Leserne forteller
Han ydmyket meg så lenge vi var gift. Til slutt orket jeg ikke mer
Døtrene mine fikk sjokk og ble sinte da jeg fortalte dem hva jeg hadde tenkt.
Forleden leste jeg om mann som skulle gifte seg på ny, samtidig som han gikk av med pensjon. «Hvorfor er det greit å gifte seg i den alderen og ikke å skille seg?» tenkte jeg umiddelbart.
Min historie handler om å holde ut.
Den handler om å bite sammen tennene, og avfinne seg med det man tenker er ens skjebne, men så, etter et langt liv, endelig å finne sin egen kraft.
Jeg er i dag en godt voksen dame. Da jeg var 20 år, giftet jeg med en jevngammel gutt, Knut, som jeg hadde vært kjæreste med i to år. Han var en staut og arbeidsom kar, som fremsto som både morsom, jovial og sterk, og han hadde sitt bestemte syn på hva jenter burde og ikke burde holde på med.
Jeg var ung, naiv, godtroende og forelsket, og jeg drømte om bryllup, barn og familie. Siden Knut hadde odel på en gård, føltes alt veldig enkelt også. Hjemmet vårt skulle være der.
Selv om jeg hadde vokst opp midt i en by og ikke hadde erfaring fra gårdsliv, så jeg frem til å bo slik, på landet. Det fremsto romantisk.
Jeg var gravid da jeg flyttet inn hos ham, i et hjem hans mor hadde møblert med deres ting, og jeg fikk raskt beskjed om at jeg ikke fikk endre på noe og gjøre det til «mitt».
Jeg forsto at det ikke nyttet å protestere og la meg i selen for å bli den kona han ønsket seg.
Overfor alle andre skrøt jeg av hvor godt jeg hadde det som kona til Knut, men situasjoner som fikk dem til å tenke at jeg ikke kunne ha det greit, ble etter hvert en del av min hverdag.
Han kunne komme inn og si at jeg ikke bare kunne sitte og «skvaldre kjerringprat» når det var viktig arbeid for meg å gjøre ute. Venninnene mine takket for seg, og mens jeg unnskyldte både mannen min og meg, ryddet jeg bordet mens de var på vei ut.
Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt
Livet på gården ble et fengsel
I dag tenker jeg at jeg ble tråkket på til stadighet. Det skjedde så ofte at jeg ble vant til det. Til slutt ikke engang håpet jeg på å bli behandlet med respekt.
Venninnene mine lærte at de ikke bare kunne komme til meg og forvente å få kaffe og samtaler. «Skal folk være her, må de jobbe. Her er det alltid noe som må gjøres», sa Knut.
Han hadde mange sider, og iblant, når jeg så ham stå sammen med andre menn, og han fleipet og lo, så jeg at han også var kjekk. Og han fortsatte å være kjekk; høyreist, velbygd, sjarmerende.
Mens min kropp forfalt og jeg ble synlig eldre, forble han attraktiv. Til og med mine venninner, som egentlig ikke likte ham, sa at han var en flott mann å se på.
Som far var han beskyttende og streng, og han krevde tidlig mye av barna, fordi det var slik han var blitt oppdratt. Jeg syntes synd på døtrene våre iblant. Men de lærte seg å håndtere faren og så ikke ut til å bli veldig lei seg.
Noe av det som var verst for meg, var de stadige kommentarene han ga meg om at jeg måtte slanke meg. Han likte ikke fettet som la seg på magen min etter barnefødslene, mente at det ville bli borte om jeg spiste mindre.
Det såret meg, for jeg forsøkte å bli slank, men klarte det ikke.
I vårt samliv fikk jeg sjelden skryt for ting jeg gjorde bra. Var ting bra, sa han ingen ting. Syntes han at jeg ikke gjorde ting bra nok, derimot, fikk jeg høre det både to og tre ganger.
«Hvorfor skryter du ikke av meg når jeg er flink?» spurte jeg. Han sa at skryt var noe tull, man måtte kunne forvente at voksne mennesker klarte å gjøre det som var riktig.
Inni meg var jeg ofte opprørt, lei og sliten, men jeg fortsatte å være kona hans på alle områder, også i sengen. Han var en mann og krevde sitt. «Knut er en mannemann», husker jeg at en bekjent sa og lo, og jeg tenkte at det ikke var noe å le av, det var en trist sannhet.
Jeg levde sammen med en machomann, som styrte hele familien sin. Ute blant andre var han den morsomme og sjarmerende bonden, som alltid hadde en herlig replikk på lur. De andre mennene beundret ham.
Ved flere anledninger følte jeg at han var utro, men jeg torde ikke si hva jeg trodde. Grunnen til at jeg følte det, var at han søkte mindre mot meg seksuelt i perioder og var oftere borte på møter i bondelaget og andre foreninger. Jeg vet den dag i dag ikke om han hadde elskerinner.
Vi feiret sølvbryllup og jeg sa til alle at jeg var glad for at vi hadde holdt sammen så lenge. Fremdeles var jeg i 40-årene. Jeg hadde levd så lenge på gården at jeg ikke kunne se for meg noe annet. Jo da, jeg hadde drømt om å dra fra alt, men det kom ikke til å skje, det var jeg sikker på. For vi hadde jo de fantastiske jentene våre.
Iblant var også samlivet bra, som når jeg kom til ham på jordet med nystekte vafler og kaffe, og han tørket svetten av pannen og smilte fornøyd. Det var øyeblikk da jeg tenkte at livet ikke var så verst.
Da jeg fylte 50 år, holdt Knut en tale jeg ikke glemmer. Han sa noe om at det eneste vonde han kunne si om meg, var at jeg ikke brydde meg om kroppen min. Noen lo, andre bøyde seg skamfulle mot bordet og tenkte at det var pinlig.
Datteren vår ristet på hodet og sa at det var typisk pappa å slenge ut noe sånt. «Mamma, han mener det ikke, han er glad i deg», sa hun etterpå.
Ydmykelsene lagret seg i et hjørne av hjernen. En etter en la de seg der gjennom år. Gang på gang fortalte han meg at jeg ikke var pen, attraktiv eller flink nok.
Les også (+) Jeg lot meg blende av rikdommen hans
Til slutt valgte jeg meg selv
Jeg feiret en bursdag med familie og venner for ett år siden. Mannen min, som fremdeles er en flott mann å se på, reiste seg og utbrakte en skål for «min jubilerende kone». Han tullet om at det var på tide å bytte meg ut med to yngre damer som tilsammen var like gammel som meg. Folk lo, men jeg krympet meg.
I dagene etter festen visste jeg at jeg ikke orket mer. En gammel, barnløs tante hadde testamentert bort sitt lille, koselige hus til meg noen måneder tidligere. Knut mente jeg måtte selge det, men det fikk jeg ikke til, og det ble min redning, for jeg visste at jeg hadde et sted å dra, et sted som var mitt.
Døtrene mine fikk sjokk og ble sinte da jeg fortalte dem hva jeg hadde bestemt meg for. De mente at det ble dumt å ha holdt ut i så mange år og gi opp når «vi var blitt så gamle og var så vant til hverandre».
«Bedre sent enn aldri», ble mitt argument.
Knut ble oppgitt, sa jeg måtte tenke på hva alle ville si om meg, men jeg visste at jeg ikke lenger kunne bry meg om det. Da han forsto at det ikke er noen vei tilbake, sa han at han vel egentlig ikke kunne forvente mer av «en sånn dame som meg».
Jeg flyttet ut fra gården og inn i et skjevt, gammelt hus som trenger oppgradering, og jeg har ikke angret en dag siden. Jeg har skapt meg et stille og snilt liv, der venninner kommer og går, og ingen tråkker på meg eller kommanderer meg rundt.
Jeg har for første gang fått skape mitt eget hjem, slik jeg vil ha det, og det morsomme er at døtrene mine uttrykker overraskelse og sier at jeg har god smak.
Jeg ser at jeg burde ha forlatt Knut for mange år siden, men det nytter det ikke å tenke på.
Nå nyter jeg hver dag i mitt nye liv. Jeg føler meg yngre, mer vital, har funnet min kraft. Alle som kjenner meg, sier at jeg må ha valgt riktig fordi jeg stråler og er så fornøyd.
Så, nei, det er aldri for sent. Du kan både gifte deg og skille deg, uansett alder.
I år gleder jeg meg til å fylle huset med min yngste datter, hennes mann og to barn. Den eldste lager jul på gården for faren, så jeg vet at alle kommer til å få det bra.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
