– Det var en ung, pen dame i nabolaget som stadig vekk påpekte at Lasse hadde så nydelig stemme. «Ja, det er riktig det, men bare hold deg langt unna!», tenkte jeg

Hun var sikker på at hun hadde pakket den ned, den blå fuglen, nennsomt og med omhu, da hun og ektemannen Lasse Lindtner flyttet fra Holmenkollen til Marienlyst for et par år siden. Men da de nye rommene skulle dekoreres, var fuglen sporløst forsvunnet.

– Jeg var oppriktig lei meg, sier Anne Marie Ottersen.

– For denne fuglen hadde kommet til å bety så mye for meg. Det var den aller første prisen jeg mottok.

Det gikk ett år og flere ­måneder. Så en dag, mens hun lette etter en genser som hun ikke hadde brukt på en stund, skjedde det noe. For der – trygt pakket inn i den myke ullen – åpenbarte fuglen seg.

– Jeg trodde jeg skulle dø, sier hun.

– Ja, jeg skrek det ut høyt: ‘Jeg dør!’, og det må ha vært troverdig, for mannen min kom løpende.

– Han trodde faktisk det var fare på ferde?

– Ja, han tenkte vel at jeg hadde fått et illebefinnende, sier Ottersen, og bryter ut i latter. Den sitter løst, skal det vise seg, for titt og ofte springer den ut av brystet på henne.

– Så kanskje hun ikke har det så verst for tiden?

– Jeg har ingen grunn til å klage, sier Ottersen, og legger til at hun nå er godt fornøyd med at den skjøre fuglen igjen er en del av interiøret – riktignok plassert i et lukket glasskap i den store, lyse stuen på Marienlyst. For Ottersen tar ingen sjanser på at den kan bli veivet ned og gå i knas.

Radioteatrets Blå Fugl

Radioteatrets Blå Fugl var en pris som ble innstiftet i 1984 av daværende teatersjef Merete Skavlan (1920–2018). Fuglen var utformet av keramiker Kari Christensen (1938–1997), som var svært opptatt av fugler, noe som reflekteres i kunsten hennes. ­

Da ektemannen, Knud Larsen, lenge etter hennes død donerte flere av verkene til Sørlandets Kunstmuseum, fortalte han til Fædrelandsvennen at det særegne ved fuglene hennes var at de ikke kunne fly, at de var handikappede på en måte – og lei seg for det. Han mente at Christensen med dette ville illustrere hvordan det er å være fanget i en situasjon man ikke lett kan komme ut av.

Annonsørinnhold

Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå

En skuespiller som mister stemmen må sies å være fanget i en slik situasjon, og Anne Marie Ottersen opp­levde det flere ganger i begynn­elsen av sin ­karriere.

– Det dreier seg om nerver og feil stemmebruk. Men på et tidspunkt bestemte jeg meg for at dette orker jeg ikke mer! En slik mental beslutning setter i gang noen prosesser i kroppen, og siden har det gått bra.

Radioteatrets Blå Fugl skulle deles ut en gang i året «til en skuespiller eller annen person som har gjort en spesiell innsats ved hørespillproduksjonene». Ottersen var den aller første som mottok prisen i januar 1985 for sin innsats året før.

– Det var jo en fantastisk påskjønnelse. Og ikke nok med den vakre fuglen, jeg fikk også et råflott stereo­anlegg fra Bang & Olufsen.

Les også: (+) Liv Ullmann og Kari Simonsen: – Vi er de eneste som er igjen

Ansatt ved Nationaltheatret

Ottersen hadde vært ansatt ved Nationaltheatret siden 1970, men like lenge hadde hun jobbet i Radioteatret ved siden av.

– Det var helt topp. Ikke bare var det en ekstra inntektskilde, men man slapp jo å lære teksten utenat, sier Ottersen, og ler godt igjen, før hun skynder seg å legge til at dét selvfølgelig ikke betyr at man kan ta lett på det.

– Du må jo få teksten til å leve, og det er selvfølgelig noe helt annet når du faktisk spiller mot en mikrofon. Det som er morsomt i radioteatret er at du modellerer på en helt annen måte, du kan gå nær mikro­fonen, gå langt unna, eller snakke fra siden. Og stemmen skal bære alt.

Begrunnelsen for at Anne Marie Ottersen ble tildelt ­prisen, var hennes bredde som skuespiller, og ikke minst hennes evne til å spille på stemmen sin.

– Hva slags forhold har du til din egen stemme?

– Jeg har jo vent meg til den, og jeg har til og med nesten vent meg til utseendet mitt. He-he. Jeg syns det er grusomt, men innenfra ser jeg heldigvis helt annerledes ut.

– Stemmen er sjelens ekko, sies det. Hva tenker du om det?

– Jo, stemmen forteller jo enormt mye om en person. Og stemmen er veldig avslørende. Når jeg snakker med mine barn, som alle er voksne, så hører jeg øyeblikkelig hvordan de har det. Om de er glade. Om de er lei seg. Om det er noe som står på spill.

– Og da konfronterer du dem med det?

– På min måte. Jeg kan kanskje lure det ut av dem, men jeg vil jo helst være den de betror seg til. Uansett hvor gamle de er, så vil jeg at de kommer til meg hvis det er noe. Jeg skal være veggen i livet deres, og de skal aldri møte et ‘Nei, nå får du ta deg sammen!’ Jeg prøver å være på deres side – uansett.

Ottersen tenker seg om, og smiler.

– Men noen ganger holder det jo hardt.

Les også: Anne Marie Ottersens jul: – Jeg er så inderlig glad i hele hurven

Ektemannen Lasse Lindtner

Samme år som Anne Marie Ottersen ble den første mot­tageren av Den Blå Fugl, inntraff også noe annet som skulle få stor betydning for skuespilleren. Ja, enorm betydning. Hun traff Lasse Lindtner, mannen som skulle bli – og fremdeles er – hennes livs­ledsager. Fra før av hadde de to barn hver, og senere har de fått en datter sammen.

– Vi er en gjeng som alle er veldig glade i hverandre, sier Ottersen, og tar en bitte liten tenkepause.

– Men tenk at det snart er førti år siden Lasse og jeg møttes.

Et av de hørespillene Ottersen ble hedret for i 1984, «Ditt liv, mitt liv» av Marie Andersen, handler om et par som står i et gjensidig avhengighetsforhold som strekkes vel langt.

– Hvordan er det med deg og din mann?

– Jeg tror ikke noen av oss helt ser hvor utrolig avhengige vi er av hverandre. At vi har vært sammen så lenge er ganske absurd for oss begge, for vi er egentlig to små drittunger. Vi krangler og er uenige, han irriterer meg, og jeg irriterer sikkert også ham. Men sånn er det jo i et ekteskap.

Annonsørinnhold

Årets fineste festkjoler: Finn din favoritt

Lasse Lindtner fikk selv Radioteatrets Blå Fugl i 2008, riktignok i en ny og noe mer abstrakt utgave, designet av keramikeren Hanne Heuch.

Les også: Anne Marie Ottersen og Lasse Lindtner møttes for 38 år siden: – Vi bare visste at «dette er rett»

Beundrer Lasse

– Kan hans stemmeprakt ha bidratt til at du lot deg forføre?

Ottersen bryter ut i lystig latter igjen, og kommer på en episode da de flyttet sammen i Holmenkollen.

– Der var det en ung, pen dame i nabolaget som stadig vekk påpekte at Lasse hadde så nydelig stemme. ‘Ja, det er riktig det, men bare hold deg langt unna!’, tenkte jeg. Han har en stemme som kan forføre, men han er ikke den typen, selv om han selvfølgelig flørtet med meg, sier Ottersen, og legger til at Lasse Lindtner jo heller ikke var så verst å se på.

– Var?

– Er, selvfølgelig! Jeg har alltid beundret ham. Han er født med alle de ressursene en skuespiller bør ha, og han ­synger jo også.

Ottersen husker Nationaltheatrets julekonsert i fjor, og minnene gjør henne nesten panegyrisk.

– Han var så sexy! Så flott i den blå fløyelsdressen! Og for en fantastisk stemme! Han sang som en gud, sier hun.

Det er ti års aldersforskjell mellom Ottersen og Lindtner, og siden hun er eldst, så er det noe media har vært glad i å kommentere.

– Har forskjellen blitt større eller mindre med årene?

– Det er noe vi aldri tenker på. Nei, aldri, gjentar hun høyt.

– Men for meg har det jo vært en pådriver til å holde meg i form. Jeg har jo ikke bare kunnet la humla suse, for å si det sånn. Jeg har måttet stå på, og vi har løpt og trent mye sammen. Det gjør vi fremdeles.

Les også: (+) Anne Lindmo om ektemannen Hasse: – For å bevare kjærligheten må man fortsette å tulle, fortsette å kysse og fortsette å heie på hverandre

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Alenemor til to

Livet består av oppturer og nedturer, og alle kan vel iblant stille seg spørsmålet om man har truffet de riktige valgene, tatt de riktige avgjørelsene, om man er inne i et blindspor eller ufortrødent skal fortsette i det samme sporet.

Derfor er også oppmuntringer, bekreftelser og påskjønnelser så ­viktige, som denne fuglen som helt ut av det blå kom flyvende inn i Ottersens liv, som et ­varsel om at alt kom til å gå bra.

Men hun minnes plutselig også en trist og kald vinterdag en gang på 70-tallet, noen år før fuglen dukket opp.

– Jeg var alenemor til to, og jobbet morgen, middag og kveld; prøver på teatret om formiddagen, Radioteatret om ettermiddagen, forestillinger om kvelden, seks dager i uken.

Hun trekker pusten.

– Søndag hadde jeg fri. Men da måtte jeg jo lese og lære tekst. Jeg følte meg rimelig fattigslig den vinterdagen. Jeg var ute og trillet barnevogna med yngstemann, og så stoppet jeg for å kjøpe Dagbladet.

Hørespillet «Skallet» av Sverre Udnæs hadde gått på lufta dagen før, og nå var stykket anmeldt. «Blendende av Anne Marie Ottersen» lød overskriften.

– Der leser jeg at min prestasjon er den fremste – den fremste! – denne anmelderen har opplevd så lenge han har lyttet til norsk radiodramatikk.

Ottersen blir blank i øynene.

– Jeg begynte å grine, og husker det øyeblikket krystallklart. Snøflakene som treffer meg i ansiktet. Jeg som titter ned på den lille gutten min i barnevogna, og tenker: ‘Ja! Det er verdt det.’

– Og det tenker du fremdeles!

– Ja. Det eneste jeg synes er litt synd, er at vi ikke har flere liv. For det er så mange ting jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg er veldig glad for at jeg har fått muligheten til å være skuespiller, men jeg kunne også tenke meg å skrive, jeg kunne tenke meg å starte egen bedrift, og jeg kunne tenke meg å være astrofysiker!

– Seriøst?

– Ja, og i all beskjedenhet. He-he. For dét handler om de store spørsmålene, hva er ­vitsen, hva er meningen med livet? Jeg har alltid vært en ­realist, og søkt mer mot det konkrete som foregår i verdensrommet, og det er nesten grenseløst hva du kan finne svar på der ute – som ikke har noe med religion å gjøre.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

– Så du har ingen tro?

– I de mørkeste stunder kan man kanskje håpe på at det finnes en Gud, men det er ikke helt min greie. Mens noen leter etter svar i verdensrommet, og andre saumfarer de hellige skrifter, må det uansett kunne sies å være meningsfullt å gi hverandre komplimenter, vise at vi verdsetter hverandre.

– Er vi for dårlige til det?

– Generelt er ikke nordmenn så flinke til det. Jeg gir komplimenter, og jeg sender meldinger hvis jeg er begeistret eller imponert, det bare kommer av seg selv. Og jeg vet jo at det faktisk kan bety alt og ingenting, et være eller ikke være.

Les også: Skuespiller Kari-Ann Grønsund gråt da hun hørte navnet til barnebarnet

Jobben i Radioteatret

Ottersen holder opp den ­skjøre, blå fuglen. Solen som faller inn i stuen treffer den, og plutselig ser den nesten ­levende ut.

– Denne fløy jo inn på riktig tidspunkt i livet mitt, selv om jeg faktisk nærmet meg førti. Og nå har det gått nesten førti år siden den gangen.

– Tror du ting hadde vært annerledes hvis du ikke hadde mottatt denne prisen?

– Ja, det tror jeg, faktisk.

Hun tenker seg om.

– Men vet du hva? Etter at jeg mottok den, fikk jeg mye mindre å gjøre i Radioteatret.

– Har du noen forklaring på det?

– Jeg hadde jo fått prisen, så da hadde de vel ikke noe mer å tilby meg, sier hun, og demonstrerer nok en gang sin stemmeprakt i form av en sprudlende latter.

– Med Pia landet jeg for godt

Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg

Denne saken ble første gang publisert 14/03 2024.