Lise Fjeldstad
– «Du tør der andre tier», har folk sagt til meg, men den gangen sa jeg ingenting
Lise vet hun er på det siste strekket og tenker med gru på hva som kan komme. Men hun fokuserer på at nå er nå. Og så lenge hun kan, vil hun bruke stemmen og kraften til noe positivt.
Hun er blitt feiret og bejublet i hele sitt voksne liv. Nå føler Lise Fjeldstad (84) at beskyttelseslaget skrelles av, at hun er blitt mer sårbar og ikke lenger er tykkhudet. Gråten kommer lettere – iblant overmannes hun av skremmende tanker.
– Det høres brutalt, men jeg har ingen fremtid. Jeg kan ikke lenger tenke: Dette gjør jeg til sommeren. Alt handler om nå, sier hun.
Og vårt nå blir en ettertenksom formiddag. Krigeren Lise viser seg, men også den engstelige, myke og grenseløst snille.
I årtier har hun bodd i en staselig murvilla i hjertet av Oslo. I mitt yrkesaktive liv som journalist har jeg vært så heldig å få besøke henne flere ganger, og den første gangen glemmer jeg aldri.
Jeg fikk navnet hennes på blokken som et oppdrag og det føltes skremmende. Hvordan skulle jeg som ung og uerfaren få henne i tale? Hun var en anerkjent og rasende dyktig skuespiller, en person som mange ville ha tak i.
Vel, for å gjøre en lang historie kort, så fant jeg henne i telefonkatalogen, og da jeg ringte, ønsket hun meg velkommen for å gjøre et intervju noen dager senere. Og i dag vet jeg: Sånn er Lise.
Har kjent på smerte
Denne sene morgenen er porten åpnet inn til gårdsplassen og hagen for at jeg lettere skal kunne kjøre bilen inn og parkere, og damen som de siste to årene er mest kjent for å uttale seg tydelig om manglene ved eldreomsorgen i landet vårt, står smilende i døren og vinker meg inn.
– Sett deg her, her er det best å sitte. Kaffe? Jeg har kake også!
Noe rørende ligger i dette øyeblikket. Vi to skal snakke om hvordan det føles å bli gammel og hvorfor hun engasjerer seg så sterkt i de eldstes situasjon, men her og nå er det mitt ve og vel hun tenker på.
– Å gjøre andre glade er en god øvelse fordi du flytter oppmerksomheten fra deg selv. Hva er godt for andre? Nå høres jeg hellig ut, og jeg er da ikke det, men jeg forsøker å gjøre denne øvelsen hver dag. Målet er å gjøre tre-fire gode ting for andre gjennom dagen, sier hun.
Hun er blond, har blå øyne og fremstår som stilig og språklig korrekt. Mange tror at hun er en såkalt fin dame. Da vi sier det, ler hun godt.
– Jeg har slurvet mye med måten å snakke på og har bannet både på radio og ellers. Når jeg blir forbannet og sint, kan jeg si at det for helvete ikke går an. I det siste har jeg forsøkt å stramme inn på dette, men jeg vet neimen ikke om jeg skal eller bør det.
Før jul kom boken hennes, Ordene i speilet, som forteller historien hennes. Hun har spilt røffe og nevrotiske damer, men også blide og enkle, og det vet hun, hun liker de krevende personlighetene best.
– For å gå inn i dem, må du ha kjent på smerte, og det har jeg virkelig gjort. Å være meg har ikke vært enkelt og lett. Nå er jeg glad for alle erfaringene jeg har fått.
– Ikke minst er jeg takknemlig for at jeg har tryggheten jeg fikk hjemmefra. Det ga meg motet til å tørre å si fra når grenser overskrides, oppsummerer hun.
84 år og gammel er hva hun sier om seg selv nå. At det er en sårbar situasjon, full av følelser, deler hun mer enn gjerne.
Les også: Lise Fjeldstad gruer seg til å bli gammel: – Slik skal det vel ikke være?
Brennpunkt på NRK
Da NRKs Brennpunkt i fjor vinter viste den rystende virkeligheten i norsk eldreomsorg, ble hun opprørt, sint, fortvilet og slått ut. Den uverdige behandlingen av gamle mennesker smertet langt inn i sjelen.
– NRK ringte fordi de ønsket en kommentar fra meg, og jeg var så heldig å få muligheten til å si hva jeg syntes og tenkte. De hadde sett mitt engasjement rundt eldre menneskers digitale utenforskap og tenkte at jeg kanskje hadde en kommentar, hvilket jeg gladelig sa ja takk til. Det er vanskelig å bli gammel i vår tid!
Fortsatt blir Lise emosjonelt slått i bakken når hun tenker på den ene gamle damen hun så i Brennpunkt. Fortsatt blir hun opphisset og intens i stemmen når hun setter ord på hvor fælt det er å føle seg hjelpeløs, ja, som et lite barn, i møtet med alt det nye og uforståelige.
– Vi som er blitt gamle kjenner oss ikke igjen og klarer ikke å mestre, poengterer hun.
I dag ser hun at den sterke reaksjonen kanskje også kom fra egne, vonde erfaringer. De sårbare situasjonene hun selv har stått i de siste årene, ga fart til sinnet og engasjementet vi så da hun ble stemmen til de eldste blant oss.
Det hun ønsker seg, er et samfunn der de gamle tas mer hensyn til. Der de får hjelpen de så sårt trenger for å føle seg sett, forstått og ivaretatt. Verdighet er det beskrivende ordet for det hun vil ha på plass.
Hvorfor finnes ikke en ambulerende, mobil digital tjeneste, som kommer hjem til de eldre og lærer dem å installere apper og bruke tekniske hjelpemidler, for eksempel?
– Hadde jeg vært ung, ville jeg ha startet et slikt tilbud. Det kan da ikke være så vanskelig. Poenget må være at de gamle ikke trenger å komme seg til et sted for å finne denne hjelpen.
– Det kanskje ikke alle er klar over, er at det er ytterst få som får tilrettelagt transport (TT-kort), som gir skyss med drosje, og ofte klarer ikke de gamle å komme seg på busser og tog.
Les også: Lise Fjeldstad: – Vi gamle må slutte å være flaue over at vi ikke mestrer alt
Mistet ektemannen Per Sunderland
Ønsker du å drive med vennlig småprat, velger du ikke Lise Fjeldstad. Hun griper begjærlig enhver mulighet til å gå møysommelig og direkte inn i ting. Da jeg sier at hun på ingen måte er en small talk-dronning, ler hun godt.
– Da jeg delte min frykt for å bli syk og havne på hjem, skjønte jeg at jeg traff en nerve, for innboksen på telefonen min var full dagen etter. Vi gamle bærer på en felles frykt for å bli sittende syke og alene, uten krefter til å kjempe for oss selv.
Hun har selv smertelig erfart at kreftene ble borte. Først da ektemannen Per Sunderland ble alvorlig kreftsyk og måtte stelles hjemme. Han døde i 2012 etter lang tids sykdom.
I løpet av en uke kom 14 forskjellige personer fra hjemmesykepleien innom, og det ble veldig mange fremmede å forholde seg til og bli stelt av.
– «Du tør der andre tier», har folk sagt til meg, men den gangen sa jeg ingen ting. De som kom var veldig hyggelige, så jeg kunne ikke ta diskusjonen med dem. Pleierne er jo ofre, de også, i det heseblesende og kostnadseffektive systemet, som ikke fungerer.
– Situasjonen var dessuten så krevende at jeg ikke fant krefter til å reagere, eller jeg var redd for at det skulle slå tilbake.
Les også: (+) Vi giftet oss og skulle leve lykkelig. Så kom sykdommen
Fikk brystkreft
Lise stopper opp og ordene blir hengende litt i luften, før hun forteller at hun fikk brystkreft for tre år siden. Da også var hun høflig i møtet med helseapparatet, selv om fortvilelsen var stor over hjelpen som ikke var der.
– Samfunnet var lammet av pandemien og jeg skulle gjennom strålebehandlinger på Radiumhospitalet. Ute var det bitende kaldt. Jeg forsøkte å kjøre dit selv noen ganger, men jeg slet voldsomt med ryggen og det var vanskelig å få parkert.
– Drosje fikk jeg ikke, så sønnen min kjørte meg etter hvert hver gang. Etter tredje uke med stråling, hadde jeg så sterke smerter i ryggen at jeg ikke klarte å gå da jeg skulle til kontroll. Så jeg kom dit i rullestol.
Legen reagerte resolutt. Lise ble lagt inn på sykehuset, livredd for at kreften hadde spredd seg til skjelettet. Heldigvis viste MR-bildene at det «bare» var spinal stenose og dobbeltsidig lungebetennelse.
Etter en fin speilegg-frokost ble hun skysset til Diakonhjemmet, der hun ble liggende i fire dager.
– Derfra ble jeg sendt hjem med smertestillende og måtte bosette meg i andre etasje i huset mitt, uten kjøkkenet innenfor rekkevidde. Jeg klarte bare å gå med støtte av rullator.
– Sønnen min, Peik, nesten bar meg opp trappen og satte mat tilgjengelig, og slik greide jeg meg sånn noenlunde i fire-fem dager.
Lise erfarte da at du ikke får hjelp hvis det finnes den minste lille mulighet for at du overlever uten. Hva hadde hun gjort uten barna sine? Hun ville ha blitt nødt til å ringe 113 og be om å bli lagt inn igjen.
– Jeg var så syk at jeg ikke hadde krefter til å være sint på egne vegne. Der og da hadde jeg mer enn nok med å sette et ben foran det andre mens jeg støttet meg til rullatoren. Ingen fra sykehuset ringte for å høre hvordan det gikk.
Vi bøyer hodet i møtet med legene og finner ikke mot eller krefter til å gå løs på prinsippene for vår egen del. Slik beskriver hun det som skjedde.
– Det finnes mange empatiske leger, men de har det altfor travelt i jaget de står i. Alle jeg møtte var snille og varme, men jeg merket at de hadde altfor dårlig tid. Å være helsearbeider må være veldig belastende, oppsummerer hun.
Les også: (+) Karoline Krüger: – Å være syk var skremmende og tungt
Har piller liggende
Hun kom seg på beina igjen og var mange erfaringer rikere. Alt blir skjørere når du er gammel. Faller du, brekker du ben lettere. Skader du deg, leges kroppen saktere. Alt dette minner hun meg på. I hennes hverdag er vondtene blitt mange.
– Jeg er tilbudt en operasjon for stenosen i ryggen, men har takket nei. Enn så lenge klarer jeg meg med smertestillende når det er som verst. Jeg er blitt mer forsiktig når jeg går ute om vinteren og går generelt saktere, også fordi kroppen er blitt så mye stivere, sier hun.
Det piper i telefonen og hun kommer på at en tidligere kollega har tatt kontakt i håp om å gjøre dagene bedre for en felles bekjent.
– Damen det er snakk om sitter dement på et sykehjem og visner bort. Hvorfor spiller de ikke gammel musikk, som hun kjenner igjen, eller viser gamle TV-programmer på det store fjernsynet i dagligstuen, som vekker gamle, gode minner? Slikt koster ikke mye. Jeg vil foreslå at de tar tak i det, sier hun.
Å ta kampen for andre, føles lett, og hun kjenner at det gir henne kraft.
– Når du har rundet 80 år, er du gammel. Jeg er gammel. Vi må ikke være redde for å bruke ordet. Barn, ung, voksen, middelaldrende og gammel. Sånn er det. Du kan være gammel og fin eller gammel og sinna, sier hun kryptisk, og det etterfølges av latter.
I flere intervjuer har hun snakket om pillene hun har liggende, i tilfelle hun en dag føler at livet blir for tøft. Hun bekrefter at de fortsatt finnes. Men vi skal ikke gjøre henne til en dame som bare tenker på sykdom og død. Det er hun nemlig slett ikke.
– Det har sine fordeler også. Jeg kan sove så lenge jeg vil, har åpne dager uten press og stress. I min hverdag nå er det ingen ting jeg må eller bør prestere. Jeg kan tasse rundt i joggebuksa og den gamle og deilig slitne V-genseren etter Per, som jeg har stoppet.
– Uten å ha dårlig samvittighet kan jeg spise frokost på sengen og lese en roman midt på dagen. Akkurat det føles deilig, sier hun og reiser seg for å by på enda en god kopp kaffe.
