Lise Fjeldstad om dramaet
– Idet jeg var på vei ut av livet, kjente jeg ingen frykt
Det så lenge ut som om barnestolen Lise Fjeldstad arvet etter sin mor, ikke skulle få flere arvtagere. For da hun endelig – i en alder av førti år – fødte sitt først barn, holdt det på å gå fryktelig, fryktelig galt.
For drøye hundre år siden ble det snekret en barnestol på Søndre Skøyen gård på Bryn i Oslo, den gang en del av Østre Aker.
Stolen ble laget til Lise Fjeldstads mor, Julie Antoinette Skappel (1910–1996), og så, en gang på begynnelsen av 40-tallet, ble den lille Lises. Da var det hennes tur til å stable seg på beina – og lære seg å sitte pent.
Så var stolens skjebne høyst usikker i lang tid, for Lise Fjeldstad hadde ikke tenkt hverken å gifte seg eller få barn.
– Som ung var dét et liv jeg aldri hadde forestilt meg, sier hun, og gjentar med ettertrykk:
– Aldri!
Vi er hjemme hos Fjeldstad på Briskeby i Oslo. Her har hun bodd i førti år. 28 av dem sammen med sitt livs store kjærlighet, skuespilleren Per Sunderland. Tolv år alene.
– Som dere ser, har jeg vanskelig for å kvitte meg med ting, sier hun idet vi geleides inn i rom fulle av kunst, teatertegninger og bøker.
I det ene hjørnet av stuen ruver et flygel. Det har hun arvet etter sin far, dirigenten og fiolinisten Øivin Fjeldstad (1903–1983). Nå bøyer hun seg ned, strekker den ene armen inn under klaveret og henter frem en liten hvitmalt trestol.
Den er ganske uanselig, men fremdeles stødig – til tross for at flere generasjoner barn ikke bare har sittet pent på den, men også lekt og herjet med den.
– Den er jo ganske ussel, litt stakkarslig, men den har altså fulgt meg hele livet. Og så har den jo heldigvis kommet til nytte igjen.
Ektemannen Per Sunderland
For til tross for ungdommens forsetter:
– Forelskelser råder man dessverre ikke over, sier Fjeldstad – så hun giftet seg, bare 25 år gammel, med engelskmannen Gordon Braddy. Og noen år senere ble de enige om å få barn.
Men iherdige forsøk førte ikke frem, og i en periode nærmest pendlet Fjeldstad mellom Oslo og Östra sjukhuset i Göteborg for å bli befruktet ved hjelp av sæddonasjon.
– Det ble en form for besettelse, ja, nærmest et fysisk krav. Det var som om kroppen ville dette, sier Fjeldstad, som mer eller mindre hadde gitt opp håpet da hun nærmet seg førti og møtte Per Sunderland.
Begge var gift på hver sin kant, men dette var en forelskelse av det altoppslukende slaget, en slik som ikke lot seg trosse av tidligere ekteskapsløfter om troskap «til døden skiller oss ad». Det måtte bli de to. Og Lise Fjeldstad ble gravid. Først en gang. Så en gang til.
– Han må ha vært en mestermann, sier Fjeldstad og smiler lurt.
– Men vet du hva! Jeg har aldri følt meg så vel som under graviditeten. Både mentalt og rent fysisk. Jeg var lykkelig og jeg var fornøyd.
– Men det var ingen lette fødsler?
– Nei, jeg hadde to fæle fødsler med voldsomme blødninger og var døden nær begge ganger. Men det var som om det var en mening med det. Det er jo noe som er større enn oss, en kraft av et eller annet slag, og det virket som om …
Hun tenker seg om et par sekunder.
– Ja, som om jeg skulle betale for dette. Jeg var jo nærmest død etter å ha født Blomma. Jeg var sikker på at min siste time var kommet, og jeg husker veldig godt at jeg tenkte at det var ergerlig. Nå som alt endelig gikk så fint.
– Har den opplevelsen gjort noe med ditt forhold til døden?
– På en måte, ja. Fordi det var ikke skremmende. Det var fryktelig ikke å få puste, følelsen av å bli kvalt var forferdelig, men i det øyeblikket jeg var på vei ut av livet, så opplevde jeg ingen frykt.
Hun blir tankefull igjen.
– Derfor er jeg ikke så forbanna redd for å dø.
– Det er bare ergerlig?
Fjeldstad ler godt.
– Ja, det er veldig ergerlig. Nå også. For selv om jeg har blitt 84, og vet at jeg ikke har så lang tid igjen, så syns jeg det er så morsomt å leve.
Les også: Lise Fjeldstad gruer seg til å bli gammel: – Slik skal det vel ikke være?
Barna Peik og Blomma
Med hennes to barn, Peik og Blomma, ble stolen hentet frem igjen, og nå var det deres tur til å klatre opp på den, en menneskealder etter at deres mormor fikk den i gave av en gårdsarbeider som het Julius.
Han fikk seg jobb på Søndre Skøyen etter at Fjeldstads besteforeldre kjøpte gården i 1913, et kjøp som den gang ble omtalt i flere aviser som «en betydelig handel».
Det som ikke ble omtalt, var at eierne levde i et forhold som den gang ble regnet som smått skandaløst. Avisene skrev at selgeren var den 25 år gamle Helge Wettre, mens det i virkeligheten var hans 16 år eldre kone som eide gården. Hun var blitt enke i 1902 og giftet seg igjen syv år senere med den betraktelig yngre mannen.
Ikke nok med aldersforskjellen, da hun sa «ja» foran presten, var hun gravid i femte måned, og kanskje enda mer skandaløst: Det ble proklamert særeie. Uansett – lykken for ekteparet skulle ikke vare. Bare ett år etter at Fjeldstads morfar, Halvor M. Skappel, kjøpte gården, døde Marie Wettre, 42 år gammel.
– Du verden! Dette visste jeg ikke, sier Fjeldstad, tydelig fjetret over den nye informasjonen.
– Det må jo ha vært svært uvanlig den gang, både at en kvinne gifter seg med en 16 år yngre mann og at det inngås særeie. Og så dør hun bare ett år etter at gården er solgt. Og hvor ble det av denne unge mannen? Hadde han hatt skumle hensikter?
Spørsmålene må få henge i lufta, for her er vi primært ute etter å finne ut mer om hvem Julius var – den nevenyttige gårdsarbeideren som snekret barnestolen.
Fjeldstad har bare et vagt minne av ham, men kan fortelle om et litt merkelig sammentreff.
– Jeg hadde behov for fotpleie og tok kontakt med en terapeut som hadde praksis på Bryn. Av en eller annen grunn kom vi i snakk om mine besteforeldres gård, og terapeuten kunne fortelle at hun var oldebarn av denne Julius som hadde arbeidet på gården, sier Fjeldstad, som ikke reflekterte så mye mer over denne informasjonen den gangen.
Når Hjemmet nå tar kontakt med fotterapeut Vibeke Sakshaug for å finne ut litt mer om barnestolens opphavsmann, kan hun fortelle at oldefaren het Julius Halvorsen, født i 1875, død i 1953.
Mens Fjeldstads besteforeldre drev gården, arbeidet han der i en periode, og bodde med kone og seks barn i det såkalte «drengehuset». På 1930-tallet skal det ha bodd hele fire familier i denne sidebygningen, 23 mennesker alt i alt.
En dag søkte en ung mann fra Toten, Aksel Aas, arbeid på gården, og Julius fikk ansvaret for å lære ham opp. Etter hvert oppsto det søt musikk mellom lærlingen og en av døtrene til Julius. I 1927 giftet de seg og flyttet til Skrabben, en av gårdens husmannsplasser. De er altså fotterapeutens besteforeldre.
– Så morsomt, sier Lise, og legger til at hun husker godt at det bodde en Aksel på Skrabben da hun var barn.
Les også: Lise Fjeldstad: – Vi gamle må slutte å være flaue over at vi ikke mestrer alt
Søkte på Teaterskolen
Lise Fjeldstad beskriver sin barndom og oppvekst som svært harmonisk, men at drømmen om å bli skuespiller var noe hun holdt for seg selv.
Kanskje var det opplevelsene hun fikk da hun var med sin far, dirigenten, på flere av hans konserter som sådde det frøet i henne.
– Det var så mye vakker musikk, og så husker jeg far, som plutselig var i en helt annen verden, ja, et helt annet menneske. Jeg må vel ha tenkt: Dette er spennende. Der vil jeg også være. Jeg vil finne ut hva dette er for noe.
18 år gammel søkte Fjeldstad på Teaterskolen, men kom først inn på tredje forsøk, og … resten er historie, som det heter. I dag blir Lise Fjeldstad hyllet som en av Norges aller største skuespillere, og hun kan se tilbake på en fantastisk karriere.
Men det er ikke over. Oppdragene fortsetter å strømme på, familien fortsetter å øke. Og barnestolen er i bruk igjen.
– Bare noen måneder etter at Per døde, ble Peiks datter Marie født. Og med det fikk jeg mitt første barnebarn. Hun ligner på Per, har de samme lange armene og de samme lange beina som ham. Så på en måte kan du si at døden var her, og så kom livet. Det var helt fantastisk.
Peik fikk enda en datter, Maja, og for ett og et halvt år siden ble Blomma mor for første gang. Til gutten Borg.
– Jeg har sagt til datteren min at hun gjerne må ta stolen hjem til seg, men hun syns det er greit at den står her. Så når Borg er hos meg er det han som nå eksperimenterer med sin oldemors stol. Er den et leketøy? Har den nytteverdi?
Fjeldstad trekker på skuldrene og smiler.
– Han finner ut av det.
Slekt følger slekters gang, og Lise skulle så gjerne fulgt med og sett hvordan barnebarna utvikler seg, hvilke valg de etter hvert tar i livet. Men hun vet at det er begrenset hvor lenge hun får være tilskuer til disse nye livsløpene.
Tiden vi har til rådighet virker uendelig mens vi er barn, men veldig sakte – og sikkert – går det opp for oss at det er en grense for hvor langt frem i tid vi kan planlegge.
– Etter at jeg kom hjem fra påskeferie i Spania i år, tok jeg meg selv i å tenke at neste år skal jeg gjøre sånn og sånn, sier Fjeldstad og får et litt bekymret drag over ansiktet.
– Men jeg vet jo ikke om det blir et «neste år». Slik tenker jeg oftere og oftere.
Les også: (+) Peter var i sjokk da morfar på 77 tok sitt eget liv. Mange år senere fant han en eske med gamle brev
«Ordene i speilet»
I fjor høst debuterte Lise Fjeldstad som forfatter med selvbiografien «Ordene i speilet». Det er en åpenhjertig bok om livet, kjærligheten og om det å bli gammel og å innse at livet snart vil ta slutt. I et av bokas kapitler betrakter hun barnebarnet, lille Borg, som stolt reiser seg og står for aller første gang:
«Om åtti år vil Borg kanskje ikke lenger kunne reise seg fra sengen alene. Bena hans vil ikke lenger være sterke nok, de lubne nevene vil være tynne, benete hender, han vil trenge hjelp for å komme seg opp. Da lyser ikke lenger Borg av styrke, men av skjørhet, ja til og med skam. Han er flau fordi han trenger hjelp.»
Perspektivet er trist, men slik er livets gang. Lise Fjeldstad var på vei inn. Ikke så mange år etter var hennes mormor på vei ut.
Nå er Borg på vei inn, men Fjeldstad er fremdeles her. I aller høyeste grad. Og hvis hun sørger for at dette litt «usle», men tross alt solide håndverket av en stol får bli med videre, ja, så vil stadig nye generasjoner kunne få glede av å klatre opp på den.
Julius Halvorsen skulle bare ha visst.
