Lise Klaveness
– Jeg sliter med å være «dannet nok»
Som barn skrev Lise bekymrede brev til kong Olav om samfunnsproblemer hun mente han burde løse. Nå er hun fotballpresident og har tatt kampen for et mer inkluderende samfunn til et nytt nivå. Og hun lar seg slett ikke kneble av autoriteter, enten det er kongelige eller «gubbeveldet».
– Da jeg var barn, skrev jeg bekymrede brev til kong Olav.
Lise Klaveness (42) kaster den lange røde manken over skuldrene og ler godt.
– ‘Hvis jeg sier fra om problemene i samfunnet, ordner han sikkert opp’, var min tanke. Jeg anså kongen vår for å være sjefen over alle sjefer.
Hun var et barn som grublet mye over meningen med livet.
– Det førte til søvnløse netter. Jeg var for eksempel veldig opptatt av døden, og lurte på ‘Hvorfor dør barn? Det er jo forferdelig urettferdig’.
De skarpe r-ene rommer en inderlighet som vitner om at hun fremdeles er samfunnsengasjert.
Det kongelige hoff svarte på hvert eneste brev fra den veslevoksne jenta fra øya Meland utenfor Bergen.
– «Tusen takk …», sto det skrevet på tykt papir – med en gullkrone i det ene hjørnet. Jeg trodde det var forfattet og sendt av kongen selv, forteller Lise muntert.
President i Norges Fotballforbund siden mars 2022. Nylig ble hun utnevnt som æresdoktor ved BI, og hun ble også årets Peer Gynt.
Lise vokste opp på Meland nord for Bergen, er utdannet jurist og har siden 2018 vært gift med tannlegen
Ingrid Camilla Fosse Sæthre. Ekteparet har tre sønner.
Lise har spilt 73 landskamper i fotball for Norge. Hun har vunnet EM-sølv og er serie- og cupmester i både Norge og Sverige.
Den oransje ballen
Svarene økte samfunnsengasjementet. Interessen for lov og rett ble vekket.
– Hjemme ble jeg kalt «den lille advokaten». Jeg var opptatt av å finne svar og elsket å diskutere. Da jeg begynte å spille fotball som 12-åring, ble det sånn sett en ideell idrett. Fellesskapet rundt ballen åpner for samtaler om alt fra likestilling til penger.
– Fotball er en verdenssport med et klasseløst språk, selv om vi må erkjenne at vi i dag har et politisk system i den internasjonale fotballen som er fundamentalt diskriminerende, sier Lise.
Som barn fikk Lise en oransje ball av faren sin. Den skulle komme til å bety svært mye for henne.
Søsteren og brorenvar begge aktive i fotball, selv begynte hun ikke å spille før hun var 12 år. Faren var trener, og ga henne en kritisk tilbakemelding etter en kamp: «Er det en sport for deg å satse på?»
– Det tente noe i meg. Jeg ble veldig lei meg, fordi anerkjennelsen hans betydde noe. Men det gikk fort over til å bli mitt eget prosjekt.
– Gjennom den sommeren øvde jeg på å trikse, først til 10, så 20, 30 og til slutt 100 ganger. Det skapte en stor mestringsfølelse og føltes meningsfylt i en krevende tid fra barn til ungdom.
– Den oransje ballen ble svært viktig for meg. Jeg tok den med til sengs! Til slutt stinket gummien så fælt at katten nektet å dele seng med meg.
Fotballpresident
Hjemmet skal få følge fotballpresidenten en hel dag i OL-byen Lillehammer. Lise har nettopp åpnet Landsturneringen i fotball og håndball i Håkons Hall med et tankevekkende innlegg.
Temaet for dagen er å tilrettelegge sport for funksjonshemmede.
Den samfunnsbevisste jenta med det store hjertet er fremdeles synlig. Hun er bare litt eldre, enda klokere og har i kraft av sin posisjon en langt større lytterskare. Også på kongelig hold.
Dagen før vi møtes var hun vertinne for en prins fra Jordan og det norske kronprinsparet på Ullevaal stadion. Anledningen var landskampen mellom Norge og Jordan – og hun jubler ubeskjedent over at «vi» vant 6–0.
– Vet du hva? Jeg sliter med å være «dannet nok» overfor fintfolk, sier hun skøyeraktig.
– I forkant av møtet med de kongelige terpet jeg: Nå må du huske å si Deres kongelige høyheter’. Hva glemte jeg? Akkurat – kutymen var som blåst vekk fra hjernen. Siden kronprinsparet kom hver for seg, datt det ut av meg til kronprins Haakon: ‘Hvor er konen din?’ Men vi er heldige i Norge som har så tilgjengelige og folkelige kongelige.
Les også: Erling Braut Haaland: – Meditasjon har hjulpet meg mye
Tok egne valg
– Det betyr mye for meg at andre har det bra, men jeg drives også av konkurranse, av å oppnå resultater. Det var merkbart både når gjaldt å komme på landslaget i fotball og å bli advokat. ‘Du får til det du vil’, sa foreldrene mine til mine to søsken og meg. De lot oss ta egne valg.
En frihet det midterste barnet følte at hun trengte.
– Jeg kjente tidlig på behov for å være selvstendig, og mor og far ga meg heldigvis lov til det. Noen sier at en god barndom varer livet ut. I så fall stiller jeg med gode kort.
– I øysamfunnet utenfor Bergen fikk jeg en alle tiders start, trygghet og sunn tro på meg selv. Verdier jeg håper å bringe videre til våre egne tre barn, sier Lise.
Selv om hun har et tett program, ser hun ikke ut til å stresse. Nye foredrag venter, men hun tar seg tid til et bilde og en prat med to unge jenter på vei inn i lokalet.
– Å prate med folk er viktig, det er verdt tiden. Det gir meg et klarere bilde av hvordan jeg kan bidra. Dessuten er det hyggelig å prate med folk. Det gir meg påfyll av energi.
Talene fenger
Vår første kvinnelige fotballpresident understreker at hun ikke er politiker, selv om hun tar beslutninger tuftet på en demokratisk prosess. Hun er også som advokat vant til å ta ordet i forsamlinger, og det er ingen tvil om at talene hennes fenger.
– Når jeg forbereder en tale, tenker jeg på hvor jeg kommer fra. ‘Hva har jeg i bagasjen som kan løfte frem budskapet?’ Ved å by på meg selv håper jeg å senke gjerdet mellom lytterne og meg. Jeg prøver å forstå dem jeg retter meg mot. Hvor når jeg dem, hva er deres ståsted og perspektiver?
På Lillehammer får vi oppleve henne i praksis. Etter foredragene stikker Lise innom FK Lillehammer og diskuterer ivrig med trener og ledere om hvordan man kan motivere jenter i tenårene til ikke å gi opp fotballen.
Plutselig banker det på døren.
– Kan æ få ta et bilde av fotballpresidenten? spør en eldre kar kledd i nikkers. Mosjøværingen Frode Vikdal (66) forteller at eldstesønnen, Mats på 36 år, er utviklingshemmet. De har kommet for å feire mangfold og idrettsglede under landsturneringen på Lillehammer.
– Selvsagt skal dere få et bilde, lover Lise – imøtekommende blid.
Etterpå betror far og sønn til Hjemmet:
– Vi samler på autografer og selfies av kjendiser, og har en imponerende samling, men hu der – hu var langt mer koselig enn de aller fleste.
Frode smiler fornøyd mot sønnen.
– Dette øyeblikket går inn i livets minnebok, gutten min.
Les også: «Cammo»-Caroline Glomnes: – Vi har godt av å møte mennesker som er annerledes enn oss
Gift med Ingrid Sæthre
Men fotballpresidenten evner også å tordentale. La oss kjapt spole ett år tilbake i tid.
Under Fifa-kongressen våren 2022 talte hun gubbeveldet midt imot og fremmet menneskerettigheter, likestilling og demokrati som fotballens kjerneverdier.
– Det jeg sa i talen hadde plaget meg siden 2010, da Qatar ble tildelt fotball-VM.
En rekke kvinneaktivister i landet ble arrestert, og Amnesty heiste det røde flagget for brudd på menneskerettigheter.
Det søkkrike lille landet ble også kritisert for å importere fremmedarbeidere under et moderne slavesystem som skulle sørge for det enorme løftet av infrastruktur som trengtes for å kunne avvikle VM – verdens største arrangement.
– Da jeg gikk ned fra talerstolen, følte jeg meg ikke spesielt populær, minnes hun.
Kona Ingrid Sæthre (45) var den første hun ringte til. Lise fikk vite at budskapet hadde
spredd seg på sosiale medier over hele verden. Ble det ekstra sterkt sagt fordi hun var kvinne?
På Lillehammer nevner hun en frykt hun kjenner på. At økonomien kan bli en barriere for fotballen i Norge. Hun rekker samtidig ut et halmstrå.
Kvalitet koster
– Fotball er fortsatt en av de rimeligste idrettene, og kvalitet koster.
– Spørsmålet er ikke bare hvordan vi skal få ned kostnadene i fotballen, men hvordan vi også i fortsettelsen skal kunne tilby den kvaliteten som gjør fotball til Norges og verdens største inkluderingsarena – uten at regningen for dette veltes over på foreldrene, sier Lise.
Hun frykter derimot inflasjon, høyere utgifter for klubbene og et kommende forbud mot gummigranulat.
– Vi må snu hver stein sammen med myndighetene, for den tilhørigheten fotballen tilbyr vil bare bli viktigere og viktigere fremover, sier fotballpresidenten.
– Kjenner du deg ikke sliten etter nesten kontinuerlig lange dager?
– Jeg blir selvsagt sliten, men å ha mange jern i ilden og løse problemer – det er meg. Heldigvis er jeg født med mye energi.
Det er også åpenbart at hun ikke lar seg kneble av autoriteter, enten det er kongelige eller «gubbeveldet». Lise mener det skyldes at foreldrene ga henne lov til å være seg selv, slik at hun bar sin identitet med rak rygg, selv om ikke alle i hjembygda godkjente henne helt.
– Når homofili er et skjellsord der du bor, er det naturlig nok tøft å stå for at man er det, sier hun.
– Heldigvis er dette er i endring, i hvert fall i Norge. Det er verdier vi må våge å kjempe for.
Slik hun gjorde.
– Troen sto sterkt der jeg vokste opp. Det var selve bibelbeltet vestpå, og homofili ble regnet som synd. Både menighetsbladet og lokalavisen skrev at det var en styggedom, forteller Lise.
– Da jeg fikk min første jentekjæreste, var jeg allerede en ung voksen – og var åpen om det. Ja, jeg har opplevd motstand og skam, men jeg har aldri latt kjærlighet gå til spille. Det handler om å bevare sin identitet.
Les også: Sven Henriksen var seks år da faren meldte seg inn i Jehovas vitner. Det ble starten på et mareritt
Har tre sønner
På Lillehammer formidler hun et av sine viktigste budskap: Fotball er for alle.
– Det er en frihet vi må kjempe for, da den handler om langt mer enn fotball. Det er ikke bare en idrett, fotball er en folkebevegelse. En massiv bevegelse som bør forene oss.
Selv har hun tre sønner som viser en laber interesse for morens fotballentusiasme.
– De er noen kule fyrer, men de er mer opptatt av dans, turn, skating og skuespill, forteller hun – og smiler kjærlig når hun nevner sønnene.
De er bare tre, syv og ti år.
– De to eldste spilte fotball, men den eldste ba om å få slutte nå i år. Jeg tenkte at det var like greit, da vi måtte mase på ham for å trene.
Lise roser kona for å være langt mer tålmodig enn henne.
– Ingrid er en klok kjæreste, mor og lagspiller. Hun er limet i vår familie, som kan beskrives med to ord – kaos og kjærlighet. Vi har rikelig med begge deler.
– Hvordan takler du å være mye på reise i forhold til familien?
– Jeg har konstant dårlig samvittighet! Det er vondt å være så mye borte fra Ingrid og barna. Jeg har langt over 100 reisedøgn i året og jobber stort sett hver kveld og helg. Hverken hun eller barna anklager meg for det, de viser tvert imot forståelse, men det er like fullt en balanse jeg konstant lengter og jakter etter. Jeg er sørgelig bevisst at tiden går fort, og at jeg går glipp av mange viktige stunder med dem, sier hun.
– Samtidig gir denne jobben noen øyeblikk, også sammen med familien, som er magiske. Og jeg ønsker jo å være en mor som er seg selv, som viser barna at det er mulig å få til ting sammen med andre. Å være mor og ektefelle er min høyeste prioritet, men av og til blir det ikke slik i praksis.
Skrev virkelighetshistorier
Før vi beveger oss mot siste post på dagens program, musikkparade gjennom byen og fest på Sportsplassen, lener Lise seg forover og betror:
– Som jentunge skrev jeg virkelighetshistorier og sendte dem til Hjemmet. Siden historiene er ment å være ekte, og denne innsenderen på tro og ære gikk god for det, sier jeg ikke mer. Elleveårige meg hadde rik fantasi og en god penn, sier hun smilende.
Det skapte åpenbart et nært forhold til ukebladet.
– På vei til Lillehammer i dag ble det en del prat om Hjemmet, forteller Lise videre.
– Det viste seg nemlig at min høyre hånd på turen, Gro (Tvedt Anderssen, direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt i NFF) også vokste opp med ukebladet. Vi er enige om at det har betydd mye for oss begge.
Med de ordene delt, kjenner vi på et fellesskap – som i idrettens verden.
I sentrum av Lillehammer hopper Lise inn i togparaden med 1000 håndball- og fotballspillere fra 67 klubber, som alle har fått idretten lagt til rette for seg.
– Landsturneringen viser virkelig hvilken samlende og inkluderende kraft fotballen og håndballen kan være. På banen er alle like, slår Lise fast og møter smilene til de jublende deltagerne.
Les også: (+) Mamma kommer til å få sjokk når jeg sier hvem jeg har et forhold til
Fellesskap på Sportsplassen
Vel fremme på Sportsplassen serveres det både lapskaus og musikk. En harstadværing slipper rytmen løs og vil danse med Lise. Hun er med på leken.
Det blir utdelt «selfies» og klemmer. Her tar ingen seg selv høytidelig. Deltagerne er forente i idrettens ånd.
Da vi takker for oss, er det en beveget fotballpresident vi tar avskjed med. Hun har nettopp fått enda en varm klem fra en takknemlig deltager, søte Sanne Ibsen (25) fra håndballklubben Gausdal Unikum.
– Jeg blir lett glad i mennesker, sier Lise rørt.
– Det er så fint å kunne skape noe for andre, spesielt når de trenger en utstrakt hånd. Å representere på en slik måte gir langt mer enn det krever.
Når vi går derfra, ser jeg meg over skulderen. Som et fyrtårn står hun der i mengden, høy og rank, og godt synlig med sitt røde hår.
