Line var redd hun var i ferd med å bli gal: Hun trodde knapt sine egne ører da Lilli fortalte hvem hun så

Jeg har opplevd uforklarlige hendelser i barndomshjemmet mitt helt siden jeg var ganske liten, sier Line Johannessen.

– Jeg merker det fortsatt når jeg er på besøk hos foreldrene mine. Det hender jeg kvier meg for å overnatte, men jeg manner meg opp og tar en prat med den eller de som rom­sterer her. Stort sett går det bra. heldigvis. Men det er ingen tvil, her i huset går det uvedkommende i trappene. Det har både pappa og jeg hørt flere ganger, påpeker hun.

– Pappa og jeg har også sett skygger og hørt stemmer. En gang våknet jeg av et spark mens jeg lå i sengen, og jeg har blitt nappet i hestehalen på vei opp kjellertrappen. Slikt er ikke hyggelig akkurat, sier Line og ser alvorstynget på oss samtidig som hun smiler litt unnskyldende.

– Du vet, man er jo litt forsiktig med å innvie andre i dette. Folk kan fort tro at du er litt rar. Faktisk har det hendt at jeg selv har tenkt nettopp det. Er jeg i ferd med å bli gal, liksom? Men heldigvis er jeg ikke alene om å oppleve slikt. Pappa har flere lignende episoder som han kan fortelle om, sier Line og ser bort på pappa Arne Johannessen som nikker bekreftende.

Besøk av Lilli Bendriss

Arne er en stilfaren kar. Han er pensjonist, men har bodd i huset som opprinnelig tilhørte hans kones familie, i over 30 år. Han går også forsiktig frem når han snakker om de uforklarlige opplevelsene sine, særlig fordi hans kone ikke føler det samme, og heller ikke liker å snakke om slikt.

Men etter litt diskusjon frem og tilbake sa han likevel ja til at Line kunne skrive til Hjemmet og spørre om det var mulig å få besøk av Lilli Bendriss.

Line fremstår som en veldig jordnær dame. Hun er småbarnsmamma og jobber som miljøterapeut på Steiner­skolen. Hun snakker nesten aldri til andre om sine mindre hyggelige opplevelser i barndomshjemmet. Det er få som vet at Line i ungdomsårene enkelte ganger kunne kvie seg for å gå inn i huset hvis ikke en av foreldrene var hjemme.

Lilli Bendriss har på oppdrag fra Hjemmet renset flere hus i løpet av sommeren. Hundrevis av brev og telefoner har strømmet inn til redak­sjonen, med forespørsler om å få besøk av Lilli. Vi har forsøkt å velge ut etter beste evne.

Lines enkle brev gjorde Lilli dypt berørt og meget bestemt. Selvfølgelig skal man føle seg trygg i barndomshjemmet sitt. Her må noe gjøres, sa Lilli.

Da Line fikk den glad­nyheten, ble hun oppriktig takknemlig. Pappa Arne gledet seg også til storfint besøk av fru Bendriss. Men kunne hun gi dem noen svar, mon tro?  

Les også: (+) Ikke langt fra sivilisasjonen, like ved riksveien, ligger spøkelsesgrenda. I de forlatte husene finner vi noe merkelig

Roa på Hadeland

Lines barndomshjem ligger i vakre omgivelser i Roa på Hadeland en times kjøretur fra Oslo. Solen skinner, og naturen strutter av frodig overskudd. Her er det skog, fjell og blånende åser så langt øyet kan se. Nede på jordet kjører en skurtresker, og kornet er fullmodent. Et mer fredelig sted skal man lete lenge etter.

Line og pappa står i døren og hilser Lilli velkommen. Lilli vet ikke annet om huset og familien enn at de som bor der, opplever et nærvær av uforklarlige energier, og at datteren ikke vil ha det slik.

For Arne er det ikke så maktpåliggende å gjøre noe med det, han har nesten vennet seg til lyder og skritt. Men behagelig er det ikke. Kan Lilli skape ro i huset, blir han takknemlig.

Straks vi har kommet innenfor, tar Lilli seg som vanlig en tur rundt i alle rom. Vi går sammen med henne opp og ned trapper, til annen etasje og ned til kjelleretasjen der familien har innredet en stue, vaskerom og badstue.

Samtlige rom er ryddige og koselige, og på veggene henger kunstbilder og innrammede portretter av Line som liten og Lines barn.

Lilli ber om å få lov til å være alene i et av soverom­mene og setter seg på sengen i meditativt modus mens vi andre går ned i stuen for å drikke kaffe.

Les også: (+) Til slutt var jeg ærlig mot mannen min. Svaret hans gjorde meg så sint

Bestefar Konrad

Det tar litt lengre tid enn vanlig før Lilli kommer ned, og vi ser spørrende på henne. Hun har et underlig og nesten forbauset uttrykk i ansiktet. Slik har vi aldri sett Lilli før. Merket hun noe helt spesielt, kanskje?  

– Dette er veldig rart, sier Lilli og setter seg i sofaen mens Line fyller opp kaffekoppen hennes.

– Denne gangen holdt jeg nesten på å gi opp. Det var nærmest umulig å få kontakt med noe som helst. Men idet jeg var på vei ned til dere, skjedde det noe. Først dukket det opp et ansikt, så en hel mannsperson. Ansiktstrekkene ble etter hvert mer og mer tydelige. Det var ansiktet til en utrolig sjarmerende mann, ikke helt ung og ikke gammel, i 40-årene kanskje.

– Han så på meg med et skjelmsk smil, var kledd i en slags blå arbeidsoverall og hadde en pipe i munnviken. Fyldig og lett bølget hår, en skikkelig skøyer­aktig type. Han var på vei til et gjøremål, sa han. Han hadde mye uferdig arbeid her i huset. Hvem i all verden kan det være? spør Lilli og ser bort på Line og Arne.

– Kan det være Konrad, undres Arne.

– Han mener bestefar, forklarer Line.

– Ja, det er en sterk historie. Han gikk som vanlig på jobb en dag, men han kom aldri hjem igjen. Han døde brått og plutselig, og det var selv­følgelig både et sjokk og et enormt tap for min kones familie. Konrad hadde alltid et eller annet på gang med huset og tomten rundt. Han klippet gress, reparerte og bygget.

– Jeg så også en rød dukkestue, har det vært en dukkestue her tidligere? spør Lilli.

– Jeg så nemlig ingen da vi kom hit.

Nå blir det dørgende stille rundt bordet. Line ser på pappa og pappa ser på Line. Det er som om de ikke tror sine egne ører.

–  Ja, det var en rød lekestue her tidligere som bestefar bygget. Der har jeg lekt da jeg var liten, men den ble revet for noen år siden, forteller Line.

– Men hvordan kan du vite det? Det finnes ingen spor etter den hverken utenfor eller på bilder i huset.

Lilli kan ikke svare på slikt. Hun lukket bare øynene og dermed dukket den opp som lyn fra klar himmel. Slike syn er så visst ikke uvanlig for denne damen.

Les også: (+) Forholdet var over, men jeg holdt ut for å beholde huset. Så leste jeg noe som endret livet mitt

Ånder og energier

Lilli ser tankefull ut, sier hun synes det kunne være artig og se et bilde av bestefar.

– Han jeg så var så sjeldent klar og tydelig, spennende å se om han ligner. Har du et bilde? spør Lilli og lar blikket saumfare stueveggene der det henger en god del familiebilder.

– Nei, men jeg har sett det, så ett eller annet sted har vi det nok, sier Line og fyker ovenpå for å lete i skuffer og skap. Men snart kommer hun tomhendt ned igjen. Dessverre.

Line bestemmer seg for å ta en telefon til mor, og kort etter går hun nok en gang opp i annen etasje for å lete. Denne gangen kommer hun ikke tomhendt tilbake. Et gammelt album fra 1970 til 1980-tallet legges foran oss. Det inneholder en god del sort-hvitt-bilder og mange fargebilder fra minst 40–50 år tilbake.

Alle dukker vi spent ned i albumet. Line blar og blar, og så plutselig peker Lilli på et lite bilde av en mann som sitter i en robåt. Han har pipe i munnviken og et ertende blikk i øynene. Han ligner.

– Det er Konrad, sier Line og ser på Lilli som forbauset hever øyebrynene.

– Det er nesten for utrolig. Mannen på bildet er så til de grader lik han som kom til meg da jeg satt på sengen og mediterte for litt siden.

– Jeg tror Konrad var en aktiv og foretaksom mann som hadde flere uferdige prosjekter på gang her da han døde. Han ble ikke ferdig, og det er årsaken til at hans ånd eller energier, om dere vil, henger igjen i huset.

– Men han er ikke ute etter å skremme, han bare rett og slett forstår ikke at hans tid er over. Dette har jeg opplevd før, at folk som for­later livet brått, og dermed etterlater seg mye uferdig, ikke klarer å finne roen på den andre siden, sier Lilli.

Les også: (+) «Alle» har hørt historien om Svanhild (3) som ble fløyet til fjellhylle av en ørn. Her prøver hun å bevise at det skjedde

Renselsesrituale

– Tror du det er han som nappet meg i hestehalen? spør Line.

– Meget sannsynlig, smiler Lilli.

– Konrad er en skøyer, og han synes nok det er gjevt med deg. Du skal ikke være redd for å overta her, Line. Jeg kjenner bare gode energier i dette huset. Line bryter ut i et stort smil.

– Ja, hvis det bare er bestefar som går igjen her, så kanskje skal vi la han få lov til å bli, eller hva, pappa?

Arne er så forundret over alt Lilli har fortalt at han nesten er målløs.

– Hva den damen kan se! Det er jo helt ubegripelig! Albumet med bildet av Konrad lå langt bortgjemt.
Og ingen av oss visste hvor det var.  Lilli hadde overhodet ingen mulighet til å se hverken dette bildet eller den røde dukkestuen som ikke eksisterer lenger.

Arne er rett og slett dypt imponert.

Line kjenner seg lett og glad, hun kan godt overnatte i barndomshjemmet hvis det bare er bestefar som går i trappen. Men Lilli vil det annerledes. Hun vil gjerne hjelpe Konrad til å falle til ro på den andre siden. Det synes Arne også er en god idé. Arne er nemlig ofte våken om natten, og liker ikke at det er mørkt i trappegangen. Han er ikke mørkeredd akkurat, men synes det er litt ubehagelig.

Da Lilli ber oss om å sitte sammen med henne rundt stuebordet når hun utfører et renselsesritual, benker vi oss til. Hun går nesten i transe og sier mye om livet, både på denne siden og på den andre. Hun snakker om sjeler på vandring, sjeler som inkarnerer seg for kortere eller lengre tid, hun snakker om utfordringer og låsninger, men mest av alt snakker Lilli om lyset og kjærligheten, og om at alle må leve sine liv og ikke låse seg fast i andres eller tidligere liv.  

– Lev her og nå, livet er rikt! La hjertene åpnes og lyset slippe inn, la det bli fred for de som skal bo i dette huset! Jeg hører tassende skritt og barnelatter.

Så åpner Lilli armene og tar imot Line som kommer henne i møte for å få verdens varmeste klem.

To uker etter Lillis besøk, ringer vi for å høre hvordan det er gått. Line kan fortelle at det er blitt en helt annen og mye lettere energi i huset etter at Lilli var på besøk. Rett og slett en annen atmosfære.

Og pappa Arne? Jo, han har ikke hørt skritt i trappen siden Lilli dro.

Da datteren (3) våknet om nettene og klappet på noe i luften i hjørnet av soverommet, tok Cathrine kontakt med Lilli Bendriss

Når Lilli Bendriss går inn på soverommet, utbryter hun: – Dere må komme hit, dette er helt uventet