Marna Haugen
– Ser lyset i enden av tunnelen
I 14 år har kreftspøkelset lurt i skyggen. Nå ser Marna frem til å sette punktum og starte et nytt kapittel i livet.
– Jeg ser lyset i enden av tunnelen og gleder meg over det som kommer. Det er skummelt å si høyt hvor bra det går, for jeg er redd for å «jinxe» det … Men jeg er takknemlig for at jeg er i en posisjon hvor jeg har lært så mye hittil i livet, og at jeg nå får bruke det i hverdagen og arbeidet mitt. Det gir meg noe at det jeg har vært gjennom, ikke har vært forgjeves.
Det sier Marna Haugen (43) når vi møter henne i forbindelse med premieren på TV 2s nye stor- satsing, «Vokteren».
Kreft to ganger
For fem år siden fikk hun diagnosen livmorhalskreft. Tidligere hadde Marna også hatt kreft i morkakevev med spredning.
Siden har hun vært til jevnlige kontroller på sykehuset.
– Det siste året har jeg greid å holde følelsene mer i sjakk opp mot disse kontrollene. I fjor var det verre. Jeg ble plutselig livredd for at jeg også skulle rammes av brystkreft og ba dem sjekke alt. Jeg var ikke klar for en tredje runde og kjente angsten komme snikende, innrømmer 43-åringen.
Sykdomsårene hun har lagt bak seg, har trigget en berg-og-dal-bane av følelser i tobarnsmoren.
– Jeg har tidligere kjent på en bitterhet over at livet ble som det ble og syntes det var urettferdig at alt dette skulle skje meg. De følelsene har jeg jobbet med og kommet meg forbi i dag. Jeg har gått masse i terapi og er fortsatt innom og rydder litt opp når det er behov for det.
Les også: Marna Haugen om sin nye kjæreste: – Som å være kjæreste med batman
Når det stormer som verst
I perioder har Marna valgt å legge lokk på alt som rører seg av frykt og følelser under overflaten. Det har fungert som en beskyttelsesmekanisme når det stormer som verst.
– Jeg har tenkt en del på det å være sterk, hva er egentlig det? Jeg kan ligge og gråte, og i neste øyeblikk distanserer jeg meg fra følelsene.
– For meg har det også handlet om å holde en emosjonell avstand til det jeg står i. Noen ganger kan det nok være viktigere å være i følelsene og la seg berøre. Det har jeg ikke alltid har vært flink til, ekjenner hun.
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
Hun har fryktet for å gå glipp av barnas oppvekst.
– Jeg føler meg viktig her på jorda, og jeg betyr noe for veldig mange rundt meg, som jeg ikke tror klarer seg uten meg. Jeg har ikke lyst til å legge på røret helt ennå. Jeg føler jeg har masse uferdig. Det er det som driver meg.
Hun er rett ved målstreken nå. I november venter det som forhåpentlig blir den siste kreftkontrollen. Dermed kommer et lenge etterlengtet punktum på det som har vært en krevende mental og fysisk reise.
– De siste årene har jeg greid å få hele kreft-trusselen litt på avstand.
Hun går ikke rundt og tenker på det i hverdagen lenger.
– Etter den siste kontrollen er jeg antagelig erklært 100 prosent kreftfri.
Hun ser frem til å forhåpentlig kunne puste lettet ut. Det skal i så fall feires.
– Det er siste side i et tøft kapittel, så da vil jeg skjemme meg selv bort med litt luksus.
Les også: (+) «Hysj, mormor, det blir ikke koselig hvis vi vekker mamma», sa barnebarnet mitt. Det var da jeg forsto at noe var galt
Hodestups forelsket
Marna lyser opp. Til tross for jevnlige kreftkontroller, har de siste årene brakt med seg flere lyspunkter enn 43-åringen hadde våget å håpe på. Dette nye kapittelet i livet skriver hun ikke alene.
I tillegg til at hun har to flotte sønner, har hun også funnet kjærligheten på ny etter bruddet med komikeren Ørjan Burøe.
– Jeg visste at kjærligheten ventet på meg, men jeg var veldig nysgjerrig på hvem han var! ler Marna.
Identiteten hans holder hun skjult for oss andre, enn så lenge.
– Vi har det så fint, og har et stort ønske om å bo sammen, men vi har begge barn i hver vår by og ønsker ikke å flytte på dem.
Men hun ser de to strekker seg langt for å se hverandre så ofte som mulig.
– Og forelskelsen varer desto lenger når vi ikke sees hele tiden. Vi er fortsatt dritforelsket etter snart to år!
Denne saken ble første gang publisert 04/10 2024.
