til å gjøre landet vårt til et enda bedre sted å bo i. Da tenker jeg først og fremst på forholdet mellom oss mennesker. Jeg har brukt mye av tiden min til å reise rundt i Norge for å treffe alle dem som bidrar i frivillig arbeid. Det er frivilligheten som bygger landet. Uten blir vi et kaldere og fattigere samfunn.
Selv var Masud bevisst på å ta seg en utdannelse. Han ble radiograf, og i mange år jobbet han på det lokale sykehuset før han ble heltidspolitiker. Hjemme i boligen i Drammen slapper han av med sin to år yngre kone og parets sønn på ti år.
– Jeg prøver å ha fri annenhver helg. Da trives jeg med å gå tur i marka, eller å lage litt god mat. Hver søndag har vi familiemiddag med foreldrene mine, søsteren min og hennes familie. Vi drar ofte på ferieturer i lag og trives godt i hverandres selskap.
Møtet med Volodymyr Zelenskyj
Masud lever på mange måter det gode liv, men glemmer aldri hvor han kommer ifra. Han husker lite av de første leveårene i Iran, men likevel nok til å forstå så inderlig vel hvordan folket i Ukraina har det når bombene faller.
– Det var spesielt da jeg møtte president Volodymyr Zelenskyj i Kyiv i mai i fjor. Med krigen i Ukraina har vi sett massegraver og store ødeleggelser av sivile mål. Det var et sterkt øyeblikk, og en påminnelse om at ingen, heller ikke vi, skal ta friheten og selvstendigheten som en selvfølge. Vi må alltid stå opp for demokratiet. Europa skulle lære av andre verdenskrig, men ondskap skjer igjen, forklarer Masud.
Det var ondskapen i Iran som førte foreldrene til Masud hit til landet. For mamma Zahra (61) og pappa Bijan (64) var kontrasten mellom krigsherjede Teheran og fredelige Skotselv ubeskrivelig stor.
De var bevisste på å tilpasse seg det norske samfunnet, både når det kommer til språk og kultur. Det handlet ikke om å miste egen identitet, men om å kunne være en del av fellesskapet i landet de flyktet til.
Foreldrene til Masud gjorde ord til handling. Zahra jobber som lærer i voksenopplæringen i hjemkommunen. Det har hun gjort i 25 år, mens Bijan er integreringsansvarlig ved det lokale NAV-kontoret, i tillegg til å være politisk aktiv.
Sønnen rådførte seg ikke med foreldrene da han ble spurt om å bli stortingspresident. Det var ikke nødvendig, ifølge ham selv.
– Mamma og pappa er alltid der for meg. Det kjennes ubeskrivelig deilig å ha dem i ryggen. Vi kan snakke om alt – og så er de verdens beste barnevakt for sønnen vår!
Mamma Zahra har flere ganger uttalt at hun gleder seg over at sønnen er den samme jordnære gutten – selv om han har millionlønn og sitter i baksetet i svart tjenestebil med sjåfør.
– Vi merker ingen forskjell på Masud. Det hadde vi ikke trodd heller. Han kjenner sine røtter!
