Marianne Krogness om kjærligheten
– Vi bor hver for oss, og det kommer vi til å fortsette med
Marianne Krogness (72) hadde forsonet seg med at hun skulle være alene. Så dukket en kjenning fra gymnastiden opp i livet hennes.
– Bare kom inn!
Ropet fra stua gjaller gjennom ytterdøren. Innenfor blir vi møtt av et stort og gjenkjennelig smil som ikke har forandret seg stort siden vi så henne som Sandra Salamander i Pelle Parafins Bøljeband på 80-tallet.
Tiårene har gått, men 72-åringen er tilsynelatende fortsatt like kvikk, både i blikket og replikken.
I 27 år har hun bodd i huset. Utenfor stuevinduene vitner grøntområdene om alt annet enn byliv, til tross for at det bare er et par stopp med T-banen inn til hard asfalt. De overfylte bokhyllene, kjærlighetserklæringene på veggen fra barnebarna og kanelsnurrene på bordet, forteller om små gleder, store tanker og levd liv.
I utallige roller gjennom årene har hun vært å se både på film og scene, og har også gitt ut plater, og gitt stemme til diverse figurer i ulike barnefilmer. Mange husker henne kanskje best fra Tramteatret, men for resten av befolkningen var det som den frekke «Shell-dama» tidlig på 90-tallet hun for alvor ble kjent.
Selv hadde hun håpet at reklamestuntet skulle gå litt under radaren. Det var ikke stuerent å gjøre reklame på den tiden. I stedet braka det løs, og «Shell-dama» ble kjent over det langstrakte land.
– Det var litt sjokk for meg. Men samtidig forløste den humoren noe i meg som jeg hadde veldig bruk for i årene etter. For jeg skjønte at jeg var morsom. Og det hadde jeg ikke så tydelig fått med meg før.
Det var med Tramteatret hun skulle stake ut karrieren sin. Til tross for at familiehistorien viser realfag og akademikere over hele fjøla, var de en gjeng som etter hvert droppet ut av Universitetet og dannet det som etter hvert ble den politisk, radikale teatergruppa Tramteatret. Det var vågalt.
– Vi hadde hundre kroner i baklomma, og sa: «nå lager vi teater, dere». Vi trodde vel egentlig ikke på at vi skulle kunne leve av det. Men vi reiste på turne fra Finnmark og nedover landet. Det var bare å gripe sjansen den gangen. Jeg vet ikke hva det var, det var som om livet ville det, sier 72-åringen om årene med den gode, gamle vennegjengen.
Jo da, de skulle få rett i det. Tramteatrets glansdager gjennom 80-tallet rommer syv revyer, fire TV-serier, utallige album, radioprogram, konserter og turneer.
Eksmannen Arne Garvang
Det var også i Tramteatret hun fant kjærligheten og far til sine to sønner. Sammen med Arne Garvang fikk hun sønnene Kristian (41) og Even (31). De gikk fra hverandre da guttene var åtte og 18 år, men beholdt vennskapet.
– Og det anbefaler jeg og håper alle som må splitte opp kan gjøre. Vi fulgte med hverandre, hadde kontakt og visste hva den andre holdt på med. Alle julaftener var vi sammen. Det tror jeg gjorde det lettere for barna.
Da Arne døde i 2017 mistet Marianne en god venn og gutta sin pappa. I dag er Kristian lege, og far til hennes to barnebarn på 10 og tre år. Even har tatt opp arven etter sin far.
– Han er marinbiolog, men også en habil gitarist og har band som øver i kjelleren hos meg.
Selv hadde hun en trygg og god barndom på Abildsø.
– Jeg vokste opp i Svaneveien. Bare tenk deg å vokse opp i en vei som heter det. Det krydde av unger der. Når jeg ser tilbake på det, så var oppveksten på 50-tallet helt magisk. Det var bare å gå rett ut; «hei her er jeg», så var det masse barn å leke med.
Mødrene var hjemme, Mariannes mor var lektor på videregående.
– Så vidt jeg vet var vel hun den eneste som var i jobb. Så hvis jeg var syk, så kom en av naboene inn og så litt til meg.
Det var faren hun var mest lik.
– Faren min var litt rar, og alle visste hvem han var. Han likte utfordringer, og det har jeg etter han. «Hm … her har vi et problem, dette var interessant», kunne han si. Jeg tror jeg også er flink til å se ting som en mulighet og ikke et problem.
Moren var annerledes.
– Hun var utrolig kunnskapsrik. Det nyttet ikke å sette henne fast. Da jeg begynte å bli ganske rød politisk, så leste hun seg opp på alt hun kunne. Da ble det mye diskusjoner. Hun var feminin, smart og veldig mild. Faren min gikk på henda oppover trappen og tok araber flikkflakk på gressplenen, og jeg hadde mest lyst til å være mer som han.
Kjærlighetserklæringene satt på ingen måte løst. Kjærligheten skulle vises, ikke uttales.
– Og det funka det … den gangen. Jeg var ikke i tvil om hvor glad foreldrene mine var i meg. Selv om vi ikke sa «jeg elsker deg». Det var ikke i vokabularet den gangen. Og fremdeles er jeg sparsom med akkurat de ordene, og prøver å spare dem til anledninger der noen virkelig trenger å høre det.
– Hvordan mor er du selv?
– Ja, det lurer jeg på selv også. Jeg tror jeg har vært en tilstedeværende mor. Men da Kristian var liten så var jeg ute på lange turneer i flere uker med Riksteatret. At jeg var så mye ute og reiste har jeg kjent litt på i ettertid. Men som frilanser var det alltid en av oss som var hjemme da de kom fra skolen, for eksempel. Så den delen av det var veldig bra.
Les også: Pernille Sørensen: – Innerst inne tror jeg at barna blir ødelagt av det
Kjæresten Tor Waaler
Etter at Marianne og Arne splittet opp i 2001, trivdes hun i mange år som singel, og hadde innfunnet seg med en tilværelse alene.
Men som lyn fra klar himmel dukket nordlendingen Tor Waaler opp i livet hennes. Han er i dag bosatt på Stranda på Sunnmøre. De vil si; de hadde truffet hverandre før, og gått på gymnaset sammen. Men de hadde ulike interesser, han var opptatt av fotball, hun var i viseklubben.
Men på reunion fra gymnastiden for to år siden fant de tonen. Han var morsom, fikk henne til å le. Da de avtalte middag i etterkant, var det gjort.
– Da satt vi og prata i fire timer. Vi bare merket kjemien, det var veldig hyggelig.
Hun smiler igjen.
– Vi bor hver for oss, og det kommer vi til å fortsette med. Det er ingen av oss som vil flytte, så vi fyker frem og tilbake. Da får vi litt av begge deler.
Å finne kjærligheten i voksen alder er fint.
– Det må jeg virkelig si. Og vanskelig også, det å bli kjent med et helt nytt menneske. Han har sin historie og jeg min. Men det å ha en mann i livet er kjempedeilig, jeg skjønte at jeg hadde savnet det.
Hva man gjør sammen i godt voksen alder.
– Vi går turer, lager middager sammen, drikker litt god vin og skravler høl i huet på hverandre. Han er veldig morsom å være sammen med, vi ler mye. Det å komme nær inn på et annet menneske, fysisk også, er veldig fint. Det kan anbefales, og det kan være dårlig gjort å si. For det er ikke alle som får til det. Men du må på en måte åpne opp litt selv også.
– Med Tor så merker jeg at jeg beveger meg, og utvider horisonten min. Og jeg tror jeg får til det med han også. Når vi har lange samtaler om hvordan vi ser på livet, må han også se ting på en litt annerledes måte enn før.
Les også: Ivar Nørve og Sigrun har vært gift i 53 år: – Det er viktig å kjempe for det man har startet på
Bor på Vinderen
Det har vært hyppige besøk mellom Stranda og Oslo. Som pensjonist – på papiret – og med pensjon inn på konto hver måned, kan hun tillate seg å jobbe litt mindre.
Etter et år med mange reisedøgn, var 2024 året 72-åringen skulle ta det litt mer med ro. Så skulle et «spektakulært fall fra sykkel» på Sunnmøre i våres i stedet sørge for brukket lårhals, totalprotese i titan i venstre hofte og lår, og en i overkant rolig tilværelse.
Hun smiler av det også. Det har tatt sin tid, men aldri så galt at det ikke er godt for noe, som man sier. I journalen fra Førde sentralsjukehus står det svart på hvitt at «pasienten fremstår som biologisk ung og aktiv».
– Og hvis det var ment som trøst, så hjalp det, ja, sier hun tørt.
Med krykker og etter hvert staver har hun stavret seg rundt i bomiljøet på Vinderen og snakket med naboer, plukket markblomster og tatt livet med ro. Sakte, men sikkert har hun trent seg opp.
– Og hatt timelange telefonsamtaler med Tor.
Det har vært hyggelig å snakke litt med naboene også.
– Jeg føler at jeg har vært ganske lukket. Jeg merker at jeg i mange år har føket forbi folk, det har vært full spurt hele tiden. Men nå klarer jeg på en annen måte å stoppe opp og prate. Det er en sånn ro og frihet som det er lenge siden jeg har kjent på.
Hun liker mennesker som er seg selv.
– At man ikke forstiller seg og har en fasade som er viktig å opprettholde. At galleriet betyr mer enn de nære. Det er ganske deprimerende å se hvor fantastisk folk har det i sosiale medier. Jeg liker ikke den trenden der. Jeg har ikke veldig mange venner, men jeg har noen som er veldig nær meg.
Les også: (+) Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen
Evig optimist
Med lårhalsen i rett vinkel og den biologiske alderen på topp, er hun nå klar for å komme seg litt ut. Hun har oppdrag som venter, og gleder seg.
– Jeg er litt hungrig på å gjøre noe igjen. Det å være helt uten prosjekter har vært litt deilig, det har alltid vært noe å pugge og lese på. Men nå blir det godt å komme i gang.
Hun er en evig optimist, innser hun. Og er glad i å gjøre ting hun aldri har prøvd før. Selv om nervene er der og pumpa går uansett om hun skal spille streng barnehjemsbestyrer i en musikal eller være programleder for Spellemannprisen, har hun stort sett sagt ja til utfordringene som har kommet i hennes vei.
– Mitt motto er at «Den Gud gir et embete, gir han også forstand». Det står i bibelen et sted, ikke fordi jeg kan så mye om det som står der, men det synes jeg er et godt uttrykk. Hvis noen har tillit til at du kan gjøre noe, så gjør det.
Alderen tynger ikke, forsikrer hun.
– Jeg er jo ikke plaget noe særlig av å bli eldre. Så lenge du har en trapp i huset, så kan du gå i den. Men det jeg synes kan være litt utfordrende, er folk som sier «ja, ja, nå som vi begynner å bli eldre». Det kan bli en sovepute, en unnskyldning for alt du ikke kan gjøre. Mens jeg blir heller litt sånn; Er det så nøye’a?
– 72 er et stort tall, og det er mye man har opplevd. Men når folk som er 50 sier de er gamle, så ser jeg tilbake på 50 årene og tenker; herlighet, da er du helt på plass. 60 også. Men 70 er rart. Og jeg er livredd for ikke å henge med.
– Henge med på hva?
– Det digitale. Jeg sier at jeg har fått sønner for at de skal hjelpe meg med alt som jeg ikke skjønner på det digitale. Også det med sosiale medier. Der er jeg en klossmajor. Men jeg har heldigvis venner som er på Facebook, så jeg får den informasjonen jeg trenger.
Tre om Marianne:
Even Garvang, sønn:
– Det er ikke alltid at man tenker at man har en kul mamma når man går på ungdomsskolen, men da jeg vokste opp så følte jeg at jeg hadde det. Alle vennene mine er gode venner med moren min. Jeg vokste opp med mye frihet. Hun hadde veldig tillit til meg og stolte på at jeg ordnet ting.
– Hun snakker med alle og bryr seg om alle. Hun er morsom, og en veldig spennende person. Det er aldri kjedelig rundt henne, det er alltid veldig mye som skjer. Og så er hun sånn at det ikke er så farlig med ting. Hun bryr seg om det som er viktig, og ikke de tingene som ikke er så viktig.
Hege Schøyen, venninne:
– Marianne er god å ha, for å si det mildt. Hun er en trofast venn. Rettskaffen, rettferdig og skvær, og et menneske som tar alt i bestemening. Hun er optimist på en veldig positiv måte. Mens jeg tar alle sorger på forskudd, gjør hun det motsatte. Hun er ingen naiv gladlaks, men minner meg stadig på hvor godt vi har det, og hvor heldig vi er. Hun kompliserer ikke ting. Til og med når hun opplever vonde ting, så rydder hun ganske raskt inni seg på en veldig sunn måte.
– Så er hun nysgjerrig og møter verden med et veldig åpent sinn. Vi er begge med på den andres nysgjerrighet, og har en gjensidig begeistring for bitte små ting som vi ser og opplever på tur i nabolaget, på teater, i en film eller på reiser. Da prater vi og analyserer det vi opplever, og det er aldri kjedelig. Det er så deilig å ha en trofast sparringpartner i livet.
Anders Rogg, kollega og venn:
– Marianne er bare en prinsesse, en dronning. Hun har et veldig grunnleggende, godt humør, som ikke er krampaktig eller påtatt. Og det gjør henne så elskelig. Det gjør også at hun beholder en slags ungdommelighet. Vi var med i Tramteatret sammen og det var ti år med veldig mye rart. Vi har en egen kontakt og en tøysete, barnslig greie, der vi har kallenavn på hverandre.
– Jeg var homo allerede da jeg kom inn i Tramteatret, og for å være nær meg, så spurte hun om det kunne hjelpe meg om hun fikk et guttenavn. Og da ble det Frode. Fremdeles sier jeg«hei Frode» når vi møtes. Vi holder på med tøys, og noen synes vi er fryktelig fjollete. Da blir det bare enda morsommere.
