Anne Lindmo om ektemannen Hasse
– For å bevare kjærligheten må man fortsette å tulle, fortsette å kysse og fortsette å heie på hverandre
For Anne Lindmo er det helt avgjørende å velge sidespor. Om det er å skrive bok eller jobbe i Reiseradioen. Hun tror også sidespor er viktig for å opprettholde kjærligheten.
– Opptatt av penger? Jeg?
Anne Lindmo (53) tar de lange bena ned fra bordet. Plasserer den lange kroppen pent på plass i stolen. Så rister hun på hodet. Langsomt.
– Nei. Jeg har aldri hatt noen ambisjon om å bli rik. Jeg synes det er helt fjernt å ha det som motivasjon, sier hun.
Så senker hun volumet litt.
– Men jeg er jo frilanser, og har fullt ansvar for mitt eget ve og vel i arbeidslivet, så det er nok noen jeg har forhandlet honorar med som oppfatter meg som ufattelig opptatt av penger.
Volumet er høyere nå.
– Jeg har nok vært grisk, ja. Jeg har græbba til meg! Ha ha!
Lindmo på Reiseradioen
Vi skal komme tilbake til temaet penger. Men aller først – litt musikk!
Bapp-bapp-bapp-bapp-bapp-bapp-bapp-baaaaa-ba-da-ba-daaaaa-ba-bapp …
Om kort tid vil Oscar Petersons The Kid from Redbank, kjenningsmelodien til Reiseradioen, strømme over landet. Og med den, fagre løfter om varme, late dager og lange, lyse kvelder, samt meldinger om badetemperaturer, eskortetjeneste og tidløse sommerlåter.
I år som i fjor. Og alle de 59 årene før. Det er likevel noe som er nytt: I år er Anne Lindmo en av dem som sitter bak mikrofonen.
– Jeg bare gleder meg! Gleder meg masse! sier hun mens hun slår inn koden ved siden av døren i NRKs radioresepsjon. Vel innenfor leder hun an til et ledig møterom, der en skoleklasse nettopp har vært på besøk.
Mens hun samler sammen halvtomme fruktfat og setter stoler tilbake på plass, forteller hun at hun – som hundretusenvis, for ikke å si millioner, av andre nordmenn – har et sterkt og intenst forhold til Reiseradioen.
– Reiseradioen setter i gang en hel serie av følelser og bilder for meg. Jeg er på hytta på Hvaler. Har nettopp kommet tilbake fra dagens første bad og står barbent på kjøkkenet og lager filterkaffe – på gamlemåten. Heller på kokende vann, venter og heller på mer. Men det er ikke en sånn hipstergreie, altså. Nei, dette har stått her i 30 år. Minst. Og så lager jeg meg en skive med gulost og en med marmelade – og så … begynner Reiseradioen!
Les også: Da Anne Lindmo fant igjen den mistede gifteringen, fikk ektemannen Hasse en idé ...
Karrieren i P3
– Du startet din karriere i P3, men det begynner å bli noen år siden. Hvilke utfordringer står du overfor nå?
– Jeg husker at jeg var veldig opptatt av å treffe på forspill …
– Treffe på … hva?
– På forspill, sier hun som om det er noe alle burde skjønne hva er for noe. Så forklarer hun:
– De aller fleste låter begynner med musikk uten vokal, altså noen sekunders forspill. Kunsten er å snakke oppå det, og så like før vokalen slår inn, avslutter du elegant introen.
– Sånn: ‘Og etter dette skal vi komme tilbake med badetemperaturene. Men først: Terry Jacks!’, og så kommer: We had joy, we had fun, we had seasons in the sun … Skjønner du?
– Det er utfordrende?
– Når man får det til, er det berusende! Radio er fantastisk. Det er frijazz. Det er improvisasjon. Jeg er også veldig glad i å lage TV, men radio … ja, det er noe annet.
Les også: (+) Det var en fremmed, full mann som fortalte sannheten om mannen jeg elsket
Drømte om å bli kassadame
Historien om en av våre største TV-stjerner begynte i Sveits, hvor hennes far ferdiggjorde teologistudier. Etter en periode utenfor Oslo flyttet familien på fire til tjukkeste bondelandet, nærmere bestemt Toten.
Og her drømte unge Anne om å bli – popstjerne? Filmstjerne? TV-stjerne?
– Nei, nei, nei! Jeg drømte om å bli kassadame. Den gang var det bare to dagligvarebutikker i bygda, og jeg syntes kassadamene var så flotte.
– Jeg husker den ene hadde uniform med puffermer og et slags hårnett som jeg syntes var helt storartet. Og da den ene butikken fikk sånn bevegelig bånd i kassa, ja, da klikka det for meg! He-he!
Drømmer går ikke alltid i oppfyllelse, og en litt eldre utgave av Anne hadde snart andre planer. Hun var skoleflink og tenkte på å bli lege. Men samtidig skjønte hun at språk kom lett. Så mens andre rev seg i håret over uregelmessige, tyske verb, nøt hun å bøye dem.
Etter hvert utvidet hun repertoaret og forteller at å drive med fransk setningsanalyse, var «dypt underholdende». Da siktet hun mot fagoversetter og simultantolk. Som vi alle vet, gikk det heller ikke slik.
– Ville den unge og skoleflinke utgaven av deg blitt overrasket over å se hvor du havnet?
Lindmo nikker.
– Meget overrasket. Livet mitt er blitt mye mer ruglete og rart og innholdsrikt enn jeg hadde trodd. Og mye mer underholdende, sier hun og tar en liten pause.
– Jeg har oppdaget et fint begrep nå: Å stappe livets pølse. Å fylle på. Sånn: Pooff! Livets pølse rommer veldig mye som jeg ikke ante jeg skulle drive med. Og som har vist seg som store og gledelige overraskelser.
Hun stopper opp et øyeblikk:
– Hvis man har en plan man følger til punkt og prikke, blir man sikkert glad. Men jeg tror man kanskje blir enda gladere hvis man ruller litt med slagene.
Les også: Finn Schjøll om Märtha Louise: – Sånt gjør man ikke mot en ung og usikker jente!
Prosjekt Lindmo
I elleve år har det norske TV-publikumet benket seg foran TV-skjermene for å se på Lindmo. Selv om måten vi ser TV på har endret seg radikalt de siste årene, synes ikke Lindmo å ha noen problemer med å holde seg flytende.
Men hva med hovedpersonen selv? Er hun redd for at hun skal begynne å trø vannet? Å gå lei?
– Nei, kommer det kontant. Prosjektet Lindmo har forandret seg siden starten. Og jeg kommer til å holde på så lenge jeg synes det er gøy.
– Da Kåss til kvelds ble tatt av plakaten la ikke Else Kåss Furuseth skjul på at hun var skuffet over NRK-ledelsens avgjørelse. Hvordan hadde du reagert hvis du fikk en melding av typen: «Vi har nå bestemt at tiden er inne for å … »?
– Når det eventuelt skjer, håper jeg at jeg får beskjed på en litt mer all right måte enn med en e-post eller en SMS. Det hender jeg tenker at jeg vil oppdage det ved at adgangskortet mitt en dag plutselig ikke virker lenger. Eller at jeg får bot på bilen på parkeringsplassen til NRK. Eller at noen i sminkeavdelingen bemerker at det ikke er bestilt tid til meg neste høst. Ja, sånn vil det vel skje, tenker jeg, sier hun, ler kort og konkluderer:
– Vel, jeg får krysse den broen når jeg en gang kommer dit.
Mottatt fem gullruter
Hvis Anne Lindmo noen gang skulle tvile på om prosjektene hun sier ja til skulle gå bra eller ikke, kan hun bare åpne skapdøren på hjemmekontoret:
– Gullruten? Hvor mange jeg har fått? Eh … Jeg tror det er fem.
– Du tror?
Lindmo ler.
– Det er fem.
– Hvor ofte pusser du dem?
Spørsmålet fremkaller spontan håndristing.
– Pusser dem? Nei. Jeg har dem i et skap på kontoret hjemme. Å ha dem noe annet sted synes jeg er flaut. I det skapet har jeg også en limstift og en hullemaskin, samt diverse turutstyr. De ligger stablet i en sånn liten stack ved siden av et syskrin.
Hun trekker på skuldrene.
– Det var der det var plass.
Fryktelig lat
Store solbriller. Caps. Hettegensere. Uelegante jakker, flate sko og slitte bukser. Kjente menneskers taktikk for å unngå å bli gjenkjent på gaten er mange. Når du møter Anne Lindmo på gaten – hun er en ivrig turgåer – ligner hun ikke mye på den elegante kvinnen fra TV-ruta. Men er det fordi hun ikke vil bli gjenkjent?
– Du mener jeg ser ut som en dass når jeg går til butikken? Ja, da skal du se hvordan jeg ser ut under de stygge klærne!
Hun ler høyt og slår hendene frydefullt sammen.
– Nei, det er ikke fordi jeg ikke vil bli gjenkjent. Det er rett og slett fordi jeg er lat. Jeg gidder ikke bruke tid på hvordan jeg ser ut hvis jeg ikke må.
– Er du også lat på andre områder?
– Å, ja. Fryktelig lat. Vi, mannen min Hasse, jeg og de to guttene våre – som er blitt 18 og 21 – bor nå i en bygård, et sameie, og gården har nettopp vært gjennom en stor renovasjon. Taket er skiftet ut, og da må vi som bor i øverste etasje også bytte terrassefliser.
– Da har jeg fått spørsmål av typen: ‘Du har sikkert tenkt på hvilke fliser du vil ha?’ Og da svarer jeg: ‘Hva ville du tatt?’, og får som svar: ‘Jeg ville valgt systemfliser i grått’. Da sier jeg: ‘Supert, da tar jeg det.’ Men så spør de: ‘Vil du innom showrommet vårt på Skøyen og velge gråfarge?’. ‘Nei, absolutt ikke!’, svarer jeg da. For livet er så kort. Man må ikke bruke det på å være på showroom og se på gråfarger.
– Nei vel, nei. Du er ikke så opptatt av det estetiske?
– Jeg liker å ha det pent rundt meg, men det praktiske er mye viktigere. Så jeg prioriterer tiden min. Føne hår og legge pen sminke er noe jeg lett velger bort om jeg har noe annet som er morsommere å drive med.
Ektemannen Hasse Lindmo
Men det er ting Lindmo virkelig gidder å bruke tid på: Å gå på tur – og å skrive om det.
Helt på starten av bokhøsten kommer boken Min tur, som ved første øyekast både ser og høres ut som en turguide, men som ifølge forfatteren selv er en slags selvbiografi. Eller en «turselvbiografi».
– Det er på sett og vis fortellingen om meg. Naturgleden min er den røde tråden gjennom det hele. Det finnes sikkert folk som kunne skrevet historien om sitt liv ved å skildre det de har hatt på tallerkenen eller i glasset. Eller i klesskapet sitt. Jeg ville skrive om turene som har betydd noe for livet mitt.
– Har det å skrive bok gitt mersmak?
– Jeg skrev en bok for 18 år siden sammen med Helle Vaagland. Den het Heia mamma og ble ganske bra. Jeg er blitt spurt av forlag om å skrive noe etter det, men har ikke helt funnet ut hva det skulle være. Så kom denne ideen, og etter litt frem og tilbake var det bare å «gå på sløyden», som redaktøren min sa. Dette er et sidespor, et veldig morsomt sidespor.
Lindmo understreker hvor viktige nettopp slike sidespor er. Også når det handler om hvordan bevare kjærligheten. Per i dag har hun vært lykkelig gift med Hasse Lindmo i snart 23 år.
– Et tips til leserne: Hvordan bevarer man kjærligheten?
– Ai, ai, ai! For å bevare kjærligheten må man fortsette å tulle, fortsette å kysse og fortsette å heie på hverandre. Og la hverandre vokse og finne ut av nye ting. Jeg tror det er veldig dumt å si sånn: ‘Men du har da aldri før gjort – prikk, prikk, prikk’. Man bør da heller si: ‘Å, du vil prøve det? Så artig!’
– Folk forandrer seg hele tiden?
– Ja. Nå har jeg en mann som har begynt å seile regatta. Han og en gjeng kompiser skal til VM med en kjempestor båt. Det er veldig spennende, men ganske nytt. Man må få lov til å forandre seg. Endringer må ønskes velkommen. Jeg tror noe av hemmeligheten til å bevare kjærligheten ligger der.
Les også: (+) Vi var sammen i flere måneder, så forsvant han. Da jeg ringte jobben hans, fikk jeg en ekkel følelse
Synd på styrtrike
Så var det dette med penger. Som Lindmo altså ikke er spesielt opptatt av. Hun er jo født i Sveits, men har ingen planer om å flytte tilbake dit, slik mange norske rikinger gjør for å unngå skatt.
– Altså, jeg synes noen ganger veldig, veldig synd på mennesker som helt åpenbart er så innbitt opptatt av å være styrtrike. Som føler seg krenket og forurettet – ha-ha-ha! – og er så fortørnet – hehe! – over den forferdelige uretten som er gjort dem.
– Da tenker jeg: Herregud! Mesteparten av de pengene de har tjent, har jo liksom piplet inn i pengebingen deres av seg selv. De siste par milliardene har vel egentlig ramlet inn fordi de hadde noen fra før. Det er noe veldig, veldig sørgelig ved styrtrike folk som klager på hvordan de blir behandlet.
– Men dette med at du har vært grisk og har «græbba til deg». I hvilke sammenhenger har det skjedd?
Lindmo legger det ene benet over det andre. Retter seg opp. Nå er det alvor, liksom.
– Jeg har vært veldig opptatt at jeg, som kvinne, skal ha like mye betalt som menn i bransjen som gjør samme type jobb som meg. Det har vært en motor for meg. Og da kan noen ha tenkt at jeg har vært grådig.
– En dame som er knallhard i forhandlinger oppfattes jo som mer brysom enn en mann som gjør det samme. Det er det dessverre bøttevis av forskning som viser.
– Er det fremdeles stor forskjell mellom hva menn og kvinner innen TV-underholdning får betalt?
– Ja. Alle stikkprøver jeg har tatt – i alle år – viser det. Denne kampen er vanskelig å vinne, fordi man hele tiden skjuler seg bak såkalte «individuelle avtaler» og «akkurat dette er helt tilfeldig»-argumenter.
Hun tenker seg om.
– Jeg har hørt en historie om Linn Skåber, at hun i forhandlinger pleide å si: ‘Jeg skal ha det samme som Jon Almaas får – pluss én krone.’ Da hun ble spurt om hvorfor, svarte hun: ‘Jo, fordi den ene krona er for 2000 år med undertrykkelse’.
Lindmo smiler.
– Det er et meget gøyalt og meget klokt utsagn. Om det er sant, vet jeg faktisk ikke. Men det er så bra sagt at jeg bare velger å spre det.
