Liv Holmen om sorgen
I ettertid har Liv Holmen tenkt mye på én ting
Fargerike stoffer forvandles til vakre barneklær når Liv Holmen setter seg ved symaskinen. Da lillesøsteren, Kjersti Holmen, ble syk, var det ekstra godt å bruke kreftene på å skape noe andre hadde glede av.
Boligområdet på Holmen i Oslo ligger som et lite Bakkebygrenda med rekker av grønnmalte, gule og røde trehus, midt mellom by og skog.
Herfra tar det bare noen få minutter med T-banen ned til sentrum. Og en kort spasertur i motsatt retning fører til utkanten av Nordmarka.
– Har dere sjekket at dere står lovlig parkert? Det har blitt så mange restriksjoner i småveiene her, sier Liv Holmen (79) og stikker hodet ut av ytterdøren.
Rekkehusområdet fra 50-tallet er et populært boområde, noe et økt antall biler og stadig trangere veier vitner om. Selv har Liv bodd her de siste 11 årene.
– Det var nok loftet som gjorde at jeg virkelig falt for leiligheten. Det var så god atmosfære der oppe. Jeg tenkte at «her vil jeg sitte og sy», forteller Liv og geleider oss opp trappen til det som er hennes inngang til den toetasjes, horisontale leiligheten.
– Vil dere se? spør hun og peker mot rommet som ligger enda en trapp opp.
Bor på Holmen
Under skråtaket er det lunt og godt, med hvitmalte vegger og lyst tregulv, sybord og arbeidsbenk og en sennepsgul ørelappstol i det ene hjørnet. Langs veggene står det hyller med stabler av fargerike stoffer, og på en liten kommode er det plassert krukker med knapper og trådsneller i ulike farger – noe det også var mye av i Livs barndomshjem.
– Moren min var skredder og sydde utrolig mye fint, minnes Liv. Hun var dessuten flink til å trekke om møbler og hadde mye skapertrang i seg.
Liv forteller om et «evig syrot» der de bodde, først på Alnabru, så Tønsberg og senere i Skådalen, og morens talent for å sy alt fra funksjonelle barneklær til vakre brudekjoler.
Det resulterte i at Liv og de to søstrene hennes gikk i hjemmesydd til de var ungdom.
– Men mor var så flink, det var alltid fint å gå i tøyet som hun hadde sydd, påpeker Liv.
Moren var likevel ikke spesielt opptatt av at døtrene skulle lære seg å sy, og Livs syinteresse kom først den dagen hun ble pensjonist. Et langt yrkesliv som spesialpedagog for barn med store og sammensatte funksjonshemninger var slutt. Nå skulle dagene fylles med andre ting.
– Jeg måtte ha noe meningsfullt å bruke tiden på og fikk lyst til å prøve å sy litt, forteller hun.
– Det var ikke mye jeg hadde sydd tidligere i livet, bare noen småklær til barnebarna og et par hjelpeløse plagg til datteren min den gangen hun var liten.
Liv smiler av minnet.
Men oppe på loftet i huset hun den gang bodde, sto fortsatt posene med de gamle stoffrestene og mønsteret til en barnekjole.
Da Liv satte seg ved symaskinen oppdaget hun raskt at dette var noe hun likte. Men at det å sy skulle bli noe av det viktigste hun fylte dagene med de neste årene, visste hun ikke da.
Les også: (+) Søsteren åpner opp om Kjersti Holmens tragiske bortgang: – Alt var bare svart, vondt og helt ufattelig
Søsteren Kjersti Holmen
Mens symaskinen jobber taktfast i sin egen dur, synes hun det er godt å ha det stille. Ingen radio og ikke noe musikk i det lille loftsrommet. Da kan tankene få løpe i den retningen de vil, mens små plagg tar form mellom hendene hennes. Det er terapi. Når og hvor lenge hun syr varierer.
– Men jeg syr nesten hver dag! forteller Liv.
De siste årene har hun ofte kjent hvor viktig det har vært å ha dette fristedet. For det er snart 13 år siden den fantastiske lillesøsteren til Liv og den dyktige skuespilleren, Kjersti Holmen, begynte å forandre seg.
I starten var det knapt merkbart, bare små ting som de rundt kunne undre seg over. Etter hvert ble det tydeligere at Kjersti var syk.
Da hun fikk diagnosen Alzheimers sykdom, kom det som et sjokk og en sorg på familien.
– Kjersti var en veldig familiekjær og varm person. Klippen i familien og den som holdt oss sammen. Vi hadde et veldig tett og nært forhold og hun var min beste venn, forteller Liv.
Men i begynnelsen av sykdomsperioden ble det krevende. Kjersti var mye irritert på søsteren, enda de aldri pleide å være uvenner.
– Jeg antar at hun prøvde å skjule de forandringene hun kjente på.
I etterkant har Liv tenkt mye på hvor vondt søsteren må ha hatt det i denne perioden. Hvor redd hun må ha vært da hun forsto at ikke alt var som det skulle. Det å ha symaskinen, bunkene med fargerike stoffer og mønstrene til små kjoler og dresser betød mye i den tiden Kjersti var syk, forteller Liv.
– Da jeg satte meg ned for å sy, måtte jeg konsentrere meg om noe annet enn det vonde. Jeg måtte finne mønster og planlegge hva jeg skulle lage. Det å bruke tankene på skapende arbeid hjelper godt når man har det vanskelig, det får tankene bort fra det triste.
Liv beskriver søsteren som et nydelig menneske og en stor kunstner.
– Etter at hun døde ønsket jeg å hedre henne, sier Liv om bakgrunnen for boken hun har skrevet som kom ut høsten 2023. «Til Kjersti – savner deg». En hyllest til en søster som døde så altfor tidlig, av en sykdom det fortsatt snakkes altfor lite om.
Les også: (+) Begge mine foreldre ble rammet. Hva bør jeg ha orden på dersom jeg skulle bli dement?
Liv på loftet
Loftet hun falt for ble innredet med klesstativ med plass til ferdige, små plagg. Lekene etter barnebarna fikk plass under skråtaket for å avlede en liten smårolling mens mamma eller pappa handlet.
– Jeg kjente en veldig glede når plaggene ble fine og ikke minst hver gang noen ville kjøpe det jeg hadde sydd, forteller Liv.
– Se på denne! sier Liv og holder frem en kjole i lysegrønne nyanser.
– Den er laget med stoff fra loppemarked. Jeg kjøper mye stoff der. Og så kjøper jeg på nettet. Sent på kvelden, etter at jeg egentlig har lagt meg for å sove. Da er filtrene dårligere og jeg tar kanskje litt dristigere valg, sier hun og ler.
For det kan fort forsvinne litt penger til stoff når hun oppdager noe hun liker.
– I starten solgte jeg klærne jeg sydde til venner og kjente. Men etter hvert fikk jeg en større kundekrets, forteller hun.
Det ga mot til å lage en nettside med mulighet for salg.
Les også: Lise Fjeldstad gruer seg til å bli gammel: – Slik skal det vel ikke være?
Inntekt til Redd Barna
Men hvordan skulle hun klare å henge med i konkurransen blant alle som sydde og solgte?
– Det er så mange flinke og kreative folk, sier Liv.
Så fikk hun en idé!
– Jeg bestemte meg for at jeg ville selge klærne til inntekt for Redd Barna!
Det viste seg å være en god tanke som skulle gi syprosjektet en ny dimensjon og en enda større glede.
– I dagens travle samfunn må alt vi bruker av tid og krefter lønne seg. Det må gi oss noe tilbake i form av verdi og penger. Det sitter som en refleks i oss at vi må ha betalt for alt vi lager, sier Liv og forteller at slik var det for henne også inntil hun klarte å snu den tanken.
– Jeg klarte meg fint uten pengene som klærne ga ved salg. Og det er det tross alt mange av oss som gjør. Da er det fint å vite at vi kan bidra litt økonomisk til de mange som trenger det.
Likevel har hun full forståelse for at mange er nødt til å selge ting for å spe på i en stram økonomi, uansett hvor gjerne de skulle ha gitt noe til andre. Akkurat det er viktig for henne å få frem.
Men selv hadde hun muligheten til å ta et valg, og da føltes det godt å kunne gi pengene videre. Så langt har det resultert i klessalg for snart 85 000 kr til Redd Barna.
– Jeg tar syingen for Redd Barna ganske seriøst. Har jeg ikke sydd på noen dager, føler jeg nesten et slags press på at jeg må sy, forteller Liv og legger til at de som kjøper plaggene kanskje ikke får de lekreste klærne.
– Men det at inntekten går til Redd Barna, tror jeg mange synes er fint. De gir i hvert fall uttrykk for det, sier hun og smiler.
Les også: I mange år festet Kari Simonsen en binders i buksa. Det var det en viktig grunn til
Skaperglede i arv
– Kom da pus, sier Liv og prøver å lokke den hvite og svarte katten frem bak lenestolen.
– Den liker ofte å ligge der mens hun syr, forteller Liv. Det er koselig. For etter at hun flyttet fra huset i Skådalen, der datteren og hennes familie bodde vegg i vegg, er det mye godt selskap i en pus.
– Det var veldig fine år med familien så tett på – det har gitt meg utrolig mye glede. Det var ikke mange netter jeg ikke hadde et barnebarn på overnatting, smiler Liv.
Og at mormor har hatt en innflytelse på barnebarna, kan det også virke som.
– Det nest yngste barnebarnet har allerede sydd flere plagg som henger klare hvis hun en dag får barn. Og det yngste barnebarnet har sydd flere kjoler og bukser både til seg selv og til familien, forteller Liv.
Hun lar hånden gli over bunken med sammenbrettet stoff. Som om hun plutselig får en idé.
– I tiden fremover skal jeg rote litt i stoffbunken og finne noen fine stoffer som passer sammen og som kan fungere som kjole, sier hun og smiler ettertenksomt.
Det å velge ut ulike stoffer, for deretter å klippe til mønster, er en spennende del av prosessen. For den som har både symaskin og skapertrang har alltid noe å glede seg over!
