Tett på Liv Ullmann
Liv Ullmann om eksmannen: – Den mannen jeg både giftet meg med og skilte meg fra, han med makt og posisjon, er forsvunnet
Skuespiller, regissør, forfatter – og nå også Oscar-vinner Liv Ullmann er godt inne i livets høst. Men på innsiden er hun fremdeles den storøyde lille jenta som levde for oppmerksomhet og anerkjennelse.
– Han er veldig tung. Ja, overraskende tung.
Hvorfor Liv Ullmann sier «han» vites ikke. Kanskje det er fordi filmstjernen Bette Davis en gang skal ha sagt at den – eller «han» – lignet på hennes onkel Oscar.
Det dreier seg om den 34 centimeter høye forgylte statuetten som millioner har drømt om i snart hundre år, og som millioner stadig drømmer om, men aldri vil komme i nærheten av, langt mindre få navnet sitt gravert på.
Hun reiser seg, går bort til peishyllen og løfter Oscar-statuetten ned. Med begge hender.
– Folk står og veiver med denne i én hånd mens de holder takketalene sine, så de må være mye sterkere enn mange av dem ser ut til, for han veier ganske mye. Bare kjenn!
Hun har helt rett. En vaskeekte Oscar-statuett er overraskende tung. 3,8 kilo, hvis vi skal være nøyaktig, altså nesten fire melkekartonger.
– Han er nettopp kommet opp her på peishyllen, og hvis jeg skal være helt ærlig, så er jeg ikke sikker på om han skal få lov til å stå der så mye lenger.
– Hvorfor ikke?
Ullmann rynker på nesen.
– Nei, jeg vet ikke. Han passer liksom ikke inn her. Og så føles det litt flaut å ha ham stående fremme sånn. Litt skrytete, sier hun, før hun setter den tilbake.
– Jo, jeg må nok finne en annen plass til ham.
Født: 16. desember 1938 i Tokyo
Familie: Samboer med Donald Saunders. En datter, Linn, og to barnebarn: Halfdan og Hanna Vilhelmine.
Scenedebuterte med Anne Franks dagbok i 1957 og fikk sitt filmgjennombrudd med Ung flukt i 1959.
Hun spilte i en rekke av Ingmar Bergmans filmer, ble Oscar-nominert to ganger, hadde flere store roller på Broadway og har i senere år gjort stor suksess som regissør, både innen film og teater. Har også skrevet flere bestselgerbøker.
Liv Ullmann – A Road Less Travelled
Det er sommer, det er sol og det er – fredag. I den store og luftige leiligheten på Oslos vestkant hersker en behagelig ro. En sterk kontrast til alt som har skjedd rundt leilighetens eier den siste tiden.
På forsommeren var hun i Cannes, der dokumentarserien Liv Ullmann – A Road Less Travelled ble vist til øredøvende applaus.
Serien hadde hun ikke sett før ganske nylig, og at den skulle bli invitert til filmfestivalen i Cannes kom fullstendig overraskende på henne.
All oppmerksomheten er selvfølgelig hyggelig, men den har kostet. Selv om hun ser både frisk og uthvilt ut, innrømmer hun at all viraken gjør noe med henne.
– Jeg kan ikke forklare det, men å bli gjort slik stas på gjør at jeg skammer meg litt. Jeg får behov for å si ting som: ‘Nei, det var ikke helt sånn …’ eller ‘Dette er da ikke noe å snakke om…’.
– Men er det ikke fantastisk å bli hyllet på denne måten?
– På en måte er det selvfølgelig det. Og det er slik livet mitt har vært, fullt av overraskelser. Jeg har virkelig ikke forventet mye av det som har skjedd meg.
– Ting som har gjort meg veldig glad, men som også har fått meg til å tenke: ‘Unnskyld, altså…’, sier hun, og smiler sorgmuntert.
Slik bare Liv Ullmann kan.
Likte oppmerksomhet
Om det er denne kombinasjonen av verdensvant selvsikkerhet og litt naiv, norsk uskyld som er hemmeligheten bak Liv Ullmanns suksess, skal være usagt.
Men den dobbeltheten har i hvert fall preget henne helt fra hun sto på scenen som 13-åring i Trondheim, i en oppsetning av Elsa Beskows Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett.
– Jeg kan huske at så snart forestillingen var over, så skyndte jeg meg å ta av sminken og stille meg utenfor teatret, slik at publikum skulle se meg og tenke: ‘Der er hun som spilte Lotta, ja! Å, hun var veldig flink!’, sier hun og ler.
– Du likte den positive oppmerksomheten. Har det endret seg med årene?
Ullmann lener seg tilbake i sofaen, plasserer føttene på bordkanten og rister trassig på hodet.
– Inni meg er jeg fremdeles den unge jenta utenfor teateret i Trondheim. Å gå på røde løpere og sånt, det er ikke så stas. Der kan du ofte føle deg utenfor også.
Ekstremt pinlig
«Er du jomfru?» Spørsmålet fra regissør Edith Carlmar sjokkerte den 19 år gamle filmdebutanten Ullmann. Å lyve, å si at hun ikke var det, var like flaut som å innrømme at hun var det. Så hun svarte: «På en måte».
Regissøren, som hadde vært i tvil om Ullmann var moden nok til en slik oppgave, likte det hun hørte, og Ullmann fikk hovedrollen i Ung flukt, som skulle bli begynnelsen på en lang og lysende filmkarriere – og skape en aldri så liten skandale.
– Dette var jo en helt annen tid, og siden det var en nakenscene i filmen ble det mye bråk, sier Ullmann og smiler en tanke oppgitt.
Og bråk ble det, både i avisspaltene, i bedehusene, i pene hjem – og innad i Ullmanns familie.
Men moren støttet sin datter. Og regissør Carlmar trådte også støttende til da Ullmann serverte en svært lite troverdig historie om at hun måtte ha blitt filmet uten å vite om det selv.
– Jeg var fortvilet. Visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så derfor gjemte jeg meg bak en fæl løgn. Det førte til at jeg ble innmeldt i Dusteforbundet i Dagbladet, som jeg syntes var ekstremt pinlig. Men der støttet regissør Carlmar meg ved å si at hun ville gjort akkurat det samme.
Les også: (+) For nesten 30 år siden tok jeg et valg som «ingen» andre i Norge tok på den tiden. Jeg har aldri angret
Reddet av Rock
Ullmanns filmkarriere i tiårene som fulgte er grundig dokumentert. Hvordan hun ble en internasjonal stjerne gjennom Ingmar Bergmans filmer og Jan Troells Utvandrerne og Nybyggerne, og hvordan hun havnet i Hollywood og på Broadway.
I det store og hele gikk det veldig bra, selv om hun i sin iver etter å være høflig og hyggelig takket «ja» til et par-tre ting hun kanskje burde sagt «nei» til.
Også på det private plan. Som den gang hun fikk en invitasjon til en fest av en av Hollywoods aller største stjerner.
– Jeg vil ikke si hvem det var, men han var virkelig en superstjerne. En av Hollywoods aller største. Og da han skulle lage en fest til ære for meg, kunne jeg ikke la være å gå, selv om Rock Hudson, som var blitt en god venn av meg, ja, nærmest en slags storebror, sa at jeg ikke burde.
– Han visste at denne stjernen hadde et tvilsomt rykte?
– Åpenbart. Men, jeg ville ikke høre. I stedet tenkte jeg: ‘Åh, Gud! Han vil holde et selskap til ære for meg! Liv Ullmann fra Trondheim!’ Ha-ha.
– Hva skjedde?
– Jo, jeg kom til dette store huset, ringte på, men syntes det var litt rart at det ikke var noen andre folk der. Dette var jo lenge, lenge før metoo, og jeg var nok litt naiv.
– Jeg forsto ikke hva det handlet om. Men det gjorde heldigvis Rock Hudson. For kort tid etter ringte det på døren, og der sto han. ‘Liv, you are coming with me now!’, sa han.
– Du ble reddet av selveste Rock Hudson! Ikke mange som kan skryte av det.
Ullmann smiler fornøyd. Men sier ingenting.
Ondsinnet parodi
Å bli profet i eget land skal etter sigende være omtrent like vanskelig som å finne den berømte nålen i høystakken. Ullmann har snakket mye om hvordan hun lenge ikke følte seg verdsatt i Norge, men den tiden synes å være over. I hvert fall delvis.
På spørsmål om hun ikke nå, etter både kritiker- og publikumssuksesser på film og scene, både som skuespiller, manusforfatter og regissør, føler seg respektert og elsket, svarer hun: «Jeg tror jeg er ok nå», men forter seg å tilføye at folk hun møter på gaten og i butikken uten unntak er ekstremt hyggelige. Det har ikke alltid vært sånn.
– Jeg husker en gang, dette er mange år siden, at jeg skulle ta trikken her i Oslo. Det var jo den gang man kjøpte billett på trikken. Det var mye folk, kø for å komme på, og jeg rotet åpenbart litt for lenge med å finne frem pengene.
– Da nesten skrek konduktøren, så alle på trikken hørte det: ‘Kanskje Liv Ullmann kan finne frem pengene slik at vi kan kjøre videre?’.
– Huff, da …
Hun trekker på skuldrene.
– Jeg vet ikke, men det er åpenbart noe med meg som irriterer noen, sier hun, og føyer til at hun nylig ble overrasket over hvor besk revystjernen Dag Frølands parodi av henne fra 1979 var.
– En del av parodien er med i dokumentarserien om meg. Jeg hadde jo aldri sett den før, men opplevde den som veldig slem. Jeg synes den var mer ondsinnet enn morsom. Men kanskje han ville byttet plass med meg? Det kan jo være.
– Men mange år etter dette ville han ha meg på sitt teater for å spille i Noel Cowards Private Lives, sammen med Toralv Maurstad. Det ble jo en kjempesuksess for oss alle. Hadde jeg visst om parodien, så hadde jeg nok nevnt den for ham da.
Les også: Toralv Maurstad 1926-2022: Siste teppefall for legenden
Mye sinne
– I dokumentaren sier du noe som overrasker, nemlig at du har mye sinne i deg. Når kommer det til syne?
– Sist da jeg så Frølands parodi av meg, sier hun og ler godt.
Så blir hun alvorlig igjen.
– Jeg blir sint når noen blir behandlet urettferdig. Og når folk bruker meg som unnskyldning for å oppnå noe de selv ønsker. Hvis jeg for eksempel har spilt eller regissert en film, og noen sier at jeg har sagt at jeg vil ha det sånn og sånn, når jeg aldri har gjort det.
– Slik at du fremstår som en kravstor primadonna?
– Ja, nettopp!
Nå er hun engasjert, ja, så engasjert at det nesten er mulig å se for seg en sinna Ullmann.
– Og så kan jeg bli sint, eller i hvert fall irritert, når folk snakker over hodet på meg. Det skjer dessverre oftere og oftere jo eldre jeg blir.
– Du snakker om aldersdiskriminering?
Hun nikker.
– Det skjedde noe merkelig da jeg fylte åtti. Ja, fra én dag til den neste begynte folk uoppfordret å tilby seg å hjelpe meg ned trapper. Å bære vesken min. Å gjøre ting jeg ikke hadde bedt dem om. Det er jo hyggelig, men … Sånt gjør meg forvirret og usikker. En annen ting er at jeg har begynt å høre dårligere, som jo er helt normalt, og det kan også by på problemer.
– Bruker du høreapparat?
– Ja, men nå har det ene sluttet å virke. Så det må jeg få skiftet ut.
– Noen gruer seg for å begynne å bruke det …
– Ja, og det er fryktelig dumt. For det anbefales at man begynner med høreapparat så tidlig som mulig, for at man skal venne seg til det. Jeg tror at en viktig årsak til at mange eldre føler seg utenfor, er at nettopp hørselen ikke lenger er like god.
– Når man ikke kan ta del i samtaler på samme måte som før, fordi man rett og slett ikke hører hva som blir sagt, blir man behandlet på en annen måte. Folk snakker over hodet på deg. Svarer for deg. Og så føler man seg utenfor, ja, til og med uvelkommen.
Datteren Linn
Store stjerner får ofte store egoer. Ullmann er ikke kjent for å ha det. Hun forklarer det med å ha vokst opp i Norge, hvor janteloven stadig lever godt – og at hun hele tiden har hatt nær kontakt med gamle venner og familie.
– Jeg har alltid vært veldig bevisst på å beholde bakkekontakten. Jeg er veldig trygg på vennene mine og på familien min.
– Jeg er veldig, veldig glad i min datter Linn, selv om vi har hatt våre diskusjoner, som alle mødre og døtre har. Jeg er forresten litt lei meg for at hun valgte ikke å være med i serien om meg. Men samtidig forstår jeg henne veldig godt.
– Det er ikke bare enkelt å være datteren til størrelser som Ingmar Bergman og Liv Ullmann?
– Det har nok ikke alltid vært det, nei. Men Linn har jo i voksen alder vist at hun er mye, mye mer enn «datteren til…».
– Etter flere internasjonale bestselgere er hun i noen kretser til og med mer kjent enn sitt opphav?
– Se ikke bort fra det! Linn har kommet seg trygt ut av sine foreldres skygge, sier Ullmann.
Ullmann er også stolt av sine barnebarn, Halfdan (33) og Hanna Vilhelmine (19), som begge er levende bekreftelser på at eplet ikke faller langt fra stammen.
– De er fantastiske, begge to. Halfdan er snart i gang med sin første spillefilm, mens Hanna Vilhelmine nettopp er ferdig med Steinerskolen, og satser på å utdanne seg i retning forfatter.
Hun tenker seg om et øyeblikk. Så smiler hun.
– Det tror jeg kan bli både morsomt og interessant for Linn.
Les også: (+) Døtrene mine ville nekte meg å se barnebarna. Ultimatumet deres forandret alt
Ektemannen Donald Saunders
Som så mange andre opplever også Liv Ullmann at med
tiden endrer også kjærligheten seg. Mannen i hennes liv er fremdeles eiendomsutvikler Donald Saunders, som hun giftet seg med, skilte seg fra – og har bodd sammen med siden.
Hun legger ikke skjul på at helsen hans kunne vært bedre, men velger å se det positive i situasjonen.
– Det er en nydelig kjærlighetshistorie. At jeg elsker en mann jeg egentlig ikke kjenner lenger, fordi han på en måte er …
Hun leter etter riktig ord.
– Fordi han på en måte er … ny. Den mannen jeg både giftet meg med og skilte meg fra, han med makt og posisjon, er forsvunnet. I hans sted er det kommet en nydelig mann som velsigner alle mennesker.
– Vi kan ligge i sengen sammen, tidlig om morgenen når det første lyset kommer, og vinke til hverandre. Og så, plutselig, er det et mye større språk enn vi noensinne har hatt. Man blir vant til samtaler som egentlig ikke er samtaler.
Hun trekker pusten.
– Det er rart å leve sammen med et menneske som er på vei til et helt annet sted, kanskje et mye bedre sted, sier hun alvorlig og tar en liten pause.
Så smiler hun.
– Men jeg vil likevel si at det er en velsignelse å få oppleve dette nå.
– Hender det at du tenker på din egen utgang?
– Ja, det hender. Og jeg tenker sjeldnere på at jeg kan utsette ting til senere. Jeg er litt lei meg for denne boken jeg skulle skrive, som det nå likevel ikke blir noe av. Jeg vet jeg har en historie å fortelle, men, nei – jeg får bare ikke gjort det. Og det synes jeg er synd. Men ellers?
Hun løfter blikket. Ser ut vinduet på de digre, gamle trærne som solen sender varme stråler gjennom.
– Det er sommer. Jeg skal være noe i Boston, men også mye i Oslo. Spise is og vafler. Og være sammen med gode, gamle venner og familien min som jeg elsker så høyt.
Nominert til Oscar
I 1973 ble Liv Ullmann nominert til Oscar for sin rolle i Utvandrerne, men måtte sitte i salen og se Liza Minnelli gå opp på scenen som vinner. Fire år senere ble hun igjen nominert, denne gang for Ansikt til ansikt, men også da måtte hun gå tomhendt hjem.
Men så, i fjor, fikk hun endelig prisen mange mener hun burde ha fått for lenge siden: En såkalt Æres-Oscar for «lang og tro tjeneste», eller som det står på statuetten: « … for hennes dypt rørende filmportretter og livslange innsats i utforskning av den menneskelige tilstand.»
Og nå, etter å ha stått på utstilling i Sentrum Kino i Trondheim et års tid, har den endelig funnet sin plass i det ullmannske hjem. Eller har den det?
– Nei, den skal ikke stå der på peishyllen. Det blir … feil.
– Kanskje du burde sette den på badet – til glede for besøkende – slik at de kan holde takketaler foran speilet?
Ullmann rister på hodet.
– Det er verre enn å ha ham på peishyllen. Ja, det er toppen av forfengelighet, for på badet vil alle som kommer inn der se ham.
Hun tenker seg om. Så smiler hun.
– Jeg skal nok klare å finne et annet hjem til ham.
