Lise Fjeldstad 85 år
Lise Fjeldstad fyller 85 år: – Har ikke gitt opp håpet om en siste forelskelse
Samfunnsengasjerte og hjertelige Lise Fjeldstad er slett ikke trett av dage. Hun jobber mer enn noen gang og er til og med åpen for en siste forelskelse.
Atter en gang står syrinene tunge og dufter av juni.
– Tenk, den 17. juni fyller jeg 85 år!
Lise Fjeldstad ser oppriktig forundret ut i det uttrykksfulle ansiktet
– Jeg kan nesten ikke fatte at det er sant.
Ingen gammel dame
Den danske lyrikeren Tove Ditlevsen skrev: «Hun er en skøn og moden kvinne med kloge unge træk og gyllent hår».
Men Lise er langt flinkere til å gi enn å ta imot komplimenter.
– Når jeg er ute og spiser med Blomma (kjælenavnet på datteren Julie, 43), ser ikke servitørene lenger på meg. Det er henne de henvender seg til.
Et lite snøft følges opp med en klingende latter.
– Jo da, jeg skjønner tegningen. I andres øyne er jeg en gammel dame, men inni meg er jeg jo ikke det, protesterer hun.
– Klart det er kjipt å bli sett på som gammel, men jeg ser det som en utfordring å mestre også denne epoken i livet. Det er både spennende og smertefullt.
Les også: Lise Fjeldstad: – Idet jeg var på vei ut av livet, kjente jeg ingen frykt
Eldreomsorg
Da vi kommer på besøk, står ytterdøren åpen i den tidløse, arkitektoniske perlen av en murvilla på Briskeby.
– Jeg åpnet den for deg, ønsker Lise velkommen med armene åpne – klar for å dele en lang klem. som igjen gir følelsen av å komme hjem til en kjær venninne.
I et nøtteskall beskriver det Lise Fjeldstad. Hun som i media ofte blir kalt «diva». Men her finnes ingen divanykker.
Til tross for at hennes karriere er en kavalkade av sterke rolleprestasjoner som har ført til en haug med utmerkelser, deriblant en Amanda-pris.
Hun er også Kommandør med Stjerne av St. Olavs Orden.
Lise imponerer også som medmenneske. Hun virker genuin i det hun spør: «Hvordan har du det?»
Klar til sinns evner hun også å huske dine barns navn. At de blir inkludert i samtalen, virker naturlig ved kjøkkenbordet hos skuespilleren.
Selvsagt er et slikt menneske sterkt samfunnsengasjert. Lise har gjort seg bemerket som «aktivist» for de eldres rettigheter, eller mangelen på dem. I boken hun ga ut før jul er det et eget kapittel om eldreomsorg.
– Kjerkol, knurrer hun brått. Uttalt slik at navnet nesten tar fyr.
Hun har i flere intervjuer utbasunert hva hun mener om politikken til den tidligere helse‑ og omsorgsministeren, at vedkommende totalt mangler innlevelse og fantasi i andre menneskers liv og tankesett.
To egenskaper som blant annet er avgjørende for å være en god skuespiller.
– Godt skuespill er ganske enkelt å forstå mennesker og fortelle om dem. Det samme burde gjelde for en helseminister. På et sykehjem bør du bli vist respekt og godhet. Det er tøft nok som det er å være gammel og bli syk. Selv har jeg jo hatt brystkreft.
De velpleide hendene, pyntet med rød lakk og vakre ringer, vandrer intuitivt opp til brystet. Som for å beskytte det.
– Jeg ber til de høyere makter om at kreften holder seg unna for godt!
Protestfestivalen
Lise byr på jordbær, skyller druene, og åpner kjøleskapsdøren.
– Vil du ha noe mer å spise?
Hun saumfarer hyllene med blikket. En flaske champagne til kjøling «lener seg» mot henne.
– Jeg åpner den gjerne om du vil smake?
Det er fristende å takke ja, men bilen venter utenfor.
– Vet du hvor jeg var i går? spør Lise plutselig – med et stort smil.
– På Protestfestivalen. Jeg var med på å dele ut Erik Byes Minnespris til legen Morten Rostrup. Han fikk den for sin mangeårige innsats for helsehjelp til mennesker rammet av krig, naturkatastrofer og epidemier, samt pasienter med «forsømte» sykdommer, forteller hun.
– Da jeg ble spurt, tenkte jeg: «Protestfestival? Hva er nå det for noe?» Det viste seg å handle om akkurat det jeg har troen på, at vi må våge å mene noe og synge det ut. Du kan ikke bare sitte med hendene i fanget og klage over verdens elendighet.
I bunken av bøker og notatblokker på det runde bordet finner hun frem festivalheftet.
– Jeg møtte mange forskjellige og interessante mennesker, og Morten Rostrup selv er jo så flott. Men han er «bare» 66. Jeg er nok for gammel for ham, slår hun fast og smiler søtt.
Fortrolig lener hun seg forover.
– Jeg har nemlig ikke gitt opp håpet om en siste forelskelse, betror hun.
– Det er en følelse jeg aldri blir for gammel til å ønske velkommen.
Les også: (+) Liv Ullman og Kari Simonsen: – Vi er de eneste som er igjen
Noe større
Pensjonisten Lise røper at hun aldri har jobbet så mye som hun gjør nå.
– Pianisten Håvard Gimse (57) og jeg holder det jevnt og trutt gående. Vi kjører rundt over alt i Norge med den lekre Teslaen hans. Den har dører som går opp som vinger. Han kjører like bra som han spiller piano, og jeg leser dikt av Ibsen. Det gir oss mye å høre at vi berører folk.
– «Bare fortsett å jobbe, mamma», oppmuntrer datteren min.
– «Du kommer til å bli gæren om du ikke har nok å gjøre».
Lise humrer av latter. Hun roser sine barn, Peik (45) og Blomma, for deres empatiske egenskap.
– Vi renner ikke ned dørene hos hverandre, men viser mye omtanke og omsorg. «Vi skal ta vare på deg, mamma», sier de når jeg nevner min frykt for en dag å bli hjelpeløs. Døden derimot skremmer meg ikke. Jeg er bare ikke trett av dage. Livsgleden er ennå sterk.
Tankefull ser hun ut av kjøkkenvinduet.
– Jeg elsker å se det spire og gro i hagen. På nytt er den kledd i grønt, blomstene titter frem fra jorden og strekker stolt hals mot himmelen.
Hun trekker pusten dypt ned i magen og puster ut. Med et smil på leppene.
– På denne tiden av året både ser og sanser jeg skarpere. Da jeg var yngre, tok jeg nok naturens gang mer for gitt. Nå gjør det meg veldig glad å følge med på denne oppvåkningen. Det er en påminnelse om at noe er større enn oss.
Sammensveiset familie
Lise ble mor sent i livet.
– Det var mot alle odds jeg fikk oppleve den høyt ønskede gaven, sier hun beveget.
– Med to små barn, full jobb og en mann som også var skuespiller (Per Sunderland red.anm.), fløy årene lekende av gårde. Det var så mye å glede seg over. Først da vi mistet Per, innså jeg at heller ikke mitt liv er uendelig.
Nå er det 13 år siden hennes store kjærlighet og faren til barna døde av kreft.
– Han fikk dessverre aldri oppleve hvor fint det er å få barnebarn, Marie (11) og Maja (7), og halvannet år gamle Borg. Per fant på så mye moro med våre. Han ville ha vært en god bestefar.
Hun savner ham, men tiden har leget den smertefulle sorgen. Positiv av sinn omfavner Lise hverdagslykken, som å få barnebarna på besøk.
– Borg kler navnet sitt, forteller hun lattermild.
– Han er en kraftig plugg med brunt hår, som river ned det meste her. Marie og Maja er opptatt av sminke. På deres alder ante jeg fint lite om sånt.
Hun deler et bursdagsminne fra barndommen.
– Da jeg fylte 11 år, ble hele klassen buden hjem til oss på Østensjø. Jeg var kledd i en lyseblå, nydelig silkekjole med puff- ermer. Den mest vanlige gaven på den tiden var «kam og speil». Jeg fikk fem-seks slike sett. Min snille pappa (dirigent Øyvin Fjeldstad) serverte pølser ut av kjøkkenvinduet i dukkestuen. En venninne spiste hele 14 stykker!
Lise ler trillende.
– Hele livet har jeg vært heldig å ha varme, kloke og snille mennesker som mine nærmeste. Storebror Øyvin (88) og lillesøster Tone (81) er mine beste venner.
Les også: Lise Fjeldstad: – Vi gamle må slutte å være flaue over at vi ikke mestrer alt
Årets bursdag
Feiringen av hennes 85 år blir ikke med pølsefest.
– Jeg tror vi utsetter å feire til juli, forteller hun.
– Da reiser storfamilien, mine søsken og jeg med våre barn og barnebarn, en hel måned til Spania. Med årene har det lille feriestedet Per og jeg kjøpte ved kysten utenfor Alicante blitt utvidet til et felles familieparadis. Jeg ser virkelig frem til den turen med alle mine kjære.
På selve dagen kan det være at det blir en middag på restaurant i Oslo med barn og svigerbarn.
Igjen blir hun tankefull.
– Jeg lurer på hva barna mine vil tenke når jeg ikke lenger er her …
Den tanken dukker opp hver morgen.
– Jeg håper de vil tenke at det er «greit», fordi mammaen deres har hatt et langt, spennende og levende liv, og det er jo sant. Men jeg tror at de vil bli forskrekket. De er så vant til at jeg holder hjulet gående. De skal vite at jeg mest av alt i livet er takknemlig for dem.
