Spaltist
Anja Hammerseng-Edin om den vonde beskjeden: – Lufta gikk litt ut av meg
Anja Hammerseng-Edin: – Nylig fikk jeg vite at mamma har fått kreft fort tredje gang, men vi håper og tror det skal gå fint også denne runden.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Det var dessverre kreft, Anja … Igjen.
Mammas stemme var skjelven, men likevel så nær.
«Du er her nå», tenkte jeg. Og ble fylt med en blanding av frykt og takknemlighet.
Fem timer senere var jeg på fotballtrening med Leo, yngstemann på 6 år. Han og de andre gutta strålte av livsgnist og flow. Dønn til stede i øyeblikkene som oppsto.
«Heia, heia!», hørte jeg plutselig bak meg.
Der sto pappa, hunden Saga – og mamma. Hun med armene i været. Klappet for gutta. Strålende energi, kunne like gjerne ha kommet rett fra et spa-opphold med agurker på øynene.
Jeg smilte. Ga henne en lang klem. Så inderlig godt å se henne. Holde rundt henne. Og i tillegg ble jeg inspirert.
For fem timer siden fikk hun en vond beskjed på legekontoret. Nå sto hun her – og løftet hele fotballbanen.
– Lufta gikk litt ut av meg, sa mamma.
– Jeg hadde egentlig lyst til å legge meg på sofaen. Det var mye gråting og prating da vi fikk beskjeden, så jeg ble så sliten. Men jeg vet jo at jeg ikke alltid kan lytte til kroppen. Da hadde jeg ligget på sofaen nå, og gått glipp av dette. Så jeg gikk i treningsrommet. Og det endret så mye på tilstanden min. Det er som magi! sa hun.
Magi på innsiden
Tankene mine ble dratt tilbake til den jula da jeg selv var seks år og så illusjonisten David Copperfield på TV. Jeg slukte magien med hele meg!
Alt jeg ønsket meg til jul, var en tryllestav. Jeg ville ikke bare se denne magien, jeg ville skape den.
Mamma og pappa pyntet treet lille julaften. Og la gavene under.
Jeg husker spenningen i kroppen da jeg løp ned trappa julaften morgen for å se om det lå noen gaver der som kunne minne om et tryllesett.
«Tenk om jeg i kveld kan trylle!», tenkte jeg håpefullt.
Jeg ville trylle alle stolene i huset om til gigantiske håndballer, og tv-en skulle byttes ut med håndballmål. Jeg ville trylle frem David Copperfield – som skulle lære meg å fly!
ENDELIG. «Til Anja, fra tante og onkel». Jeg rev opp papiret, til min farmors fortvilelse, og inni lå det et fantastisk tryllesett med en svart tryllestav med hvite endestykker.
Men … Entusiasmen døde brått. Det var jo bare en plaststav, som overhodet ikke fikk David Copperfield inn i stua mi.
Tårene trillet. Mamma satte seg ned ved siden av meg. Hikstende fikk jeg frem:
– Magi finnes ikke. Jeg trodde det fantes, men det finnes ikke …
– Jo, Anja, sa mamma. – Magi finnes. Men den finnes inni deg. Ikke i den tryllestaven.
Der og da var det ikke veldig stor trøst. Magien inni meg kunne hverken få frem Copperfield eller lære meg å fly. Men etter hvert skjønte jeg det.
Og i dette øyeblikket på fotballbanen skjønte jeg det sterkere enn noensinne. Jeg skaper min egen virkelighet. Det gjør mamma også. Og vi har en indre tryllestav. Som er gull verdt å vite om i øyeblikk der livet serverer oss nyheter vi ikke har bedt om. Ikke for å late som at det vanskelige ikke er der, men for å påvirke situasjonen til det som er best for oss.
Les også: (+) Jeg er sjokkert over barnebarnas julegaveønsker
Et øyeblikk av magi
Alle jeg kjenner, hadde forstått det dersom mamma hadde valgt sofaen. Og jeg må innrømme at jeg gikk noen runder før jeg skrev denne spalten. For jeg vil ikke legge et press på henne om at dette valget nå legger en forventning fra meg til henne i alle andre situasjoner fremover, som kan bli krevende.
Men samtidig var dette for meg et øyeblikk av magi. Og som mamma sa selv da jeg spurte henne om å få dele dette:
– Anja, vi har alltid et valg. Og det valget jeg tok der, kunne skape øyeblikk av gode følelser. Der jeg kunne se Leo, og etterpå sette meg i en situasjon der jeg på klubben med venninner hadde mer å fortelle om enn mønsteret på putene på sofaen. Alt jeg gjør med kropp og tanker, påvirker hverandre.
Jeg vet at for noen kan dette virke som å skyve sannheten under teppet. Men sannheten er også at livet kan være fint hvis vi velger dét perspektivet.
Jeg fikk selv oppleve dette kun et par dager senere da jeg kom hjem en ettermiddag. Mio, vår eldste sønn, ropte ned til meg:
– Hei, moa. Kom opp, men ikke se på ønskelista mi ennå, jeg skriver fortsatt.
Jeg gikk opp trappa. Stearinlysene var tent. Gro, Leo og Mio satt ved bordet i det som like gjerne kunne vært verdens mest idylliske TV-serie-setting. Hadde dette vært filmet, hadde de lagt på en bakgrunnsmusikk, og mest sannsynlig avsluttet med: «Og så levde de lykkelig i alle sine dager …»
Det var riktignok før jeg kom inn i rommet. Leo kikket på meg å sa:
– Jeg vet ikke hva mer jeg skal ønske meg, moa.
Brått glemte jeg alt om hvor stas det var å ønske seg noe til jul. Spenningen min da jeg selv var seks år og skulle løpe ned for å se om gaven var der.
– Hva om du ønsker deg et fadderbarn? sa jeg.
– Du vet at det finnes muligheter for å ønske deg penger til andre? Sånn at de kan få mat? Sånn at de kan gå på skole?
Leo kikket på meg. Forvirringen var ikke til å ta feil av:
– Hvorfor i alle dager skulle noen barn bli GLAD for å gå på skole på julaften?
Jeg innså at det var noen flere samtaler vi trengte å ta før det ble et reelt ønske fra Leo sin side, kjente samtidig blikket til Gro.
Skjønte med det samme at dette var et såkalt SFD-øyeblikk (Shitty first draft). Det er noe hun bruker hyppig, inspirert av forsker og storyteller Brené Brown. Gro bruker dette for virkelig å blåse ut i sitt eget hode hva hun egentlig mener om noe, før hun på en mye mer pedagogisk måte formulerer ordene som en velmenende lagspiller.
Les også: Anja Hammerseng-Edin: Hvem av trekkfuglene rekker opp vingen og sier «nå er det på tide å dra»?
Det trenger ikke være enten eller
Så, først ved morgenkaffen dagen etter, sa hun rolig:
– Du Anja, jeg har tenkt på noe. Dette med jula … Det er liksom ikke helt innafor i samfunnet vårt å virkelig glede seg over jula lenger fordi det er så mange som ikke gjør det. Det gjør at jeg også legger en demper på egen julestemning. Sånn for å ikke være synlig «for glad» liksom.
– Men jeg liker jula. Og jeg liker at ungene kan glede seg til jul, uten at de også da må løse alle verdensproblemer, og at de skal få ønske seg noe. Jeg vil ikke at de skal få noe strødd utover hele året bare fordi muligheten er der. Det tar bort litt av julemagien.
Jeg nikket. Det jeg hadde gjort, var å be 6-åringen legge vekk sine egne behov i jula for å hjelpe andre. Men det trenger ikke være enten eller. Det er lov å ha det bra.
Og hva hvis denne julemagien ikke bare handler om at alt allerede må være perfekt for at vi skal kjenne på glede, men at vi også kan velge å kjenne på glede fordi vi velger det?
Mamma valgte treningsrommet og jubel på fotballbanen istedenfor sofaen og grubling. Gro valgte å tillate seg å være glad selv om hun kjenner mange som ikke har den innstillingen til julen.
Jeg? Jeg vil velge å holde fast i min indre tryllestav. Og skape en liten dose julemagi i de små valgene jeg tar inni meg hver eneste dag.
