Tramteaterets Kine Hellebust
Livet endret seg etter ulykken: – Det må jeg bare leve med
Kine Hellebust ble superstjerne – helt utilsiktet. Nå runder hun 70 år og kan se tilbake på et innholdsrikt liv, både på og utenfor scenen.
«Æ kan godt snakke på nordnorsk tel dokker. Detta e det siste intervjuet æ gjør. Nu vil æ ha ro», sier Kine Hellebust.
Her og Nås utsendte har nettopp påpekt at Kine har snakket kav østlandsk gjennom samtalen.
Artisten med den store, nordnorske sanghiten fra 1984, «Det hainnle om å leve». Resten av intervjuet tar Kine på sin egen dialekt, men hun bytter om til plettfrie dialekter når hun gjenforteller historier om byer og mennesker hun har møtt på veien.
Bergensk, østlandsk, stavangersk og sunnmørsk. Kanskje ikke så rart for en allsidig underholder som reiste Norge rundt i en årrekke.
– Jeg har faktisk hatt 38 bostedsadresser så langt i livet, bemerker hun.
Fyller 70 år
I juni flyttet Kine igjen, fra Bodø til Malangen – fjorden i Troms der hun tilbrakte barndommens sommerferier. Fra det idylliske sundet har hun drevet Fjæragalleriet i 12 år.
– Bodø er blitt for dyrt, slår hun fast.
Kine entrer dermed sitt nye tiår med bostedsadresse nummer 39.
15. desember runder hun 70 år, en alder hun ikke lar seg affisere av.
– Jeg trodde jeg skulle føle meg annerledes da jeg fylte 50 år, men nei. Det skjedde ingenting. 60 år? Ikke da heller. Så det å fylle 70, blir det samme. Jeg kan gjøre som jeg vil, og det føles veldig bra, smiler hun.
– Hvordan skal dagen feires?
– Må jeg feire? Jeg er veldig glad i krokanis, da. Jeg skal kjøpe meg en bøtte, og den varer i åtte dager, deler hun.
Les også: En sommerdag i 1986 ble Kines liv forandret for alltid: – Jeg gikk hjem og gråt
Fascinert av pingviner
Feiringen blir med andre ord av det nedtonede slaget sammenlignet med 60-årsdagen. Da spanderte Kine en tur til Sydpolen på seg selv – for å se favorittdyret i sitt naturlige habitat.
– Pingviner er fugler som ikke kan fly, og for mange er det et handikap. Men de flyr i flokk under vann. Akkurat det er viktig, for leopardseler har dem på menyen. Og selvfølgelig blir noen spist, men sånn er livet.
– Ingen kan leve i en evighet, vi skal alle dø – jeg også. Men i mellomtiden prøver jeg å fylle hverdagen min med morsomme sysler, utdyper hun.
Og morsomme sysler er det blitt mye av i løpet av Kines lange og imponerende karriere.
Om man søker henne opp på nettet, står hun omtalt som «skuespiller, sanger, dramatiker, instruktør, komponist, forfatter og billedkunstner». Men det var som sanger på pikerommet hjemme i Harstad det hele startet.
– Der satt jeg med en gitar og lagde tekster til kjente melodier. Men jeg var fryktelig sjenert og våget ikke å opptre offentlig, erindrer hun.
Etter hvert tok Kine motet til seg, og meldte seg på en talentoppvisning som amatørteateret i Harstad arrangerte. Den unge artistspiren høstet imidlertid ingen applaus etter den nervøse gitardebuten med selvlaget melodi.
– Da pilte jeg ned fra scenen, men så begynte jeg å få forespørsler om å synge på gamlehjem, sykehus og selskaper. Jeg fikk penger for det også, forteller jubilanten.
Les også: (+) Da mannen min holdt tale for meg på 50-årsdagen, skjønte jeg at noe var veldig galt
Jobbet på Nasjonalgalleriet
Derfra var veien kort til jobb som fast skuespiller ved Hålogaland Teater i Tromsø, med ambisjonen om å komme inn på Teaterhøgskolen i Oslo. Drømmejobben fikk hun da hun var i hovedstaden på opptaksprøve.
– Da benyttet jeg og far anledningen til å besøke Nasjonalgalleriet for å se en egyptisk utstilling. Plutselig hører jeg: «Kine, hva gjør du her?». Det var en kompis som spilte i et band. Da jeg forklarte at jeg var i Oslo på opptaksprøve, sa han at jeg måtte komme inn i miljøet deres, forteller hun.
Kameraten gikk rett bort til Nasjonalgalleriets vaktmester med spørsmål om de trengte en vakt til. Kine fikk beskjed om å komme på jobb allerede dagen etter.
– Så far dro hjem, og jeg ble igjen i Oslo. Jeg jobbet på Nasjonalgalleriet i to år. Som vakt, i garderoben, jeg hentet post og sto i butikken som solgte kort og plakater.
Hun stortrivdes og hadde ikke lyst til å slutte.
– Ikke kom jeg inn på Teaterhøgskolen heller …
Hele fire avslag skulle det bli. Etter den siste avvisningen fra den prestisjefulle skolen, gråt Kine sine modige tårer i den lille leiligheten på Oslos østkant som hun hadde døpt til «minste laget». Plutselig banket det på døren.
– Der sto det tre medlemmer fra Tramteateret.
De hadde ledig et kort vikariat i teatergruppen, og hadde blitt anbefalt å kontakte Kine av Hålogalands teatersjef. «Har du lyst til å bli med oss?», sa de. «Ja», svarte Kine. «Men vi har nesten ikke penger. Vi betaler bare 2500 kroner».
– «Det går kjempefint», svarte jeg; «det er 500 mer enn jeg får nå».
Les også: Sven Nordin om sin ukjente side: – Torhild er ekstremt tålmodig
Lever med tinnitus
Kines «korte» vikariat skulle vare i hele syv år. Tramteateret ble raskt superstjerner med revyer, plater, TV-serier og omfattende norgesturné på CV-en. Kine ble ikonisk som figuren «Randi» i «Pelle Parafins Bøljeband» i NRK-serien for barn og unge. Men den blyge nordlendingen ble aldri helt komfortabel med stjernestatusen.
– For jeg er egentlig veldig sjenert, bedyrer hun.
barn og unge. Foto: NTB
Kine husker tilbake til en episode der hun skulle kjøpe seg en softis på Karl Johan da en skoleklasse som løpende mot henne med autograflapper i hendene.
– Da løp jeg tilbake til jazzklubben igjen, med elevene springende etter meg. Der inne gjemte jeg meg på toalettet, med føttene over doskålen i tilfelle de skulle kikke under døren. Da husker jeg at jeg tenkte: «Sånn kan jeg ikke ha det!», forteller hun.
Det var ikke bare hylende ungdomsfans rockelivet brakte med seg. Det startet med at hun begynte å merke pipelyder i ørene etter konsertene. Susingen skulle forverre seg etter en bilulykke i en rundkjøring i Tromsø i 1989, som resulterte i en kraftig nakkesleng.
– Tinnitusen må jeg bare leve med. Det som gjør at jeg kan ha denne samtalen nå, er gode høreapparater. Og så er jeg flink til å lese på munnen. Ellers holder jeg susingen i sjakk ved å være mye ute i naturen. Og jeg er glad i å kjøre slalåm. Jeg liker å holde meg i form, understreker Kine.
Les også: Egil Skurdal åpner opp om sykdommen: – Det var helt grusomt
Hjemme i Malangen
Hjemme i Malangen blir mye tid tilbrakt i naturen. Kine mater fugler og ekorn. Og får ut sin kunstneriske kreativitet i galleriet.
– Du trives alene?
– Ja, det gjør jeg.
– Kunne du tenke deg å finne kjærligheten igjen?
– Ja …, nei …, jeg vet ikke. Det er det hjertet som bestemmer. Jeg har heldigvis mange gode venner som jeg er glad i. Jeg er ikke ensom, for jeg finner så mye interessant i naturen.
– Det beste jeg vet, er å trekke fra gardinene om morgenen og se utover hele Malangen. Da kan jeg ikke si annet enn at jeg har det veldig godt, smiler Kine Hellebust.
