kari traa
– På Voss er det ikke så nøye, skjønner du. Her en morgen gikk jeg ut med søppelposen i BH og stringtruse
Kroppen er mer kantete, stiv og støl enn tidligere. Men Kari Traa føler likevel ikke at alderen biter nevneverdig på henne.
Denne saken ble første gang publisert 12/03 2021.
Kari Traa har valgt plassen innerst i hjørnet, på Espresso House, i Sandvika i Bærum.
Det er likevel ikke vanskelig å få øye på den sjarmerende freestyleren, der hun sitter ikledd en grå Kari Traa-T-skjorte og jeans. Det blonde håret, det gnistrende blikket og Karis hjertelige smil lyser mot meg i den dunkle kafébelysningen.
Hun kjørte fra Voss klokka sju i dag morges – og unnskylder antrekket.
– Det er visst ikke helt Oslo-stilen dette, sier hun etter å ha observert forbipasserende.
Kari ler høyt.
– På Voss er det ikke så nøye, skjønner du. Her en morgen gikk jeg ut med søppelposen i BH og stringtruse. Søppeldunken står bare 30 meter fra huset, men det er en sånn ekkel grus på tunet, som gjør at man må liste seg på tå, liksom, for ikke å få vondt, sier Kari, og legger til at da hun kom på at de nettopp har fått nye leieboere, så trosset hun grus-vondten og løp de siste meterne …
Kari har alltid følt seg trygg på seg selv – og opplever at hun har blitt enda tryggere med årene. Hun har aldri vært så opptatt av utseendet – og enda mindre nå som hun nærmer seg 50.
– Jeg sa til kjæresten min, Lars, her om dagen, at etter at jeg bestemte meg for å slutte å stripe håret, har jeg faktisk ikke hatt en eneste bad hair-day. «Jo, det har du», svarte han.
Kari drar fingrene gjennom håret mens hun ler med hele seg. Det har gått ti år siden Kari og kjæresten Lars Haukom fra Kristiansand flyttet til Voss og ble foreldre til Hedda. To år senere kom Silja. Kari synes at hun er på et godt sted i livet nå.
– De siste årene har jeg innsett at det er greit å bli voksen. Jeg fylte 47 år nå i januar, men føler meg jo ikke så voksen. Bestemoren min hadde det på samme måte, til og med da hun nærmet seg 90. Hun sa hun følte seg som 25, men så jo at speilet viste noe annet, forteller Kari, som selv merker at kroppen er mer stiv og støl enn tidligere. Hun beskriver den voksne kroppen sin som mer kantete og legger til at det ikke er ment som klaging. Kari er tross alt glad for at hun får oppleve å bli ordentlig voksen. Hun har alltid vært flink til å se det positive i det som skjer. Når hun var syk eller skadet seg, som aktiv idrettsutøver, snudde hun det til sin fordel.
– Mens de fleste aktive idrettsutøvere blir stresset av å gå glipp av trening, tenkte jeg YES! Nå kan jeg lade opp, samle energi og få litt ekstra tid til hobbyene mine, sier Kari, som helt siden hun var barn har likt å sy, strikke, male og pusse opp gamle møbler.
Hun påstår riktignok at mesteparten av det hun lager bare blir halvbra, og at gleden over å skape er viktigere enn resultatet.
Les også: Tinder-daten forbløffet Mia Gundersen (59)
Kari Traa (47):
Hun begynte med skikjøring som toåring og med freestyle da hun var 14. Kari vant sitt første verdenscuprenn i 1997, og har siden den gang blitt olympisk mester, vunnet sølv og bronse i OL.
Hun har til sammen 39 førsteplasser i verdenscuprenn, samt flere NM-titler. I dag er hun gründer med egen kleskolleksjon. Kari er samboer med Lars Haukom, og mamma til Hedda (10) og Silja (8).
Lykkelig i sin egen boble
Hjemme går Kari Traa ofte rundt i sin egen verden full av små prosjekter. Det er ikke alltid like lett å få kontakt med henne. Lars sier hun må komme ut av boblen, men for henne er dette avslapning. Kari finner ikke roen av å se på TV, hun får dårlig samvittighet hvis hun bruker for mye tid foran skjermen.
47-åringen finner ro, og har det bra inni seg, når hun kan kose seg med kreative prosjekter, som den nyeste bunaden sin, som hun har sydd av gamle gardiner blant annet. Kari hadde den på seg på 17. mai, og for første gang i sin egen bunadshistorie, gledet hun seg ikke til å ta av bunaden på nasjonaldagen.
– Alt stoffet er gammelt, og den er så behagelig å ha på seg. Jeg ble sittende i bunaden til langt på natt på 17. mai, forteller Kari og pirker borti et plaster på underarmen.
Hun kuttet seg på en pappeske i går og måtte sy fire sting. Når jeg sender henne et medlidende blikk, ler hun, veiver med hånden og feier hendelsen bort. Da moren var innom i går kveld, hadde hun også kommentert plasteret, før hun la til: «Jeg skulle ønske de hadde sydd meg også, ikke bare stripset».
– Da jeg spurte mamma om hva som hadde skjedd, kom det fram at en av grisene våre, Gudmund, hadde glefset etter henne da hun matet ham for en stund siden. Legen hadde sagt at det var nære på at pulsåren røyk. Og så har hun ikke sagt noe til oss! Ikke før nå. Herlighet, tenk om Gudmund gris hadde tatt livet av mamma, sier Kari, lattermildt, samtidig som det er et dypt alvor i stemmen hennes.
I løpet av de sju siste årene har hun mistet faren, bestemoren og begge svigerforeldrene sine. Det har vært vanskelig. Ikke minst har det gjort vondt for barna hennes å miste så mange av sine nærmeste. Da Karis mamma fikk kreft for to år siden, var eldstejenta opptatt av at de måtte passe ekstra godt på bestemor.
– Vi har vært ærlige med barna om hva som kan skje – og det vekket sterke følelser, som de har kjent på før, da vi fortalte at mamma hadde kreft. Det går heldigvis bra med henne nå, sier Kari.
Hun fikler med korken på en Farris-flaske. Det har vært tøft å se moren ha det vondt.
I ettertid har Kari fått vite at moren ofte har stått ute om nettene for å lindre smertene i kulden. Sånt er heftig å ta innover seg for en datter.
Livet har formet henne
Hvem Kari hadde vært i dag, om hun ikke hadde vært god i sport, vet hun faktisk ikke.
– Livet har formet meg, og jeg vet ikke hvor jeg ville vært i dag uten idretten. Jeg hadde nok ikke vært den samme. Jeg reiste verden rundt og opplevde mye fra jeg var 15–16 år, og alle disse erfaringene formet meg mye. Skadene har også formet meg, og det å komme tilbake etter skadene, og fortsette. Og det at jeg ikke har gått så mye på skole. Og at broren min ble alvorlig syk da jeg var 18, sier hun.
21 år gammel fikk storebroren til Kari en svulst på hjernen.
– Vi visste ikke hvordan det ville gå, men svulsten måtte fjernes om han skulle overleve. Legene var ærlige om at de aldri hadde operert ut en svulst som lå så vanskelig til tidligere. I verste fall ville ikke Arthur overleve. Det at de sa alt dette til oss, mens broren min lå i sykesengen og hørte på, dét har preget meg, sier Kari stille.
Broren er det mennesket hun beundrer aller mest. De to gikk til den samme fysioterapeuten. Han skulle lære seg å gå på nytt, hun skulle trenes opp til renn.
– Jeg hadde en kneskade, men det å komme tilbake, stresset meg ikke på samme måte som før. Idretten ble mindre viktig, sier Kari.
Hun ble mamma som 36-åring. Dét har også formet henne.
– Plutselig skal du ta vare på en liten pudding. Jeg var jo ikke klar for det. Hvem er egentlig det? Jeg tror ikke det er mulig å se for seg hva det innebærer i forkant, men det ligger jo i oss; det å skulle beskytte og ta vare på barna. Jeg er glad jeg fikk oppleve å bli mamma. Å kjenne at jeg mestrer det, har økt selvfølelsen min. Jeg er blitt flinkere til å snakke om ting også, både takket være morsrollen og Lars. Det er han som er familiens psykolog.
Kari synes hun har valgt en god pappa til Hedda og Silja.
– Når jeg kommer hjem igjen til Voss om et par dager, vet jeg at jeg kommer hjem til et ryddig hus og to fornøyde barn uten floker i håret.
Les også: Idas drømmehus er helt spesielt. Nå leter hun etter drømmemannen
Et halvår mellom treningsøktene
Som toppidrettsutøver trente Kari mot konkrete mål.
– Jeg har alltid trent mye når jeg jobber mot noe, enten det var å bli god på ski eller å hoppe i fallskjerm. Når jeg ikke har et mål, kan det gå et halvt år uten at jeg trener. Men jeg er i aktivitet, altså. Jeg bruker hele kroppen når jeg snekrer, løfter eller graver i hagen. Men livet endrer seg, og i det siste har jeg innsett at jeg faktisk må trene for å ta vare på helsen. For å kunne leve et godt og langt liv, der jeg forhåpentligvis kan leke med barnebarna mine i framtiden, sier Kari, som nå har bestemt seg for å gjøre noe fysisk hver dag.
Om hun så bare har ti minutter, tar hun på seg treningsklær og tar noen spensthopp, løper eller trener litt styrke. Hun har planer om å tøye mer også.
– Når jeg sitter lenge, kan jeg bruke lang tid på å komme meg opp. Jeg må bli mer bevegelig i ryggen, sier Kari, som har et tøyelig forbilde å strekke seg mot.
Da Kari og søskenbarnet trente på spagaten som 15-16-åringer, sto bestemoren, som da var 70, og iakttok dem. «Dere har litt igjen», sa hun – og gikk rett ut i spagaten selv.
Av faren sin har Kari lært kunsten å snakke med alle.
– Pappa pratet med alle og enhver. Sånn har jeg også blitt. Jeg liker å snakke med vidt forskjellige folk, og har ofte blitt sittende og snakke på fest, mens vennene mine har forsvunnet i alle retninger, sier Kari, som innrømmer at det noen ganger er vanskelig å komme fra, at hun ikke liker å si nei når noen tar initiativ til å prate med henne.
Vossejenta liker spesielt godt å snakke med eldre mennesker. Hun liker tryggheten mange gamle mennesker utstråler.
– Jeg var nært knyttet til besteforeldrene mine, og som barn elsket jeg å høre dem fortelle om gamle dager. Bestemor vokste opp på Finse, og fortalte meg mye om barndommen og krigen på høyfjellet. Noen ganger gikk det ras, og togene sto stille i dagevis. Da var innbyggerne rimelig isolert, og det var ikke tiden for å bli alvorlig syk og ha behov for lege, som holdt til enten på Geilo eller Voss, sier Kari.
Foreldrene har alltid latt Kari ta sine egne valg.
– De har støttet meg og aldri pushet. Mamma sier at jeg alltid har gjort som jeg vil – og at jeg var veldig sta, så kanskje de ga litt opp, siden jeg tydeligvis gjorde som jeg ville? Jeg minnes selv at jeg var veldig grei – og kjenner meg ikke helt igjen i den staheten, men i idretten var jeg vel ganske sta.
Kari ser tilbake på en lykkelig oppvekst. Når hennes egne barn blir store, håper hun de kommer hjem på besøk til henne og Lars – og sier at de synes de hadde en fantastisk barndom!
Les også: Malin (25) vokste opp i fattigdom
Vil gi barna identitet
Kari er opptatt av å gi barna innhold og mening. Hun vil skape gode minner.
– Lars og jeg gjør mye sammen med barna. Vi reiser til pappas gamle hytte på fjellet, besøker gården til mamma og er sammen med Lars´ familie på Sørlandet om sommeren. Barna gråt da vi dro fra Kristiansand i år. Jeg tror vi gir dem en trygg barndom – og at det skaper identitet. Det viktigste for Lars og meg som foreldre, er at jentene kommer til oss hvis det er noe, sier tobarnsmoren.
Dyrehold har blitt en viktig del av Hedda og Silja sin barndom.
– Tidligere var jentene redde for dyr, men dyr er jo så bra for barn. Vi begynte med to lam. Det siste året har vi klekt ut kyllinger i tre ulike raser. Vi beholder kyllingene i seks uker før vi leverer dem til en besøksgård.
Familien har stort bad – og har faktisk bygget et eget hønsebur. På badet, altså!
– Når vi vasker buret, flakser kyllingene rundt – og barna har også opplevd at enkelte ikke overlever, noe som er en stor sorg, men også en erfaring å ta med seg videre.
Sist Kari gråt selv, var da hun måtte ta livet av en av kyllingene.
Les også: «Mammahjertet er stort og empatisk, men også fylt av angst, frykt, skrekk og selvpisking»
Jager ikke etter «likes»
Det finnes vel knapt en familie i våre dager, der skjermbruk og sosiale medier ikke er et tema, ei heller hos Karis familie på Voss.
– Jeg prøver å begrense bruken, men barna benytter jo skjerm til skolearbeid også, så det er ikke alltid så lett … Og i koronatiden har vi, som sikkert mange andre, åpnet opp for mer skjermtid. Men da skolen var stengt, hadde vi ordentlige skoledager, altså! Vi gikk fram og tilbake til skolen på morgenen, for å komme i gang, og hadde undervisning i kjelleren, samt utegym og friminutt. Det var en fin periode for oss som familie, sier Kari som ikke er blant dem som jager etter «likes» i sosiale medier.
– Jeg mener ikke så mye i sosiale medier. Jeg føler vel egentlig at jeg har levert nok som idrettsperson, og så stiller jeg jo opp i Kamille nå. Det får holde, sier Kari og ler.
Hun har fanget opp at det snakkes om «likes» blant døtrene og vennene, selv om det ikke er et stort tema ennå, siden de ikke er gamle nok til å være på sosiale medier.
– Her om dagen skulle jeg laste ned et spill til et av barna. Det var noe tegnegreier, og jeg tenkte at det sikkert var både kreativt og fint. Siden det var mulig å chatte med andre brukere, måtte jeg forklare at det finnes noen som ikke er greie, og som later som om de er noen andre enn det de faktisk er. Da datteren min fikk høre det, ville hun ikke ha spillet likevel …
Les også: Hanne Kristin Rohde om sykdommen: Greide hverken å lese, skrive eller stå
Ville bli snekker
Som sjuåring sa Kari at hun ville bli snekker når hun ble stor. Døtrene hennes sier at de vil bli dyrepasser og dyrlege.
– Vi får se … Selv ble jeg jo ikke snekker, men jeg kunne gjerne ha vært det. Eller bonde med småbruk, sier hun.
Det er Kari som har bygget huset til minigrisene Gudmund og Syvert. Hun har satt opp gjerde også. De har likevel blitt borte et par ganger. Den ene gangen stakk både Gudmund og Syvert av og pløyde opp naboens hage.
– Jeg måtte lappe sammen hagen og be naboen om unnskyldning, sier Kari.
En annen gang var Gudmund sporløst forsvunnet. Det var dagen før Siljas første skoledag. Hele familien lette i tre-fire timer uten å finne ham, og det var en bedrøvet skolestarter som gikk til sengs den kvelden.
– Jeg lovet henne å lete til jeg fant ham, men var nær ved å gi opp da jeg ved halv tolv-tiden hørte en gryntelyd. Og der kom Gudmund gris spaserende. Han hadde gravd seg ned i en haug med klær i en av Lars´ store bager og ligget der og sovet i timevis. Det var stor jubel og glede da jentene våknet og fikk Gudmund gris opp i sengene neste morgen, forteller tobarnsmoren med et smil.
De blå øynene glitrer. Kari synes det er vidunderlig å ha familie. Hun sier ofte til barna at hun er glad i dem.
– Jeg sier det mye oftere til dem enn til Lars, men tenker at han må jo skjønne det … Kari ler igjen.
Hun har det generelt veldig bra i livet, men det er jo kjipe perioder også.
– Du vet, når du kjenner at noe skurrer, uten at du helt skjønner hva det er. Noen ganger blir alt bare feil, men så; når du kommer over kneiken, kjenner du at livet er topp. Å kjenne på at alt ikke er bra innimellom, gjør at man verdsetter den kjærligheten man har i livet sitt, sier Kari Traa.
Styling: Line Lislerud/ Stylemanagement Makeup og hår: Sissel Fylling/ Stylemanagement
Denne saken ble første gang publisert 12/03 2021, og sist oppdatert 31/08 2022.
