Datteren min var adoptert, og nå skulle hun møte sin biologiske mor. Jeg var så redd

Min datter har alltid visst at hun er adoptert. Jonas og jeg syntes det var best slik, selv om Linda faktisk lignet på oss.

Sannheten pleier jo alltid å komme frem uansett, og vi mente det var best at hun hørte den fra oss.

Det var slett ikke vanskelig å forklare dette med adopsjonen for Linda.

På barns selvfølgelige måte tok hun til seg det jeg sa, men hun hadde nok en ganske abstrakt forestilling om det hele.

Jeg husker fremdeles da Linda var fem år gammel og frimodig fortalte det til en av naboene.

– Så mange rare idéer barn kan få! Hun er jo så lik både deg og Jonas, sa naboen til meg etterpå.

Jeg svarte at det var sant, Linda var adoptert.

– Er du sikker på at det var lurt å fortelle henne det, da? Tenk om hun får for seg at hun vil oppsøke den ordentlige moren sin, sa hun.

– Det får vi ta når den tid kommer, svarte jeg. – For henne er det jeg som er mamma, og slik føler jeg det også.

Les også (+): Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg

Vonde ord

Noen år senere føltes det ikke like selvfølgelig lenger. Linda hadde nemlig en svært vanskelig tenåringsperiode. Det var alltid meg hun angrep når vi kranglet.

– Du er ikke den ordentlige mammaen min! Slik ville aldri en ordentlig mamma behandlet meg, kunne hun skrike.

Jeg visste at Linda tok feil. Jeg var slett ikke spesielt streng. Det eneste jeg ville, var at Linda skulle følge visse regler – og jeg hadde vanskelig for å tro at det fantes en mor som ville tillate sin 15 år gamle datter være ute til tre om natten i helgene!

Likevel gjorde Lindas ord vondt. Jeg hadde jo alltid elsket henne som om hun var min egen, nå hadde det oppstått en avgrunn mellom oss.

Jonas mente at jeg tok meg altfor nær av situasjonen, og sa at jeg bare skulle la anklagene hennes prelle av meg.

Jeg klarte det ikke. Det ble som en fiks idé hos meg, dette at jeg ikke var Lindas biologiske mor, og det gikk så langt at jeg begynte å angre på at vi hadde adoptert henne.

Jeg husket hvor søt og god Linda hadde vært som liten, nå var hun som en fremmed med sine kalde øyne. Når hun så på meg, var det som om hun hele tiden bedømte meg.

Jeg ble plagsomt bevisst på alt jeg foretok meg. Gjorde jeg det og det riktig? Eller galt? Var jeg i det hele tatt verdt noe som helst som mor?

Innimellom var forholdet mellom Linda og meg tålelig bra. Men avstanden mellom oss ble stadig større.

Jeg ble ikke forbauset da Linda som 18-åring gjorde det klart at hun ville oppspore sin biologiske mor. Jeg protesterte ikke. Hun var jo myndig og hadde ifølge loven rett til å få vite hvem hennes egentlige mor var.

Men jeg visste ikke hva som var verst – tanken på at Linda kunne bli skuffet over moren, eller at moren skulle fremstå som en supermamma.

Men jeg holdt tankene for meg selv, og Jonas og jeg støttet Linda da hun begynte å lete etter kvinnen som hadde født henne.

Les også (+): Vi hadde en hemmelighet i familien. Så skjedde det en ulykke som forandret alt

Jeg forsto henne bedre

I denne perioden var Linda irritabel, og hennes nervøsitet gikk ut over meg. Det var som om hun hele tiden lette etter en grunn til å sette i gang en krangel.

Jeg skygget unna og var lei av hele situasjonen. Jeg hadde adoptert Linda av kjærlighet – nå var det som om hun anklaget meg for at hennes mor hadde gitt henne fra seg.

Dagen da Linda skulle dra av gårde til fylkesmannen for å få informasjonen om hvem hennes egentlige foreldre var, spurte hun Jonas om han ville bli med henne.

Han ville, og jeg følte meg sveket av dem begge. For meg handlet det ikke om at Linda ville bli kjent med sitt opphav – jeg følte at hun stengte meg ute av livet sitt.

Linda var opprømt og forventningsfull da hun kom hjem. Fylkesmannen hadde lovet å ordne det slik at hun skulle få kontakt med den «ordentlige» mammaen hennes, som hun uttrykte det.

Det var alt hun ville si til meg. Men Jonas fortalte senere at det hadde stått i papirene at Lindas mor var en ung narkoman som ikke visste hvem barnets far var.

For Lindas skyld kunne jeg bare håpe at Kristine, som moren het, hadde klart å komme seg ut av narkotikamisbruket og var rede til å møte datteren.

Uansett hvor vond denne prosessen var for meg, ville jeg ikke at Linda skulle bli såret.

Noen uker senere fikk Linda treffe sin mor, og Jonas ble med henne. Jeg var hjemme, og de kaotiske følelsene mine svingte mellom sorg, sjalusi og håp. Jeg var så redd.

Lindas møte med moren ble en stor skuffelse for henne. Kristine var fremdeles narkoman og hadde ingen interesse for datteren.

Hun var blitt overtalt av de sosiale myndighetene til å treffe Linda, men viste ingen følelser da hun fikk se henne.

Etter dette la Linda lokk på følelser og tanker. Jonas og jeg nærmest listet oss rundt henne, men etter en stund tødde Linda opp.

Hun ble sitt gamle jeg igjen og sluttet å snakke om sin «ordentlige» mamma. Det var godt, samtidig var det trist at hun var blitt så skuffet.

Heldigvis kunne vi snakke om det etter hvert som vi kom hverandre nærmere igjen, og jeg innså at Linda aldri hadde ment å gjøre meg vondt.

Hun hadde bare vært forvirret og redd og hadde ikke visst hva hun skulle gjøre med alle følelsene som vellet opp i henne.

Samtidig innså jeg at alle bebreidelsene og anklagene hun hadde kommet med, faktisk var en form for ros. Det faktum at Linda lot sin uro gå ut over meg, viste jo at hun følte seg trygg og hadde stor tillit til meg. Hun var klar over at jeg aldri ville svikte henne, uansett hvor urimelig hun var.

I dag er Linda 22 år gammel. Vi har et godt og åpent forhold – og ville ikke ha stått hverandre nærmere om jeg hadde født henne selv.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg forførte treneren til sønnen min. Så dukket kona hans opp på døren

Mannen min ble forelsket i en kollega. Det som så skjedde, var ikke til å tro