Liv Ullmann og Kari Simonsen er bestevenner
– Vi er de eneste som er igjen
I 1967 dannet syv av våre største skuespillerinner, som det het den gangen, en klubb – Damebrog. I dag er Liv og Kari alene igjen med alle minnene – og hemmelighetene.
Den lille eksklusive klubben Damebrog ble stiftet i 1967 av syv av våre aller beste og meritterte skuespillere: Wenche Foss, Vibeke Falk, Eva Henning, Aase Bye, Kirsten Sørlie, Liv Ullmann og Kari Simonsen. En gang kom selveste Ingrid Bergman på besøk.
– Hun sa at hun aldri hadde opplevd et vennskap som vårt, forteller Kari Simonsen (85).
– Det var fristende å invitere henne inn i klubben, men reglene var klare – ingen nye kunne tas inn. Vi hadde også en annen regel: Hvis et medlem falt for klærne til et annet, da måtte vi strippe der og da og gi dem bort. Det hendte vi gikk nokså barkledde hjem.
Den ungdommelige rødtoppen og bestevenninnen ved hennes side, Liv Ullmann (84), ler trillende.
– Vi sendte et kort til Ingrid etter besøket. «Love you and miss you», skrev vi. Jeg tror vi var litt «starstruck», mener Liv og klukkler.
– Kanskje vi andre mer enn deg? sier Kari.
– Vi visste jo at du allerede var ørlite berømt.
Bare to igjen
Bestevenninnene sitter i sofaen hjemme hos Kari på Marienlyst i Oslo. Vertinnen lener seg forover mot oss på den andre siden av stuebordet og sier:
– Liv er veldig raus. Hun evner virkelig å se andre mennesker og gir de søteste komplimenter, men – hun er altfor beskjeden når det gjelder seg selv. Grunnen til at Ingrid kom på besøk den gangen var Liv, som spilte datteren hennes i Ingmar Bergman-klassikeren Høstsonaten.
Den vant Golden Globe i 1979 for beste utenlandske film, og fikk også to Oscar-nominasjoner.
– Stakkars, skjønne Ingrid, hun var kreftsyk, sier Liv.
– Noen få år etter besøket gikk hun bort, bare 67 år gammel.
De lyseblå Ullmann-øynene er uttrykksfulle. Slik vi kjenner dem fra skjermen, formidler de følelser som lodder dypt.
– Våre andre klubbvenninner har også gått bort – én etter én, nevner Kari med et sukk.
– Det mest deprimerende med å komme opp i årene er alle som blir borte. Det er vemodig. Jeg tenker ofte på damene i klubben. Nå er det bare oss igjen, Liv og meg, og en velfylt minnebok.
– Vi er heldige som har hverandre, overtar den litt yngre ordet.
To par slanke hender finner hverandre.
– Vennskapet vårt er dyptgående, en viktig kraft i begges liv, er de enige om.
Les også: Liv Ullmann: – Kanskje jeg bør takke janteloven for ikke å ha mistet bakkekontakten?
Troen på livet
I flere tiår har de to sjarmerende damene fulgt hverandre, både faglig og privat. De er BFFs, best friends forever – bestevenner for alltid.
– Kari betyr alt for meg. Hun er dønn ærlig. Hundre prosent til å stole på. Og tvers igjennom godhjertet. Kari gleder seg alltid på mine vegne – og andres. Da jeg i fjor mottok en Æres-Oscar, var hun til stede i Los Angeles, og nå sist stilte hun på premierevisningen av den nye dokumentarserien om meg – A road less traveled. Vi er der for hverandre. I med- og motgang.
Venninnen nikker, og sier: – Liv og jeg prater om alt, og er trygge på at det blir mellom oss.
De møttes på 1960-tallet, da begge var fremadstormende skuespillere.
– Det aller første møtet via felles kjente husker nok bare jeg, tror Liv – og det stemmer.
– 18-åringen Kari var allerede et velkjent navn innen
revykretser. Og det var ikke bare som skuespiller hun
imponerte, Kari har jo også vært en fabelaktig danser.
Jentene fant raskt tonen.
– Mellom oss har det aldri vært et snev av konkurranse, sier Kari – og høres lettet ut over det.
– Vi har en grunnleggende respekt for hverandre, skyter Liv inn.
– Ja, istemmer venninnen, – på en måte er vi er hverandres lune havn.
– Åh, Kari, responderer bestevenninnen rørt og lener hodet kjærlig inntil skulderen hennes.
– Vi to forstår hverandre.
Selv om de er enige om det, synes Kari det hører med å nevne at de av vesen er nokså ulike.
Snakker om døden
– Jeg er nok mer nedpå jorda enn deg, Liv, med det mener jeg mer nøktern, synes du ikke? Du er så sprudlende – og åndelig. Det siste kom for øvrig tydelig frem da du var hos meg i går.
Da snakket de om døden.
– Det er et tema som dukker opp i vår alder, bemerker hun med en skøyeraktig mine.
– På det punktet er vi ikke helt enige, medgir Liv.
– Eller, kanskje dypest sett? For se ut av stuevinduet ditt, se hvor vakkert treet foran balkongen blomstrer, peker hun med en lett skjelvende hånd.
– Se på fuglene, som kvitrende bygger rede til neste generasjon. Er det ikke noe guddommelig ved det? Jeg kan ikke skjønne annet enn at det står en allmektig skaper bak.
Det er ikke et spørsmål.
De prater like uredde om døden som de gjør om livet.
– Jeg er takknemlig for livet, men er heller ikke redd for å dø, betror Liv.
– Når det er sagt – jeg vil jo gjerne være her enda lenger.
Hun smiler søtt.
– Aller mest for å være til stede for min elskede datter, Linn (56), og hennes barn og barnebarn. Jeg føler at de trenger meg – på hvert sitt vis. I år var mitt yngste barnebarn Hanna Dahl Ullmann russ. Det er så moro å følge opp den nydelige jenta. Hun har forresten et stort talent når det gjelder å skrive, sier Liv.
Les også: (+) For nesten 30 år siden tok jeg et valg som «ingen» andre i Norge tok på den tiden. Jeg har aldri angret
En god mormor
Liv ventet med å reise til filmfestivalen i Cannes, hvor den ferske dokumentarserien om henne, A road less travelled, ble mottatt med stående applaus, for å feire 17. mai med sine.
– Linn sier jeg er en god mormor, røper Liv – beveget.
– Det gleder meg å høre.
Hennes eldste barnebarn Halfdan Ullmann Tøndel (33) utmerker seg som filmregissør.
– Han kommer snart med sin første spillefilm, kan mormoren stolt fortelle.
– Dessuten har han og kona gitt meg et nydelig oldebarn, lille Josh (2½).
De fleste av hennes nærmeste bor i Oslo.
– En dag skal jeg flytte hjem til Norge for godt, sier hun bestemt.
– Når jeg er i USA, er det hit jeg lengter.
Bakkekontakt
De to venninnene har trollbundet publikum hver på sitt vis. Utenfor rampelyset er de like imponerende – vi må stadig klype oss i armen. Er det virkelig selveste Kari Simonsen og Liv Ullmann vi småpludrende nyter kvelden med?
– Janteloven har hjulpet meg med å bevare bakkekontakten, sier Liv.
Venninnen blåser det vekk.
– Du er ikke laget slik at du kan bli høy på pæra, mener hun.
– Selv ikke da du ble Norges første som er tildelt Æres-Oscar! Ja, livet ditt har vært nokså annerledes enn de fleste andres, ganske eventyrlig, noe dokumentarfilmen skisserer, men du er og blir vår ydmyke Liv.
De to er rause med hverandre.
– Jeg tror ingen av oss hadde en plan for livet, sier Liv – og venninnen nikker.
– Det eneste Kari og jeg med sikkerhet visste, var at vi ønsket å stå på scenen. Underveis var vi heldige nok til å møte mennesker som gjorde det mulig, men vi har selvsagt arbeidet hardt. Det er likevel mer eller mindre uventede hendelser som i hvert fall har ført meg videre i livet.
Mange priser
Både Liv og Kari har skapt karrierer som er skrevet inn i historiebøkene, nasjonalt og internasjonalt.
Kari har vist en allsidig evne til å portrettere en rekke karakterer, på film, teater og TV, noe som har gjort henne til en av Norges mest respekterte og elskede skuespillere.
Hun har mottatt flere priser og nominasjoner. Kari har også vært en aktiv stemme for kunst og kultur i samfunnsdebatten, og har engasjert gått inn for å fremme teater- og filmindustrien.
Livs internasjonale karriere tok for fullt fart i Ingmar Bergmans film Persona i 1966. Året etter ble de foreldre til Linn.
I likhet med venninnen hadde hun sitt gjennombrudd på Nationaltheatret på starten av 1960-tallet. Hennes naturtro formidling av karakterers følelser og kompleksitet gjorde henne til en ettertraktet skuespiller. Senere ble Liv en anerkjent regissør og manusforfatter.
Som Kari har hun mottatt en rekke priser og æresbevisninger. Liv har fått Gullpalmen for sitt bidrag til filmkunsten og flere æresdoktorater fra anerkjente universiteter. Gjennom årene har Liv brukt kjendisstatusen til å fremme likestilling og menneskerettigheter.
Det mest imponerende er at hverken Liv eller Kari fremhever sine bragder.
– Oss imellom er vi jo «bare» bestevenninner, sier de på sitt godlynte vis.
Mistet mannen
Ekte venner står også sammen i motgang. I 1992 døde Karis ektemann Peder Cappelen.
– I forkant varslet en britisk spåkone at livet mitt det året ville bli «totalt forandret», forteller Kari.
– Peder og jeg lo det bort. Hva kunne vel skje? Vi var ennå nokså unge og hadde det så fint.
Fire dager inn i det nye året døde han brått av hjerneslag. Peder ble bare 60 år.
Det karakteristiske, livlige smilet hennes er nå strøket bort.
Forlagsmannen Peder var en venn av Liv, og ga ut den første boken hennes, Forandringer.
– Det var forferdelig trist, minnes hun følsomt og finner på ny venninnens hånd.
– Heldigvis har du tre kjekke sønner, Kari, og nå tre herlige barnebarn.
Den flotte kvinnen har siden bodd alene. Ingen annen mann har kunnet måle seg med Peder.
– Å bli farmor åpnet derimot en ny dimensjon av kjærlighet og glede, forteller hun.
– For barnebarna prøver jeg å være en som lytter, oppmuntrer og gir råd – hvis de spør. Mitt budskap er: Følg drømmene deres.
Les også: (+) Karoline Krüger: – Å være syk var skremmende og tungt
Alternative foreldre
Kari begynner plutselig å le.
– Mine tre sønner har alle tatt en doktorgrad, men vet du hva? Jeg visste ingenting om det før bragden var gjort. Vi er en selvstendig gjeng, men på samme tid nært knyttet sammen. Jeg er nok et produkt av min egen oppvekst, et trygt og raust hjem med to litt alternative foreldre.
Far Jon Simonsen var høyesterettsadvokat, mor Marie Louise hjemmeværende.
– De brukte ikke gifteringer, og ikke døpte de oss fire barn, slik Peder og jeg gjorde. Det meste var nokså fritt og romslig hjemme hos oss. Da jeg begynte å dra venner med meg hjem på nachspiel, hentet far rødvin og ble med på festen, humrer hun.
– De stolte på at vi fant våre egne veier, slik jeg har gjort med mine barn.
Liv lytter tankefull og nevner at hennes oppvekst var annerledes.
– Jeg mistet min kjære pappa som bitte liten, bare seks år gammel. Spesielt hans side av familien var veldig religiøse. Da jeg ble skuespiller, og senere fikk barn utenfor ekteskapet, lød slektens moralske stemme – ‘det er bra Viggo slapp å oppleve dette!’
Det var sårende ord.
Gammel flamme
Først mange timer inn i praten sjekker Liv diskret klokken.
– Oi, jeg må dessverre dra hjem, unnskylder hun.
– Du skjønner, jeg har nesten ikke sovet i natt. Det hender jeg sliter litt med det.
Idet de to reiser seg fra sofaen, sier Kari:
– Det er én ting til vi må nevne, Liv.
Smilet er hemmelighetsfullt.
Hun tar oss med tilbake dit samtalen startet, da Ingrid Bergman kom på besøk til Damebrog.
– Også en annen verdensberømt skuespiller stakk den sommeren innom, ikke sant?
Det lille sløret av tretthet forsvinner sporenstreks fra Livs vakre ansikt.
– Å, ja, Sean Connery!
– Han kom til Oslo for å treffe deg, understreker Kari.
– Det stemmer, innrømmer Liv smilende – og rosene i kinnene ser ut til å få en dypere farge.
– Visste du at han skrev dikt til meg? spør hun venninnen.
– Akkurat som han selv var de uforglemmelige. Sean var et varmt og godt menneske, en ekte sjarmør.
Hun vandrer på nytt bakover i tid.
– Få vet at vi var kjærester. Det varte ikke så lenge. Hvorfor det ble slutt husker jeg ikke, sier Liv.
Vissheten om det forsterker gleden hos de to venninnene over å ha hverandre, vel 60 år etter deres første møte.
Øynene deres finner hverandres, talende – uten ord.
Denne saken ble første gang publisert 27/10 2023, og sist oppdatert 16/11 2023.
