Portrettintervju med Maria Mena
– Plutselig fikk jeg noen kryptiske meldinger fra en fyr som het Morten Kleppa. Jeg tenkte: «Er det bare meg, eller flørter han med meg?»
Det trygge hjemmet som Maria Mena manglet da hun vokste opp, har hun funnet i en leilighet på Grünerløkka i Oslo. Her fant hun tilbake til seg selv – og åpnet opp for den store kjærligheten.
Det er en av de helt vanlige hverdagene mellom de litt mer glamorøse helgene. Maria Mena har byttet ut vakre kjoler med jeans og stripete ullgenser, og scenen er byttet ut med den italienske restauranten Villa Paradiso på Grünerløkka i Oslo.
Maria setter seg ved et vindusbord innerst i lokalet.
– Det er helt kaos hjemme. Det er oppussing på gang, og jeg venter fortsatt på den nye sofaen. Men det er egentlig ikke sofaen som bekymrer meg. Det er stemmen. Jeg kan ikke bli syk nå. Ikke fordi det er vondt å være syk, for jeg har jo alltid vondt et sted. Er det noe jeg er skikkelig god på, så er det å ha det skikkelig dårlig, sier Maria og ler høyt før hun fortsetter:
– Hvis jeg blir syk, blir det bare så jævlig dyrt. Det koster masse penger å avlyse en konsert, så jeg føler et ansvar for å holde meg frisk, både overfor bandet og publikum.
Yrke: Artist og låtskriver.
Albumet «And then came you» kommer senere i år.
Priser: Maria har tidligere gitt ut ni album og vunnet en rekke priser, blant annet flere Spellemannspriser.
Bosted: Bor på Grünerløkka i Oslo sammen med kjæresten og hunden Julius.
Kjæreste: Morten Kleppa.
Ikke penger til husleie
Maria bestiller en svart kaffe og en cola zero og titter ut av vinduet. I dette nabolaget vokste hun opp.
– Jeg har bodd sikkert 15 ulike steder i nærheten, og vi flyttet stadig mellom Grünerløkka, Torshov og Bjølsen. Noen ganger ble vi kastet ut fordi vi ikke hadde penger til husleie.
– Jeg husker at vi bodde i en ulovlig leilighet uten bad en gang, og at vi dusja på Sagene bad. Det ble ikke sett på som kult å bo på Grünerløkka da jeg vokste opp her, men jeg syntes det var magisk, sier hun og smiler.
– Det var grillfester i bakgårdene, jeg fikk slikkepinne hos dama i kiosken og henta husnøklene på den ene eller den andre baren.
Maria forteller at nabolaget var fullt av kunstnere, barn og spennende gårdsrom.
– Når jeg ser tilbake, skjønner jeg at mange som bodde her sleit. Det var grunner til at noen barn ikke ville ha besøk hjemme. Det var leiligheter som lukta kattepiss, og noen som hadde foreldre som sleit med rus. Det var sånn det var på Løkka for 30 år siden.
Maria vokste opp med mamma, pappa og lillebroren Tony i en klassisk kunstnerfamilie. Faren var trommis og moren skrev skuespill, og sistnevntes fantasi og kreativitet tok ofte oppmerksomheten bort fra det som var vanskelig.
– Når mamma fikk lønn, brukte hun opp alt samme dag. «Nå har vi penger!» ropte hun og tok oss med ut for å spise. Mye av den økonomiske angsten ble delt med oss barna, og vi klarte ikke å skjule at vi sleit.
– Vi hadde ikke råd til å reise på ferie, men jeg fikk dra på feriekoloni til Hudøy. Det er den beste opplevelsen jeg har hatt! Fordi jeg ikke ville ha toalettsakene mine i en plastpose, prøvde jeg å stjele en toalettmappe på Nille før jeg dro. Jeg ble selvfølgelig ferska, og det ble masse styr, forteller Maria og ser ut av vinduet igjen.
– Men det brødet mamma laget av tomme skuffer og ingenting, er til dags dato det beste jeg har smakt, sier hun og smiler.
Les også: (+) Anne var bare åtte år da hun måtte ta seg av økonomien hjemme: – Mamma hadde ikke peiling på penger
Slo gjennom som 16-åring
Maria Mena slo gjennom som 16-åring. Gjennombrudds-låta My Lullaby skrev hun allerede som 11-åring, hjemme i ettromsleiligheten på Sandaker, etter at moren og faren hadde skilt seg. Plutselig ble jenta med den vakre stemmen gjenkjent overalt. Medietrening hadde hun ikke fått, men hun skjønte gamet, og manageren Rune Lem ble som en pappa for henne.
Nå er det drøyt 20 år siden gjennombruddet, og det har vært både oppturer og nedturer siden den tid. Det har vært spiseforstyrrelser og gullplater, angst og gjeve priser, ekteskap og skilsmisse. I 2008, mens alt gynget, kom drømmeleiligheten hennes for salg. Maria bød over seg selv for å få kloa i den.
– Det viste seg nemlig at det var et par som hadde gått fra hverandre som solgte leiligheten. De hadde det travelt med å selge, og jeg var jo skikkelig gira. Megleren rådet meg til å by over meg selv for å få den, og fortalte meg at dama som solgte, gråt og var så lei seg.
– «Kanskje det hjelper at jeg legger på 10 000 kroner til», tenkte jeg. «Alt hjelper», svarte megleren. Det sier litt om meg, jeg blir så emosjonelt påvirka av ukjente menneskers samlivsbrudd at jeg byr over meg sjæl, sier Maria og ler høyt igjen.
Hun har ikke angret ett sekund.
– Jeg har opplevd å bli kastet ut fra hjemmet mitt flere ganger, og jeg har måttet starte på nytt og på nytt. Leiligheten min representerer et behov for et hjem og en trygghet som jeg ikke hadde da jeg vokste opp. Den har vært gjennom alt. I perioder har den vært et sted for friheten, og i perioder har den vært et fengsel der psyken min har fått kjørt seg, sier hun og forklarer:
– Da eksmannen min, Eivind, pakket sakene sine og forlot leiligheten i 2014, var jeg langt nede. Jeg visste det ikke da, men i ettertid vet jeg at jeg var lammet av angst. Jeg husker at jeg la meg i gangen og tenkte: «Hvem skal ta imot redselen og sinnet mitt når han ikke står imellom meg og veggen? Skal jeg ta imot dette?»
Maria forteller videre at det ble et heftig og brutalt møte med henne selv.
– Jeg syntes ikke den faste psykologen min jobba fort nok, så på et tidspunkt hadde jeg tre psykologer som ikke visste om hverandre fordi jeg var så desperat etter å bli frisk. Det blir man jo helt for jævlig forvirra av, for de mener jo ikke det samme, haha!
Les også: (+) – Det som var så fylt av skam at det var utenkelig at man kunne si det. Jeg trodde det var min skyld
Måtte redde seg selv
Maria Mena er en kvinne av kontraster. Hun er 183 cm høy, hun gestikulerer når hun snakker og hun ler høyt og rått. I neste øyeblikk er de brune øynene blanke. Den såre sangstemmen, og drysset av fregner på nesa, er det vi der ute alltid har hørt og sett.
– Når ubehagelige ting skjer, får mennesker gjerne et behov for å gjøre noe akutt, som for eksempel å flytte ut av en bolig man er knyttet til og har minner i. Det tar lang tid før noe som har vært felles blir ditt eget igjen, men jeg ventet til ubehaget gikk over. Er det én ting jeg har lært av alle disse psykologene, så er det å tørre å stå i det. Vente.
Etter bruddet med ektemannen, bestemte Maria seg for aldri å få en kjæreste igjen. Noen flørter her og der, kanskje, men ikke noe fast.
Maria, som var så opptatt av romantikk i barndommen, som skriblet notatblokkene sine fulle av guttenavn og lå i gresset med venninnene sine og diskuterte hvem den store kjærligheten i livet kunne være – hun hadde mista troen på kjærligheten. Den naive Disney-prinsessen som alltid hadde bodd i henne, ble erstattet med selvutviklingsdronningen Maria.
– På grunn av bakgrunnen min og mange av de psykiske utfordringene mine, har jeg alltid følt at jeg må ha en kjæreste som kan gå god for meg, at jeg må prestere for å bli elsket og at jeg alene er et signal om at noe er galt. Det blir gjerne en skjev balanse når en kjæreste må ta foreldrerollen og føler at han må «redde Maria». Nå måtte jeg redde meg selv, og jeg begynte å rydde opp i livet mitt, forteller hun.
– Jeg ble skikkelig god på selvutvikling i den perioden, og jeg hadde det så inn i helvete godt. Jeg hadde Maria-dager med realityserier i alle kanaler, jeg tok hudpleie, jeg gadd ikke å gå på fester – og jeg gadd i hvert fall ikke å gå på date! Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle være avhengig av en annen persons bekreftelse igjen, og endelig fikk jeg følelsen av at jeg kunne klare meg alene. Jeg forsonet meg rett og slett med at jeg kom til å bli tanta i tårnet – hun som forblir alene.
Les også: (+) Bjørn Eidsvåg deler om egen helse: – Skjønte at jeg måtte ta grep
Kjæresten Morten Kleppa
Maria trivdes i sitt eget selskap. Hun gikk gjerne ut og spiste middag med kompiser, men det stoppet der. Hvis noen nevnte dating, var hun totalt uinteressert.
– Jeg husker at jeg la ut et tegneserieklipp med en fugl som flyr bort til en annen fugl, setter seg ned på en grein og spør: «Do you wanna ...?» «No», svarer den andre fuglen og flyr av gårde før den første fuglen rekker å stille ferdig spørsmålet sitt. Haha, det var akkurat sånn jeg var i den perioden. Jeg var ikke interessert. Punktum.
Maria smiler.
– Plutselig fikk jeg noen kryptiske meldinger fra en fyr som het Morten Kleppa. Jeg hadde møtt ham på et bakgårdssalg en gang, men jeg kjente ham ikke. Vi begynte å sende meldinger til hverandre, og jeg merket kjapt at vi hadde felles humor og interesser. Jeg laget til og med en spilleliste til ham som han kunne sette på hvis han fikk med seg en dame hjem. «Morten Kleppas klineliste», forteller hun.
Etter hvert begynte Maria å stusse litt.
– Jeg tenkte: «Er det bare meg, eller flørter Morten Kleppa med meg?» Jeg tok mot til meg og spurte om han ville komme på besøk for å se Melodi Grand Prix og «skrike til tv-en». Han svarte ja, så der satt vi og ropte til skjermen. Plutselig klina vi, og to uker senere flytta han inn!
Morten jobber i en barnehage på Grünerløkka, og ungene elsker ham. Som følge av dette er Morten, ifølge Maria, en større kjendis på Løkka enn det hun er. De to møttes rett før pandemien gjorde at landet måttes stenges ned. Da de hadde datet i to uker, ble det lockdown og Morten kom for å bli.
– Jeg husker at Morten ringte og sa: «Det skjer noe nå. Jeg tror du skal gå i butikken og kjøpe inn mat». Da jeg skjønte at vi kunne risikere å bli sittende inne i leiligheten i ukevis, gikk jeg innom polet også – så kunne vi i hvert fall kose oss imens. Vi var så forelska, og vi omfavnet den tiden alene.
– Pandemien håndterte jeg veldig greit. Jeg har vært gjennom så mye som har vært ute av min kontroll, at jeg bare tenkte: «Bring it on!» Både Morten og jeg ler av at det ble oss to. Det var som en av- og på-knapp. Det gikk så fort, og nå har vi vært sammen i tre år.
Les også: (+) Christel Alsos hadde kjærlighetssorg og ingen planer om å finne en kjæreste. Så møtte hun Finn-Erik
Kan ikke redde verden
Med over 20 år i terapi, og flere forhold i sekken, har Maria lært ett og annet om både seg selv og kjærligheten.
– Jeg har lært tre viktige ting. Det første er at menn ikke kan lese tankene mine, og det andre er at det å si at det går bra når det ikke går bra, er det dummeste du kan gjøre – både for deg og selv og den du er sammen med. Og sist, men ikke minst, har jeg lært at hvis jeg har det bra, så har også andre det bra. Morten og jeg skal trøste og hjelpe hverandre i hverdagen, men jeg har et nummer som jeg ringer hvis jeg har issues – da ringer jeg til psykologen min, sier hun og fortsetter:
– Jeg har fortsatt mine runder, og da sier jeg fra til venner og familie: «Nå går jeg gjennom dette og jeg kommer til å være ute av systemet en liten stund. Morten er her, og det er ikke farlig, men kroppen vil ikke». Jeg er kjempestolt av at jeg evner å gjøre det. Jeg gråter for alle som ikke får det til. Og jeg gråter for den stakkars lille jenta jeg var, som ikke visste hvorfor hun taklet ting annerledes enn de andre barna. Jeg har spurt faren min om hvordan jeg var som barn. «You were so sensitive», er svaret jeg får da.
– Du har kanskje merket at jeg ser mye ut av vinduet? Det er fordi jeg ikke skal ta inn for mye av det rundt meg. Jeg er høysensitiv. Første gang jeg hørte det ordet, så jeg for meg en person som satt konstant i lotusstilling. Nå vet jeg mer om hva det betyr.
Maria har en stor vennekrets – og 170 000 følgere på Instagram. Hun fyller konsertsal etter konsertsal og blir daglig kontaktet av hengivne fans. Mange takker henne for åpenheten og spør henne om råd.
Styling: Tone Kroken
Makeup og hår: Agnes Gulbrandsen
– Jeg får mange tilbakemeldinger fra folk som føler seg sett, som føler seg mindre alene gjennom det jeg forteller fra scenen, gjennom tekstene mine eller det jeg deler i sosiale medier. Noe av det viktigste jeg gjør, er å være et eksempel på at det går an å overleve. Men jeg har også vært champagnevennen til veldig mange, og jeg har brent lyset i begge ender.
– Det å være sosial og «på» sliter meg ut, så under pandemien bestemte jeg meg for å la være å redde verden gjennom å svare på alle meldinger jeg får. Jeg lærte meg at jeg kan ta folk med på reisen min uten å gi inn i deres, og at jeg kan hjelpe folk uten å slite meg ut. Nå samler jeg opp alle spørsmålene jeg får og har spørsmålsrunder når jeg har overskudd, og i tillegg legger jeg ut lengre tekster om temaer som engasjerer meg.
Les også: (+) Stemningen var på topp – så kom spørsmålet som Silya var helt uforberedt på: – Hun ødela hele kvelden min
Sitt eget forbilde
Det var manager Rune Lem som tok imot demoen med My Lullaby for alle de årene siden, og som hjalp 16 år gamle Maria med karrieren, livet og økonomien. Familien hans ble raskt Marias familie. Og da Runes datter Henriette også ble del av Marias management, inviterte hun Maria til å ta en titt på forbruket sitt og hva hun egentlig brukte pengene på.
– It was not fun, sier Maria og ler høyt.
– Gjennom å se på kontoutskriftene mine kunne hun se hvordan jeg hadde det. Hun kunne for eksempel se når jeg er lei meg. Spanderingen var verst. Jeg har jo ikke vokst opp med penger, så jeg har hatt mye dårlig samvittighet når det gjelder økonomi. For liksom å «betale tilbake», har jeg spandert masse på venninner og familie, men da jeg etter hvert ble bevisst på det og skjønte at det var feil, har jeg fått ro i sjela. Jeg har båret på masse skam og dårlig samvittighet fra barndommen, forteller hun.
– Jeg så en dokumentar om artisten Lizzo. Hun sa noe som jeg har tatt til meg: «My whole life I dreamt of seeing someone on tv who was like me. Who was beautiful like me, who was big like me, who was brave like me. I wish that I could tell the fifteen-year-old me that someday you will see that person, but it’s gonna have to be you».
Maria ser ut av vinduet igjen.
– I forrige uke lot jeg Morten kjøpe seg inn i leiligheten! Det er så koselig. Like etter så jeg at han hadde bytta forsidebildet på mobilen med et bilde av leiligheten. Jeg spurte hvorfor. «Fordi det er hjemmet vårt, Maria!» sa han. Jeg er jo ikke vant til sånt, å invitere noen til å ta del i framtiden min. Men nå har jeg det veldig godt – og nå vet jeg at man aldri skal si aldri.
