Da datteren (3) våknet om nettene og klappet på noe i luften i hjørnet av soverommet, tok Cathrine kontakt med Lilli Bendriss

 Stavanger: Cathrine Ekornrød har en fornemmelse hun gjerne vil bli kvitt: Hun føler seg ofte iakttatt av en fremmed i sitt eget hjem.

Hun og samboer Stian Haavardsholm har huset fullt av små barn, men merker likevel at det er enda flere som bor hos dem.

Særlig etter at ungene har lagt seg føler de på ukjente energier i huset. De hører dunk og uforklarlige skritt og ser skygger i trappen. Dette har pågått i lang tid, og derfor skrev Cathrine til Hjemmet og sa at de ønsket å få Lilli Bendriss på besøk.

Lilli takket ja, satte seg på flyet en søndag morgen, og ble hentet av Cathrine på flyplassen. Vel hjemme hos Cathrine og Stian fikk Lilli med egne øyne se de nyinnkjøpte måleinstrumentene i virksomhet. En såkalt rem-pod er et instrument med en teleskopantenne som kan måle elektromagnetisk stråling. Det vil si energier vi ikke kan se, og som de fleste av oss heller ikke kan føle.

Hos samboerparet sto pilen på rem-podden og dirret på øverste nivå som om energien i rommet snart skulle ta fyr. Hverken Cathrine eller Stian kunne forstå hvorfor, men Lilli føler, og Lilli sier hun kan se. Og veldig ofte får hun også kontakt. Hos Cathrine og Stian var det mange ulike energier som ville ha et ord med i laget.

Skritt og skygger

Paret er i midten av trettiårene og lever et travelt familieliv bestående av mine, dine og våre barn. Da Cathrine og Stian fant hverandre, var de begge aleneforeldre med henholdsvis to og ett barn fra tidligere forhold. Siden fikk de to barn sammen. Familien holder hus i en koselig fire etasjers rekkehusleilighet fra 1950-tallet.

I trappene mellom etasjene har både Cathrine og Stian hørt skritt og sett skygger bevege seg. Det skjer stort sett etter at barna har lagt seg. Men det er ingen barn som lusker i trappene, det er bare vage skygger og raske skritt av noe eller noen som ikke kan sees med det blotte øyet.

– Jeg har også hørt skritt i rom der det ikke oppholder seg noen, og banking i veggene når jeg er helt alene i huset. Og når jeg sitter i sofaen om kvelden, kan jeg ofte få en fornemmelse av at noen står i gangen og ser på meg. Det er en veldig ubehagelig følelse, medgir Cathrine, som til daglig jobber i en barnehage.

Dette har hendt flere ganger, men både Stian og Cathrine har slått det fra seg, og heller aldri snakket høyt om det når barna er til stede.

Det var først da datteren på tre år begynte å våkne om nettene og stille seg i et hjørne av soveværelset og klappe på noe i luften at Cathrine bestemte seg for å gjøre noe. For Cathrine virket det som om datteren strøk på en usynlig gjenstand.

Nå ville hun finne ut om det var noe der. Hun gikk derfor til anskaffelse av en rem-pod og en K2-måler – utstyr som også Lillis medprogramledere benytter seg av i programmet Spøkelsesjegerne.

Les også: (+) Når Lilli Bendriss går inn på soverommet, utbryter hun: – Dere må komme hit, dette er helt uventet

Imaginære og den virkelige verden

– Når vi nå slår på rem-podden i det hjørnet der datteren vår pleier å stå, slår den ut på full styrke. Mens den i det andre hjørnet ikke reagerer i det hele tatt. Det er jo merkelig, sier Cathrine og ser spørrende på Lilli som står i dype tanker.

Imens rigger Stian til utstyret slik at vi med egne øyne skal få se hva hun mener. Og sannelig har hun rett.

– Jeg har tatt opp en video med mobilen, sier Cathrine og viser Lilli et opptak der den søvndrukne datteren nærmest går i søvne bort til det omtalte hjørnet i soveværelset og strekker hånden ut mens hun stryker på noe i luften og sier «shhhh shhh». Det virker unektelig som om barnet ser noe vi andre ikke kan få øye på.

Mens vi nærmest klør oss i hodet og synes dette er utrolig merkelig, går Lilli lydløst gjennom etasjene og alle rom i huset. Hun ber oss bli værende i stuen. Sier hun trenger ro til å gå i dyp meditasjon for å kjenne om hun kan oppnå kontakt. Hun minner oss på at det slett ikke er så rart at et barn ser ting vi voksne ikke får med oss.

– Små barn har ennå ikke lukket skottene mellom den imaginære og den virkelige verden, forklarer Lilli. Når barn snakker om venner vi ikke kan se, forklarer vi det gjerne med at barnet har en usynlig venn, men vi tar feil, sier Lilli. For barna er disse vennene høyst synlige og til stede mens de for oss er helt usynlige.

Vi benker oss rundt kjøkkenbordet mens Lilli saum­farer huset. Stian er kokk, og han har smurt et digert fat med lekre smørbrød. Vi for­syner oss godt og må bare beklage at vi ikke kan spise mer. Da ler Stian og forklarer at han alltid må lage store porsjoner hvis hele hurven skal bli mette og gode.

Akkurat nå er den store ungeflokken sendt bort til venner og familie, men snart skal smørbrødene få ben å gå på. Stian og Cathrine har holdt ungene unna mens Lilli er på besøk. Det er så visst ikke fordi det er et skummelt hus familien bor i, men fordi Cathrine gjerne vil vite hvem som holder til her foruten dem selv.

Les også: (+) Ikke langt fra sivilisasjonen, like ved riksveien, ligger spøkelsesgrenda. I de forlatte husene finner vi noe merkelig

Eldre dame med hårruller

Så kommer Lilli tilbake og kan fortelle at hun har sett husets katt.

– Det er en spraglete fin katt, smiler hun og nikker til Cathrine som ser litt måpende på henne.

– Men vi har ingen katt, sier Cathrine.

– Jo, det har dere, og trolig er det den din datter står og stryker på, smiler Lilli.

– Dessuten er det en eldre dame her i huset som sitter på det andre soverommet der oppe og syr. Hun går med hårruller og har et nett lite skaut på hodet. Hun er en snill og velmenende dame, men synes nok at det er litt rotete her av og til, mener Lilli.

Kanskje har det bodd en sydame her før i tiden, sier hun og ser spørrende på Stian.

Men Stian kjenner ikke til noen sydame. Det gjør imidlertid Cathrine, som ser litt forbauset på Lilli.

– Min farmor sydde klær til hele familien, sier hun stille.

– Og hun lignet på beskrivelsen din. Hun gikk ofte med hårruller og hadde en symaskin fra Husqvarna, minnes Cathrine. Kan det være hun som romsterer her?

– Mulig det, men her er også flere energier, sier Lilli. Noen som har vært her mye lenger og som ikke vil bli oppdaget.

– Da stemmer det at jeg hørte saker og ting også før Cathrine flyttet inn, sier Stian lettet.

Gjemte seg for tyskerne

Stian bodde i rekkehusleiligheten noen år før Cathrine flyttet inn, og kan fortelle om flere episoder med uforklarlige hendelser. Blant annet hadde han en hund som sto og knurret og bjeffet ut i luften som om det kom noen i i stuen.

– Men det var jo ingen som kom, sier Stian.

– Hva var det her før rekkehusene ble bygget? spør Lilli.

– Under krigen hadde tyskerne en leir cirka fem hundre meter lenger her borte, forteller Stian.

– Akkurat. Da er det ikke så usannsynlig at han som er her vil skjule seg for tyskerne, og derfor heller ikke vil snakke med oss. Jeg får inn en som har lyse krøller, en ung gutt som er fisker eller lignende. En som har noe med fiskemat å gjøre. Har det vært en fiskefabrikk i nærheten?

– Ikke akkurat i nærheten, men Stavanger er vel den byen i Norge som har produsert flest fiskekaker og fiskeboller, forteller Stian.

Så forsøker Lilli nok en gang å få kontakt, men opp­lever at energien hun fornemmer nekter å gi seg til kjenne. Sånt skjer. Men hun får inn et navn, og det er Robert.

– Jeg får også beskjed om at den som gjemmer seg her er hjemløs og statsløs, jeg skjønner bare ikke helt hva det betyr, sier Lilli. Men selv om det er vanskelig å oppnå kontakt, velger Lilli likevel å snakke til energiene som er i huset. Hun setter seg ned i sofaen, lukker øynene og gjør seg klar til å rense huset. Men akkurat idet hun skal begynne, sier Cathrine at det er noe hun må fortelle oss.

Les også: (+) Da Vibeke våkner, tenker hun at hun har fått et kall om å gjøre slutt på alt. Hun setter seg i bilen. Heldigvis rekker politiet frem i tide

Kan en katt gå igjen?

– Jeg hadde en katt som sprang rett i hjulet på bilen min og som jeg dessverre kjørte over. Den døde. Det var en ulykke og en veldig vond opplevelse. Den het Tussi og var spraglete. Jeg var gravid med datteren min på det tidspunktet. Hun som våkner om natten, sier Cathrine.

– Det er jo egentlig ganske vakkert. Katten kommer tilbake for å fortelle deg at den har det bra. Du behøver ikke å ha dårlig samvittighet, sier Lilli. Katten går med halen rett til værs og er så fornøyd, så fornøyd. Cathrine smiler bredt og vet nesten ikke hva hun skal tro. Kan en katt gå igjen?

– Alt som har vært levende har energier, og den energien kan holde seg lenge etter at livet er slutt, men vi skal få dem over på den andre siden, beroliger Lilli og starter en massiv rensing av hele huset.

I tillegg anbefaler Lilli at samboerparet legger en liten neve salt i kroken der rem-podden slo ut. Salt er rensende og tar opp energier.

– La det ligge der til det får en svak brunlig farge, da betyr det at energien er renset og balansert. Likeledes kan det være lurt å brenne av litt salvie. Det er en kjent sak blant sjamanister at det å brenne av salvie og la røyken fordele seg i alle rom mens alle vinduer står på vidt gap, kan rense et hus for uønskede energier, sier Lilli og ber Cathrine og Stian ringe tilbake om en ukes tid og fortelle om de uønskede energiene har roet seg.

Endelig fred

Fjorten dager har gått siden Lilli var på besøk, og Cathrine forteller på telefon at datteren ikke har våknet en eneste gang siden Lilli var der og renset rommet. Og hun selv og Stian har hverken sett eller hørt noe som helst i huset de siste to ukene.

– Og det rare er at for noen dager siden kom den eldste datteren min hjem med en lekesymaskin hun hadde kjøpt på et barneloppemarked. Vi har ikke sagt et ord til henne om at Lilli så sydamen på rommet hennes. Kanskje er det bare en tilfeldighet, men utrolig underlig da, stusser Cathrine, som etter møtet med Lilli bare er enda mer overbevist om Lillis unike evner til å se og høre det som er lukket for oss andre.

Gunhild Dahlberg: – Jeg gråt og tenkte: «Nå er det slutt.» Han dro, og jeg følte meg lurt

Brutalt ærlig om fattigdommen og glemselens slør: – Jeg er ikke flau over å ta imot hjelp