Lise Fjeldstad gruer seg til å bli gammel: – Slik skal det vel ikke være?

I sommer fylte skuespiller Lise Fjeldstad ubegripelige 84 år. Det er ikke bare vi som får et lite sjokk når hun forteller det, sant å si ble hun ganske sjokkert selv også.

– Jeg ser meg i speilet og ­tenker ofte – hvordan gikk dette til? ler Lise.

– Forandringene skjedde nesten uten at jeg merket det. Plutselig en dag jeg skulle sette opp håret slik jeg pleier, oppdaget jeg at jeg så ut som en skallet mann. Hårfestet mitt hadde flyttet seg midt opp på hodet. Hvor i all verden var egentlig det hårfestet før? tenkte jeg og oppdaget at ­øyenbrynene mine også helt hadde forsvunnet.

Det kjentes rart og litt flaut, innrømmer hun.

– Jeg følte meg som kvinnen i diktet til den danske forfatteren Tove Ditlevsen. Hun skriver: «Der bor en ung pige i mig som ikke vil dø. Hun er ikke længer mig og jeg ikke hende, men hun stirrer på mig fra spejlet, i øjnenes sø, som søger hun noget, hun ikke mere kan finde», siterer Lise.

Lise Fjeldstad har skrevet bok

Mens fruen i huset snakker ­alvorlig om å eldes, beveger hun seg kattemykt rundt i kjøkkenet og serverer sjokoladekjeks og kaffe. Hun er lys som en vakker vårdag, har øyne som funkler, lange røde negler og en blekrosa munn som snakker med ungdommens glød om alderdommen. Hun er i full jobb med juleforestilling på National­theatret, og hun har nettopp avsluttet et bokmanus om livet sitt.

Og for et liv det har vært, og er! Det skal vi komme tilbake til. For akkurat nå er Lise eitrende forbanna. Hun snakker på inn- og utpust.

– Tenk at Kjerkhol har klart å avskaffe eldreombudet, det er bare ikke til å tro, sier Lise indignert.

– Også nå i disse tider hvor det stadig avsløres en så mangelfull og uverdig eldreomsorg som vi aldri har sett maken til. Jeg er oppgitt og sint. Før i ­tiden hadde vi aldershjem, og du behøvde hverken å være dement eller dødssyk for å komme dit. Kanskje var du bare gammel og skrøpelig og trengte litt hjelp. På aldershjemmet kunne man bo på eget rom, føle seg trygg, få den hjelpen man trengte, samtidig som man hadde noen å dele måltider med og kanskje slå av en prat med, sier Lise.

Gruer seg til å bli eldre

– Nå er det bare hjemmehjelp som gjelder. Og du verden, de er hyggelige nok, de. Men du risikerer jo å få forskjellige folk på besøk hver eneste dag. Jeg vet det fra da Per, min samboer, var syk. Han hadde minst 14 forskjellige menn­esker som kom innom for å stelle han i løpet av en uke.

Hun understreker at alle som hjalp samboeren hennes var hyggelige og flinke, og at hun var ved Pers side gjennom det hele. Men slik er det ikke for alle.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

– Hvordan må det ikke føles hvis man er alene, kanskje litt forvirret og utrygg, og så får man besøk av den ene fremmede etter den andre. Nei, det kaller ikke jeg god eldreomsorg. Jeg rett og slett gruer meg. Og slik skal det vel ikke være? At vi i vår velferdsstat går og gruer oss til å bli gamle? sier Lise og kaster spørsmålet sint ut i luften.

– Jeg er jo så forferdelig glad i å leve. Livet har gått i hundre, kjærligheten, ungene, teateret, dagene har fosset av gårde.

Selv om hun ikke er særlig fornøyd med det, har Fjeldstad sakte men sikkert slått seg til ro med å bli eldre.

– Roen, ettertenksomheten, det at alt ikke er så forbasket viktig lenger. Det å kunne stå opp når jeg vil, ta den tiden jeg trenger. Jeg tenker av og til på døden og hva den har å tilby. Men uansett hva – det skal sannelig mye til for å slå livet, mener Lise.

Og med tanke på det livet hun beskriver i boken, er det lett å forstå.

Les også: (+) Karoline Krüger: – Å være syk var skremmende og tungt

En modig unge

Lise var et modig barn som likte å tøye grenser. Da hun var fire år gammel, fikk hun en trehjulssykkel i gave av far.

Han formante strengt: «Du kan sykle hvor du vil i hagen, bare ikke ned trappen.» Far hadde knapt snudd ryggen til før lille Lise lukket øynene og kastet seg i ut i det. Utfor trappen det bar med knall og fall og blodige knær.

På barneskolen var hun den modige guttejenta som slåss, men i tenårene kom sjenansen sigende på. Den ble en hemsko, for innerst inne i den sjenerte ungpiken vokste en standhaftig drøm: Hun ville bli skuespillerinne, som det het den gangen.

Men hvor kom den drømmen fra?

Lises far, Øivin Fjeldstad, var fiolinist og dirigent for blant annet Filharmonisk Selskaps Orkester, Den Norske Opera og Oslo Filharmoniske orkester. Helt fra Lise var liten, var hun med på konserter. Lise ble med pappa på jobb nesten hver eneste kveld.

En gang ­hørte hun Kirsten Flagstad synge i en opera som pappa dirigerte. Det oppsto magi på scenen. Da visste hun det, hun bare måtte bli skuespiller. Stå på scenen og formidle historier.

Veien dit ble imidlertid lang og tornefull, ispedd mange vonde følelser av nederlag. Lise kom ikke inn på Teater­høgskolen før på tredje forsøk. Det var tre år med følelsen av å ikke være god nok, følelsen av å ikke finne sin plass, og følelsen av å være på fullstendig feil plass.

Hun begynte å studere psykologi i påvente av å gå opp til ny prøve på teaterhøyskolen for tredje og siste gang.

Så skjedde det vidunderlige. Unge frøken Lise Fjeldstad kom inn og scenen ble hennes faste arbeidsplass i over 60 år.

Gordon og Per

– Jeg føler jeg har vært heldig som fikk den jobben jeg drømte om, og som fikk oppleve kjærligheten så gjennomgripende og voldsom som jeg har gjort, sier Lise og refererer til sine to menn.

Først kom britiske Gordon inn i livet hennes. Og mens hun var gift med ham, kom en 15 år eldre herre ved navn Per Sunderland.

– Sommeren 1963 reiste jeg til England for å gå på teater og språkskole og for å lære bedre engelsk. På skolen i Oxford var Gordon. Jeg husker han satt i vinduskarmen i klasserommet og dinglet med bena. Det ble en himmelstormende og altoppslukende ­forelskelse jeg aldri tidligere hadde opplevd. Så plutselig, så uventet, forteller Lise, som siden giftet seg med mannen og ble fru Lise Fjeldstad Braddy.

Det var bare det at Lise var fast ansatt ved Det Norske Teatret, og Gordon var såkalt housemaster på en kostskole for gutter i den lille byen Uppingham, et par timers kjøring nord for London. De levde vidt forskjellige liv i hvert sitt land, men kjærligheten vant frem. De giftet seg. Lise ble pendler, og Gordon kom til Oslo så ofte han kunne.

Barna som uteble

Først voktet de seg vel for å utvide familien med et lite barn i den travle tilværelsen. Men etter fem år i ekteskapet kjente både Lise og Gordon at de hadde lyst til å få et barn sammen. Det var ikke ideelt, men begge stolte på at alt ville ordne seg når barnet kom.

– Vi prøvde, og vi prøvde, og vi prøvde. Men det kom ikke noe barn, forteller Lise.

Det viste seg at Gordon ikke kunne få barn, og adopsjon ble vanskelig på grunn av måten vi levde på. Dermed gjensto bare én ting, nemlig kunstig befruktning.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

– Det fantes ikke i Norge på den tiden, da måtte man i så fall reise til Sverige, fortalte legen oss.

– Hele seks ganger var jeg i Sverige og fikk sæd fra en ­donor uten at det ble noe barn av det, forteller Lise.

Til slutt sa den svenske ­legen at dette ikke gikk.

– Jeg ba om å bli undersøkt nok en gang. Da fant legene på Rikshospitalet ut at jeg hadde knuter på livmoren og dermed trolig heller ikke kunne bli gravid. Det var en vond beskjed, men jeg hadde ikke noe annet valg ennå forsone meg med det. Dermed kastet jeg meg ut i en masse arbeid med film og teater.

Les også: (+) For nesten 30 år siden tok jeg et valg som «ingen» andre i Norge tok på den tiden. Jeg har aldri angret

Barna som kom

– Kjærligheten til Gordon tok aldri slutt, men det er ikke til å stikke under stol at en slik ufrivillig barnløshet sliter på et forhold, medgir Lise.

Sommeren 1977 var hun forsvarsløs når en ny kjærlighet dukker opp. Han het Per Sunderland. De spilte mot hverandre i et stykke i Radio­teatret. Det hadde, av alle ting, tittelen «Farlige hvetebrøds­dager».

Lise var gift, Per var samboer og hadde en datter. Det var komplisert, men følelsene var gjensidige. De var begge oppover ørene forelsket. Ikke i sine respektive, men i hverandre. Så begynte ryktene å gå.

– En dag inviterte Wenche Foss og Ingerid Vardund meg inn i Wenches garderobe. Der fortalte de meg at Wenche hadde vært forelsket i Per i årevis uten hell, og at Ingerid hadde hatt et forhold til ham. Dette mente de at jeg burde få høre fra dem, og ikke gjennom ryktebørsen, forteller Lise.

Men de nye opplysningene la ingen demper på kjærlig­heten. Lise valgte å være oppriktig mot Gordon. Hun fortalte at hun var forelsket i Per. Snart måtte hun også fortelle sin ektemann at hun var gravid – med en annen mann.

Gordon tok det med stoisk ro og sa han ville gi henne tid til å velge. Et barn var ingen hindring, bare en lykke han mer enn gjerne tok hånd om. Men Lise hadde ikke noe valg, kjærligheten til Per vokste seg bare sterkere og sterkere. Sammen hadde de nå sønnen Peik, og før de visste ordet av det, var Lise gravid igjen.

– Jeg var 40 år da Peik kom og 41 da jeg fikk Blomma. De er to fantastiske mirakler, ikke sant? smiler Lise.

I dag er hun i tillegg velsignet med tre barnebarn.

Per og Lise

Det ble Per og barna Lise ­valgte, men egentlig valgte hun ­aldri vekk Gordon. De to forble venner, og snart ble Gordon en god venn av hele familien Fjeldstad-Sunderland. Gordon kom på besøk, og da barna ble større, reiste de til England for å besøke Gordon.

– Han var et fabelaktig menneske, sier Lise om Gordon, som døde 96 år gammel i 2019.

Per Sunderland fikk kreft og døde i 2012 etter lang tids sykeleie. Det var en uendelig tøff tid.

– Jeg holdt rundt ham og var sammen med ham hele den siste tiden, og jeg savner han hver dag, sier Lise.

– Men han er jo fremdeles her på et vis, smiler hun og peker på portretter av Per på kjøkkenet, i stua og over peisen.

Lise har alltid vært omgitt av sterke og markante menn, både privat og i arbeidslivet. Men da Me too-kampanjen dukket opp i sosiale medier, der kvinner fortalte om uønsket seksuell oppmerksomhet i jobbsammenheng, satt Lise og tenkte: «Så fælt, dette har jeg heldigvis aldri opplevd.»

Hun fikk imidlertid knapt tenkt ferdig tanken før minnene dukket opp. Selvfølgelig hadde hun opplev menn som prøvde å tiltvinge seg sex på ubehagelige måter. Faktisk mer enn både én, to og tre ganger. I biografien forteller hun om flere overgrep, men som Lise sier:

– Vi trodde jo at mange menn bare var slik, og at vi kvinner derfor måtte passe ekstra godt på.

Les også: (+) Svigermor og svigerfar har invitert seg selv hjem til oss på julaften igjen

Brystkreft

I november 2020 var Lise til en rutineundersøkelse. Noen dager senere fikk hun en telefon som snudde verden opp-ned på et blunk.

– Det kom så uventet at jeg nesten ikke trodde det var sant. De ringte fra sykehuset en fredags ettermiddag. Jeg var i strålende humør og følte meg frisk og opplagt. «Beklager, men jeg er redd jeg må si at prøven viser at du har kreft», sa stemmen i telefonen, på en absolutt hyggelig måte, altså. Men jeg følte at veggene kom mot meg. Jeg ble stum, og fikk bare mumlet frem: «Kommer jeg til å dø?»

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

«Nei», sa stemmen, «men du kommer nok til å dø med sykdommen», fikk Lise vite.

Deretter var det besøk på Radiumhospitalet og siden operasjon ved Aker sykehus. Heldigvis var det ikke spredning. Men etter operasjonene fikk hun vite at hun hadde såkalt spinal stenose, som ­betyr at ryggmargen har forkalkninger med tilhørende stivhet i flere ledd.

– Jeg tøyer og bøyer for å holde meg i form, smiler Lise, som egentlig er mest lei seg for at hun ikke lenger kan gå på høyhælte sko.

Men pytt pytt, livet går jo fremover likevel. Snart er det forestilling, og Lises bok, «Ordene i speilet», ligger fersk og ny hos alle landets bokhandlere.

Hater apper

Boken handler om Lises tre mantra i livet. De sto sirlig nedskrevet på tre lapper som Lise hadde hengende på speilet i teatergarderoben sin i alle år. Det var filosofen Sørens Kierkegaards kjente ord:

«Å våge er å miste fotfeste en liten stund. Å ikke våge er å miste seg selv.» Samt diktet «Det er den drømmen» av Olav H. Hauge: «Det er den drømmen me ber på om at noko vedunderleg skal skje, at det må skje». Og sist, men ikke minst, Samuel Becketts trøstende ord: «Ever tried. Ever failed. No matter. Try Again. Fail again. Fail better.» (Noe prøvd. Noe mislyktes. Spiller ingen rolle. Prøv igjen. Mislykkes igjen. Mislykkes bedre.)

– Oppmuntrende ord som kan brukes på alt i livet. Kom deg ut av komfortsonen og hopp i det! Går det galt, så prøv igjen og igjen, sier Lise.

Hun hopper i det meste så ofte hun kan, som å si fra om uverdig eldreomsorg, eller kaste seg over nye digitale løsninger, som for eksempel apper på mobilen. For øvrig et ord hun ikke kan fordra, men som hun driver og lærer seg nettopp i disse dager.

– Vi gamle må slutte å være flaue over at vi ikke mestrer alt

– Komfortsone, for faen! Jeg misliker det ordet i dypet av min sjel