Kristin Volley om Liv Wold
– Jeg prater fortsatt med henne, høyt, når jeg er alene
I april døde Liv Wold fra «Demenskoret». I begravelsen fortalte Livs etterlatte partner Kristin Volley om den fine gaven hun fikk da de møttes for første gang.
Da Liv Wold fra «Demenskoret» fikk diagnosen Alzheimer, skrev hun en lapp til sin kjære samboer Kristin Volley (68). På den sto det: «Om jeg skulle leve om igjen ville jeg møtt deg tidligere – så jeg kunne ha elsket deg lenger».
9. april gikk Liv bort.
– Liv og jeg fikk bare ti år i lag, deler Kristin sorgtung.
De ble kjent via en møteplass på nettet.
– Allerede under den første telefonsamtalen ble vi forelsket.
Et smil kan høres i stemmen.
Møttes på et hotell
– Det første møtet mellom oss, på et hotell i Oslo, var helt spesielt. I forkant hadde Liv spurt: «Er det noe du ønsker deg?» Jeg svarte: «Den fineste steinen du kan finne». Jeg er nemlig steingal. Det vil si at jeg samler på alt av steiner.
Hun ler litt av det.
– Da vi møttes, ga hun meg en liten svart eske. Den var pyntet med sølvhjerter. Inni lå en grå stein. Ved første øyekast så den skrukkete ut. Det gikk et belte gjennom den, to hvite streker. Et sted på veien møttes de og ble én, for deretter å gå hver sin vei – igjen.
– Liv forklarte strekene som våre livshistorier. I altfor mange år hadde vi levd hver våre liv, for endelig å bli forent. At strekene ble skilt igjen, tolket hun dit hen at livet endte. Og for oss kom den slutten altfor tidlig. Liv var min store kjærlighet!
Les også: Derfor takket Ingrid Gjessing Linhave nei til «Demenskoret»
Flytter til Tromsø
Både Liv og Kristin var unge da de giftet seg og fikk barn.
– Liv kom ut som lesbisk lenge før meg. Jeg valgte å vente til mine tre barn var voksne. Da jeg møtte Liv og flyttet til Ås, startet en ny fase i mitt liv.
At hun ble forelsket i en kvinne, opplevde hun at barna hennes taklet fint.
– Jeg vil rose både min og Livs familie for å ha tatt varmt imot oss som par. Det verste for mine barn og barnebarn, og for meg, var å flytte så langt nordfra. Men snart er jeg på vei tilbake til familien. Jeg har kjøpt en liten leilighet i Tromsø.
Alt av eiendom sørpå er solgt.
– Det er ikke lenger lystbetont å dra på hytta uten Liv. Det var vårt sted.
– Drømmen var jo å bli skikkelig gamle sammen. Som pensjonister skulle vi virkelig leve livet. Flere reisemål var fastsatt, som Roma, Paris og Istanbul. Vi trivdes begge i storbyer, forteller Kristin som er utdannet lærer.
De rakk aldri å oppleve de byene, men det ble noen utenlandsturer, som til Wien. Og flere reiser i Norge. Én av mange felles interesser var å utforske naturen. Konsertbesøk likte de også.
– Vi var to aktive og sosiale damer som gjorde alt sammen. Før Liv ble syk.
Les også: (+) Det var kona som slo alarm da Jan Runar (48) begynte å si og gjøre merkelige ting
Begravet i Nordby kirke
I 2019 fikk hun bekreftet demens. Året etter ble det påvist å være Alzheimer.
– Vi merket det mange år i forkant, men ville ikke tro det var sant. Det er en nådeløs og brutal sykdom, som dessverre angår altfor mange.
Mot slutten ble Liv veldig syk.
– Hun klarte ikke å være rolig. Det virket som hun konstant var på leting etter noe. Kanskje en trygghet, et anker? funderer Kristin.
– Det var en vond siste tid, for henne og oss. Liv trengte å få hvile.
Liv ble som ønsket begravet der hun var døpt og konfirmert, i Nordby kirke i Ås.
– Flere av våre venner fra produksjonen av «Demenskoret» kom, og Kim Wigaard sang, forteller Kristin rørt.
– «Demenskoret» betydde svært mye for Liv. Og for meg var det fint å møte andre pårørende, folk som forsto.
Les også: Ti tidlige tegn på demens
Prater med henne
En av flere taler i begravelsen var Kristins.
– Jeg fortalte om stenen hun ga meg. Den ble lagt i hendene til Liv.
Dagene etter Livs bortgang har vært tunge for Kristin.
– Når du lever med en som har demenssykdom, og den blir alvorlig, går du fra å leve i tett tosomhet, til å bli to som lever i hver sin ensomhet. Likevel er ensomheten jeg nå kjenner på enda større.
Hun liker å tro at Liv fortsatt er til stede.
– Jeg prater fortsatt med henne, høyt, når jeg er alene. Det kan være at jeg går en tur og sier: «Hører du svarttrosten, Liv? Nå har den begynt å synge igjen». Jeg sier også: «God natt, Liv». Det gir trøst å søke et slikt nærvær.
– Som Liv skrev på kortet til meg, vi skulle selvsagt ha truffet hverandre tidligere, sammenfatter Kristin.
– Min trøst er at det vi fant var unikt.
