Marit Larsen om livet og karrieren
– Å bli mamma er det største av alt
Som ung artist var Marit redd for at karrieren ikke ville la seg forene med å bli mamma. Da ønsket om å få barn kom, ble ventetiden lengre enn hun var forberedt på.
– Å vente på et barn blir selvfølgelig en slags unntakstilstand, men det var noe fint med det også. Jeg fikk et nytt syn på hvor rikt og meningsfylt livet mitt var allerede, og ble nok litt ekstra takknemlig for at jeg hadde fylt det med så mye bra.
Marit Larsen (40) smiler. For fire år siden ble hun og ektemannen Alexander Buchmann foreldrene til Ira etter en ufrivillig ventetid. Hun fikk navnet sitt før hun ble født – og før de visste om hun var gutt eller jente.
– Er det å få barn det største som har hendt deg?
– Du er ute etter en tittel nå? Vel, altså, da må jeg jo si ja, sier mammaen og ler, etter å ha tenkt seg om i noen sekunder.
Marit føler at det er vakkert å ha sin egen lille familie. Hver dag lar hun seg besnære og undre over at Ira kom til verden som en helt unik person med sin helt egne personlighet.
– Tiden med et lite barn går både fort og langsomt, men jeg vet nå at det går helt fint å kombinere en altoppslukende jobb med å være altoppslukende mamma. Det handler i grunnen bare om logistikk, sier hun.
Eventyret M2M
Har du radioen på, om så bare av og til, har du hørt musikken hennes. Sannsynligvis har den mildt og snilt sneket seg inn i bevisstheten din fordi den har pakket deg inn i en slags omsorg. Nå sitter hun avslappet i en stol og snakker uanstrengt om livet, slik det var og er blitt.
Interessen for musikk startet da hun var et barn selv. Hun vokste opp i en musikerfamilie, faren spilte i Oslo-Filharmonien. Selv begynte Marit å spille fiolin bare fem år gammel.
Vi ble kjent med navnet hennes gjennom jentebandet M2M, som skapte overskrifter verden rundt for over tyve år siden. To talentfulle norske jenter fikk kontrakt med et av verdens største plateselskaper og var spådd en kometkarriere, og Marit var den ene av dem.
– Jeg var bare 14 år da eventyret begynte. Rett etter å ha tatt konfirmasjonsbildene, dro vi til vårt første møte med Atlantic Records. Før det hadde jeg bare spilt i noen teaterforestillinger og laget en barneplate sammen med venninnen min, Marion. Jeg hadde aldri vært i USA, minnes hun.
De hadde ingen referanser til stjernelivet, opplevde alt for første gang. Lørenskog-jentene reiste jorden rundt på første klasse og spilte og ga intervjuer, samtidig som de ble superkjendiser og møtte verdensstjerner.
– Foreldrene våre var med oss overalt. Mamma hadde leverpostei i bagasjen og sørget for litt normalitet i alt det rare – at jeg gjorde skolearbeid, spiste ordentlig og sov nok. I dag sitter jeg igjen med så mange gode minner, erfaringer jeg aldri ville vært foruten, selv om vi var omgitt av mennesker som var mest opptatt av å tjene mest mulig penger på kortest mulig tid, sier hun.
Selv intervjuet jeg som skriver dette M2M-jentene for Hjemmet for 23 år siden, da de begge var 17 år gamle. Og jeg husker at den lyse av de to tok veldig liten plass og virket forsiktig og mild. I møtet med Marit nå blir det veldig tydelig at dette er hennes personlighet. Hun utstråler fortsatt mildhet.
Les også: Marion Ravn: – Jeg er inne i en ny fase av livet
Veien videre
Marit og Marion var 19 år gamle da det internasjonale eventyret tok slutt.
– Jeg er takknemlig for at vi kom helskinnet ut av det. Om datteren min i ung alder ønsker seg noe tilsvarende, på et tidspunkt da hun trenger min tillatelse, håper jeg at min respons blir som min mors. Hun lot nysgjerrigheten lede. For foreldrene mine betydde det ingen ting hvor mange plater vi solgte. ‘Du gjør dette så lenge du har lyst’, sa de. Omsorgen de ga og muligheten vi fikk betydde alt.
Marit lyser opp da hun tenker tilbake og sier at venninnen Marion skal ha mye av æren for at det gikk så bra. Det var nødvendig at den ene var foroverlent.
Ute av eventyret peilet hun ut veien videre alene. Det tok ikke mange årene før Norge ble kjent med musikken hennes. Lyrisk og melodiøs musikk, laget, spilt og sunget av henne ble spilt på radio igjen og igjen.
– Musikken er hjemmet mitt. Den er en så stor del av hvem jeg er og hvordan jeg lever livet mitt, at jeg ikke kan se for meg et liv uten. I mange år var det å lage låter fullstendig altoppslukende, forteller hun.
Barn var noe hun visste at hun ønsket seg en gang allerede da, men det tok tid før hun fikk avklart med seg selv at det var noe hun virkelig ønsket seg og måtte velge å gi plass til.
– ‘Nå er tiden inne’, var en setning som kom til både meg og gode venner. Det er jo en timing, dette med å få barn. Det passer liksom alltid og aldri.
Les også: Maria Arredondo med milliard-suksess: – Nesten ikke til å tro
Ektemannen Alexander Buchmann
Marit stopper opp, ordene blir hengende litt i luften. Hun og mannen ble kjærester for ti år siden, giftet seg to år senere. Begge har hatt jobber som har ført dem ut på reiser. I mange år jobbet han for Leger uten grenser, mens hun reiste rundt og spilte.
De kom til et sted i livet da de ønsket å utvide familien. Og som mange andre opplever, erfarte de at familieforøkelse ikke nødvendigvis er lett å få til. Den biologiske klokken, det begrensede tidsvinduet på hvor lenge det er mulig å realisere ønsket, tvang frem det store spørsmålet: Hva om det ikke skjer?
– Jeg er en opplyst feminist og burde ha visst at jeg skulle ha sjekket inn før. Å få barn kan ikke alltid utsettes til det passer deg best. Å ha tidslinjen på radaren er viktig, poengterer Marit.
At hun gikk inn i sin første eksistensielle krise i denne tiden, har hun ikke lagt skjul på. Og for å hjelpe seg selv lagde hun musikk, det som ble starten på albumet «Hun er min». Det kunne ha blitt mørkt og trist, men ble det ikke. Da Marit etter lang ventetid ble gravid, følte hun først og fremst takknemlighet.
– Da datteren min kom til verden, ble livet helt annerledes. I begynnelsen tok det all min tid å være mamma, og slik skal det jo være, sier hun.
Etter hvert fant Marit lukene da hun kunne sitte og skrive litt et par timer uforstyrret. Hun fikk den skapende identiteten tilbake, samtidig som hun fulgte og hentet datteren i barnehagen.
– Det føltes som en åpenbaring, sier hun.
Les også: (+) Jeg har en datter fra før og så fikk vi felles barn. Nå raknet alt
Livet med en fireåring
Marit vokste opp med en far som ofte var på turné i forbindelse med jobben i Oslo Filharmoniske orkester. Hun husker ventingen på flyplassen, nysgjerrigheten på hva han hadde opplevd der ute i verden, hva han tok med seg hjem. Når hun i høst skal ut på turné, er dette fint å ha med seg.
– Vi skal ha 30 konserter, og på det meste er jeg borte fem dager i strekk. Av og til blir Ira med fordi min mor er med som barnevakt, men mest blir hun hjemme med pappaen. Jeg er hjemom mandager og tirsdager. Jeg er sikker på at det vil gå bra fordi det er en begrenset periode, sier Marit.
Hun elsker å spille konserter og synes det er viktig at datteren ser gleden hennes over å jobbe.
– Jeg tror hun vil merke på meg at jeg gjør noe som betyr noe for meg. Hun er blitt så stor at hun forstår tidsperspektivet. ‘Nå blir jeg borte fra onsdag til søndag’ er blitt håndgripelig. Selvfølgelig skulle jeg gjerne ha vært sammen med henne hele tiden, men øvelsen i denne perioden er å være til stede i tiden vi får sammen, sier mammaen.
– Hva slags mor er du?
– Jeg gikk inn i rollen slik jeg går inn i andre ting jeg er interessert i, det var all in. Tidlig gikk det opp for meg at et barn er helt sin egen person. Ira er ikke meg, og svarene på hva som er riktig for henne finnes ikke alltid i kloke menneskers podkaster og bøker.
Marit smiler og sier at hennes egen oppvekst i Lørenskog er noe hun vil strekke seg etter. Fri lek og kreativitet sto i høysetet.
– Jeg har tro på magien i å la barn få utforske kreativitet, historier og fantasi fra ung alder. Fokuset trenger ikke ligge på at skjermen må bort, for den kommer til å være en del av livet, men heller hva vi vil fylle tiden vår med. Jeg har sammen med noen kloke venner startet litteraturformidlingsprosjektet Det var en gang, nettopp med tanke på dette. Målet er å dykke inn i ulike bokunivers for å skape inspirerende sanseopplevelser for barna i forbindelse med innholdet. Historiefortelling som sitter igjen i kroppen. Prosjektet er i ferd med å vokse seg stort, og jeg er veldig stolt av det.
På spørsmål om det blir mye «nei» i tilværelsen som småbarnsmor, får vi vite at hun har et bekymringstroll i hodet som får henne til å si nei til datteren rett som det er. Det er et beskyttelses-nei.
– Jeg har alltid hatt en tendens til å bekymre og engste meg, og øver på å la være å fortelle henne at alle slags ting kan være farlig. Jeg vil jo at hun skal være uredd og tørre. Å få barn er en fin øvelse i å erfare at ting stort sett går bra.
Les også: (+) Frustrert mor: – Datteren min vil ikke sove i sin egen seng
Sårbarheten
Det har gått noen år. I dag er Marit glad for at hun har turt å snakke med andre kvinner om sårbarheten i situasjonen hun sto i. Etter hvert åpnet hun opp om de store valgene, prosessene og følelsene.
– Det er min erfaring at det fører fine ting med seg når du byr på det som plager deg og opptar tankene dine. Å snakke sammen er verdifullt, ja, som medisin. Når noen åpner sårbarhetsrommet, er det en fullstendig tillitserklæring, sier hun.
Hun har erfart at det som føltes sårbart, har knyttet henne tettere sammen med mange andre kvinner.
– Jeg er så utrolig heldig, for jeg har en søster og mor som jeg står veldig nær og snakker med hver dag. I tillegg har jeg den valgte familien min, som består av venner jeg ville ha gått i krigen for.
Hun beskriver damene rundt seg som en omsorgsstafett, men også som bærebjelker, oppslagsverk og livsnødvendig nettverk. Hva skulle hun ha gjort uten søsteren å rådføre seg med? Hun hadde gått mammaløpet før henne og kan og vet det meste.
– De siste låtene mine er en hyllest til alle dem — og til datteren vår, sier Marit.
Les også: Wenche feirer 70 år som artist: – Jeg kommer aldri i mål
Musikk mot ensomhet
Mange har sterke minner knyttet til musikken hennes. Det merker hun på konserter når hun ser reaksjonene blant publikum.
– Jeg vet også fra eget liv at musikk kan være mer enn et lydspor. Mang en gang har andres musikk reddet meg når jeg har følt meg ensom, rådvill, vært i sorg eller har følt meg redd. Musikk kan være vennen du bærer med deg i lomma, sier Marit, og forteller at musikken på platen «Court and spark» av Joni Mitchell har fylt alle hennes nye hjem og ensomme rom med varme og følelsen av tilhørighet.
– Jeg har gjennom årene kjent på ensomhet, det være seg når jeg har reist alene eller har flyttet inn i et nytt hjem alene. I perioder har jeg også følt meg i utakt med de rundt meg. I slike situasjoner har jeg spilt Joni høyt for å føle meg bedre. Det hjelper!
Marit smiler. I intervjuer er hun nøye med at hun ikke deler for mye privat. Helt innpå livet hennes kommer ikke mediene. I dag har vi tråkket helt på grensen av hva hun synes er ok.
– Det er viktig for meg å få sagt at jeg aldri har hatt det bedre på jobb enn nå. Jeg tror det skyldes at jeg må bruke tiden annerledes og får mer ut av timene mine, sier den glade mammaen.
