Æres-Oscar til Liv Ullmann
Liv Ullmann våkner opp til hver dag med forventning. Når hun ser tilbake på livet, angrer hun bare på én ting
To ganger tidligere har Liv Ullmann vært nominert til Oscar. I mars blir den hennes til ære. – Da beskjeden kom, var det en oppmuntring jeg trengte, deler hun.
Hjemmet har fått beskjed om at «Liv Ullmann slår på tråden klokken 16 – norsk tid».
Nøyaktig på sekundet ringer et nummer fra arkipelet Florida Keys.
Der har Liv (83) og mannen Donald Saunders (87) ett av sine to amerikanske hjem.
Kvinnen som er en av verdens beste skuespillere og regissører er som kjent til å stole på.
– Hei, sier hun – hjertelig i stemmen, – du, jeg sitter her og sorterer gamle notater. Jeg fikk sånn lyst til å fortelle deg om et nydelig menneske. Har du tid?
Hun som har gitt liv til en haug av verdenslitteraturens kvinneskikkelser gir gjerne scenen til en annen enn seg selv. Denne gangen en spedalsk kvinne.
Vi kommer tilbake til det.
Først et spørsmål til Liv, basert på en innrømmelse under en tidligere samtale – at hun synes det er ubehagelig å prate om seg selv. Er det derfor hun starter med å nevne en annen?
– Sett fra mitt synspunkt har hun er mer spennende historie enn meg, prøver hun seg.
– Og det er sant, men det skyldes også det du sier. Jeg kaller det å være «behage-syk».
På den andre siden av røret høres en klukkende latter, en som er fylt av selvironi.
– Jeg har aldri likt å prate om meg selv. Og, nei, det handler ikke om å ha dårlig selvtillit, sier hun
bestemt.
– Det skyldes heller at jeg vil gjøre deg fornøyd, altså et behov for å behage. Hvis fokuset kun er rettet mot meg er jeg redd for ikke å innfri.
Liv er også redd for å bli selvsentrert. Det er bekymringer hun trygt kan legge bort.
Les også: (+) Ingeborg led en grusom skjebne mens resten av bygda stod og jublet
På flukt
Trønderen er viden kjent for sin omtanke, og den favner om langt flere enn venner og familie, eller en journalist som hun med overbevisning spør – «hvordan har du det?» Mennesker i nød er også kjent med hennes engasjement.
Hun har arbeidet for UNICEF, vært visepresident for International Rescue Committee og grunnlagt Womens Commission for Refugees.
Nå er hun bekymret for folket i Ukraina. Liv har selv vært på flukt på grunn av krig.
Liv Ullmann
• Født: 16. desember 1938
• Skuespiller og regissør
• Er Oscar-nominert to ganger og har vunnet en rekke internasjonale priser, blant annet Golde Globe. I mars mottar hun en prestisjetung Æres-Oscar.
• Samboer med Donald Saunders, som hun tidligere har vært gift med.
• Mor til forfatter Linn Ullmann,
som hun fikk med Ingmar Bergman.
• Veksler mellom å bo i USA og Oslo.
– Jeg ble født i Japan ti måneder før de angrep Pearl Harbor, og da jeg var to måtte vi flykte.
Deres neste hjem ble den norske basen i Canada under andre verdenskrig, Little Norway. Faren hennes, Erik Viggo, hadde som sivilingeniør en kompetanse de norske militære trengte.
– Jeg var for liten til å huske dramatikken, men har troen på at alle opplevelser setter sine spor. Det jeg minnes best er hvordan min snille pappa og jeg pleide å trykke hverandres hender talende, vårt tegn på hvor glade vi var i hverandre.
I 1943 flyttet de til New York City hvor han tjenestegjorde i en komité som planla forholdene i Norge etter krigen. Rett før det ble fred døde han – hjernesvulst. Den høsten reiste moren Janna hjem til Trondheim med døtrene, Liv Johanne og storesøster Janna Erika, kalt Bitten.
– Det tar tid å slå rot på et nytt sted, vet Liv av erfaring.
– Spesielt for en usikker og sjenert jentunge. Jeg sto ofte ved vinduene i den lille leiligheten vår, den som var over bokhandelen hvor mamma arbeidet, og stirret opp i himmelen. Jeg tenkte at pappa fløy forbi og passet på oss. Den sårbare jenta finnes fortsatt inni meg.
Oscartalen
Tilbake til bunken med notater.
– Da jeg fylte 80, spurte alle: «Hvordan vil du helst feire dagen?» Det ble mange hyggelige feiringer takket være andres initiativ, men gaven til meg selv var en reise til Japan, og ikke bare til min fødeby Tokyo, men til en øy utenfor. Der møtte jeg 78 spedalske som så å si hele sitt liv har bodd isolert.
De fleste ble sendt dit rundt den tiden Liv ble født. Som den nevnte kvinnen.
– Mens privilegerte meg har fått oppleve verden, og har hatt et fantastisk liv, ble de fortalt: «Dere er utstøtt og må bli på denne øya!». De har hverken fått gifte seg eller fått barn. For hvert år har de bare blitt færre og færre, forteller hun med tungt alvor.
Da den 83 år gamle kvinnen falt, hjalp Liv henne opp. Slik kom de i kontakt.
– Det viste seg at hun var blind. Den skjøre, vevre kroppen minnet meg om farmors.
«Fortell om livet ditt», ba jeg. Hun svarte «nei, jeg vil leve i nuet. Jeg er hva som har hendt med meg».
Liv skrev ordene hennes ned i en av de mange notatbøkene sine.
– Der og da forsto jeg at hun og jeg alltid vil være hjertevenner.
«For dette er jeg lykkelig og full av håp», leser Liv fra notatene.
– Livet har lært meg at hvis du åpner ditt hjerte, da vil du bli møtt med varme, og kjenne for å smile. Husk: Det finnes ingen «de andre», bare et stort «oss».
Inspirert av temaet spør hun: – Synes du jeg skal nevne dette i min Oscar-tale?
Oscarakademiet årlige anerkjennelse til dem som har gjort en ekstraordinær innsats for bransjen, Æres-Oscar, deles ut to dager i forkant av de andre Oscar-prisene. Slik begrunner de å gi Æres-Oscaren til Liv: «Hennes modighet og emosjonelle åpenhet har gitt publikum dypt bevegende portretter på filmlerretet»
Det er første gang en nordmann får æres-Oscar.
– Du skjønner, jeg vil gjerne si noe om «meningen med livet», om hvor og hvordan vi mennesker møter hverandre. Jeg har mye å si om det og minuttene til rådighet er få.
Hun grubler videre på hva hun skal fylle dem med.
– Jeg liker å skrive, men er på langt nær prisgitt å ha et talent som Linns, sier hun beskjedent.
– Jeg beundrer datteren min.
Oldemors Oscar
Da presidenten for Oscar-nominasjonen ringte henne om prisen, fikk han ikke tak i Liv.
– Jeg går ikke rundt med mobilen i lommen. Verden har blitt altfor digital for meg. Donald og jeg har fremdeles fasttelefon.
Det var Linn som mottok beskjeden og ba moren ringe tilbake til Oscarakademiet.
– Jeg tenkte at «de vil sikkert at jeg skal dele ut enda en pris».
To ganger før har hun vært nominert til Oscar, i 1973 og 1977, for beste kvinnelige skuespiller i filmene «Ansikt til ansikt» (Ingmar Bergman) og «Utvandrerne» (Jan Troell).
Liv sprudler når hun forteller om telefonsamtalen med presidenten for Oscar-nominasjonen.
– Du kan tro jeg ble overrasket! Og han hørtes like glad ut som jeg ble. Han snakket helt nydelig om meg. Som et menneske som har levd og gjort noe riktig, sier hun – nesten litt undrende. Igjen dukker en ydmykhet opp. Som til tross for stjernestatusen gjør henne jordnær.
– Før han ringte var jeg av flere årsaker litt «nede», bekymret for urolighetene i verden, at Donald ikke er i form og et savn etter familie og venner i Norge. Alt tungsinnet forsvant!
I hennes yrke er det å få en Oscar det aller største.
– Jeg synes det er helt fantastisk!
Flere av hennes nære og kjære blir med til Los Angeles, blant annet Donald, bestevenninnen siden Liv var 18 år, Kari Simonsen (84) og eldste barnebarn, Halfdan Ullmann Tøndel (32).
– Det er midt i blinken for Halfdan. Han er selv en meget dyktig regissør, roser Liv.
– I fjor ga Halfdan meg mitt første oldebarn, lille Josh. En skjønn liten gutt, som er våken og trygg. Han er veldig interessert i alt og alle. Om meg ser han ut til å tenke: «Hun gamle der er det spennende å glo på».
Liv ler godt.
– Familie og venner betyr enormt mye for meg. Det beste med livet er de gylne øyeblikkene med dem. I Los Angeles skal vi sanke mange og kanskje blir det flere Oscar til oss norske.
Liv og følget skal overvære utdelingen av de øvrige prestisjetunge Oscar-prisene. Filmen Verdens verste menneske, regissert av Joachim Trier (48), er nominert til to Oscar i kategoriene beste utenlandske film
og beste originalmanus. Hovedrolleinnehaveren Renate Reinsve (34) fikk under filmfestivalen i Cannes pris som beste kvinnelige skuespiller.
– Jeg er stolt av Renates internasjonale suksess. Det bør resten av Norge være også.
Mamma Janna
Om sin egen imponerende karriere har Liv tidligere sagt – «jeg har hatt flaks».
– Det er nok mer riktig å si at jeg har vært heldig, veldig heldig, korrigerer hun.
– Jeg har øynet mulighetene og våget å gripe dem, og ikke minst – jeg har arbeidet hardt. På veien har jeg møtt mange dyktige mennesker, som har gitt meg muligheten til å lære av dem. Som Linns far, Ingmar Bergman. Han virkelig så meg og ga meg tillit.
Allerede som barn oppdaget hun hvor befriende det var å spille en rolle. 11 år ung debuterte hun i en barneforestilling på Trøndelag Teater.
– Jeg bare visste at «her har jeg noe å bidra med».
Morens venninner, som ellers pleide å overse henne, ble som fortryllet da hun underholdt dem som «Piken med svovelstikkene».
– Det oppsto en stillhet mellom oss, en slags forståelse. Den kontakten med publikum er hva jeg har elsket mest ved å stå på scenen.
Til å begynne med var ikke moren begeistret for datterens ønske om å bli skuespiller, og slett ikke at hun ville slutte på skolen.
– Vi var til samtale hos rektor og han spurte: «Vil du ha en skolejente eller en lykkelig jente?».
Moren gråt da hun reiste hjemmefra med kursen mot London.
– Den gangen ble jeg litt irritert over den reaksjonen, og tenkte: «Hvorfor kunne hun ikke være glad på mine vegne?» Da jeg ble eldre, ga det meg dårlig samvittighet. Det hender fremdeles at jeg tenker på det, betror Liv litt sårt.
– Hun var som meg en alenemor, og hun hadde dårlig råd. Mamma ofret mye for å gjøre meg lykkelig. Senere syntes hun det var kjempestas å se meg spille.
Mamma var en fin yrkeskvinne og en god mor.
Les også: (+) Første gang idyllen slo sprekker, var en fredagskveld
Angrer på én ting
Foruten den dårlige samvittigheten med tanke på moren, sier Liv at hun ikke har noen anger.
– Eller vent nå litt, kommer det kjapt.
– Den nevnte «behage-syken», min redsel for å såre eller ikke strekke til, den burde jeg ha kvittet meg med. Jeg danser fremdeles rundt som en «Nora» og sier unnskyld for alt mulig.
Et sukk unnslipper henne.
– Jeg skulle gjerne ha vært i stand til å si: «Det der skulle du ikke ha sagt eller bedt meg om». I altfor mange år har usikkerheten veltet inn over meg. Vær så snill Gud, ta den bort!
Det hun er mest stolt av er ikke karrieren, men Linn, de to barnebarna og oldebarnet.
– De er uten tvil mine største gaver!
Hun innrømmer at det var litt vanskelig å lese datterens bok, «De urolige», som handlet om å vokse opp med to store stjerner til foreldre.
– Linn liker ikke at jeg prater om henne i intervjuer, men kort fortalt var mange av minnene hun skildret annerledes enn min opplevelse av situasjonen. Slik er det mellom oss mennesker.
Vi er forbi alt det nå, vi har en tett og nær dialog. Ingenting er bedre enn å være hjemme i Norge, ja, for leiligheten min på Skarpsno i Oslo er «hjemme», med kort avstand til Linn og hennes fine. Som mor og datter, både krangler vi og ler – i løpet av én og samme spasertur.
Les også: (+) Nini var gift med to fettere: Ble fordømt av sine egne foreldre
Troen på det gode
Om alderen sier Liv at hun er ung inni seg.
– Og rynker har aldri plaget meg! Jeg synes de er pene, sier hun kokett.
Smilet kan «høres» over Atlanteren.
– Helt ærlig – jeg synes at hun i speilet ser veldig godt ut.
Det sies med en ungpikeaktiv frisket i stemmen.
– Ute blant andre derimot kan jeg få følelsen av å være gammel. Stadig vekk tilbyr noen seg å bære vesken min, eller de vil støtte meg hit eller dit. «Søren også», tenker jeg da. Riktig nok skjelver jeg på hendene, men det har jeg gjort i over 15 år.
Spesielt i slike stunder ønsker hun seg motet til å si fra.
– I stedet sier jeg høflig «nei takk», forteller hun og ler av seg selv.
Sist gang vi pratet fikk Liv ideen om å skrive en bok til, om livets fascinerende øyeblikk.
– Den ideen skrinla jeg på grunn av skjelvingen. Jeg liker å skrive bøkene selv.
Les også: – Mamma klarte ikke å ta vare på meg, sier Olaug og pauser en stund før hun legger til: – Overhodet
For tiden ser hun nærmere på noen av sine leveregler.
– Å ha håp er viktig for meg. Håp til livet og hvordan jeg best kan være en del av det. Jeg tror på en guddom, en uendelighet som venter oss. Hver morgen prøver jeg å sette hjernen på «stopp», for å kjenne på den freden som bor inni meg.
Hun har troen på at vi kommer til jorden med forseglede ordre.
– Vi vet ikke hva, men jeg lever i ærefrykt for at hvert eneste øyeblikk er viktig. Jeg er dypt takknemlig for alle mine møter med mennesker og har fremdeles troen på det gode i oss. Kanskje nettopp derfor våkner jeg hver dag med forventning? sier Liv Ullmann.
