Lillebjørn Nilsens bisettelse
– Har grått så mye at jeg må hjem for å skifte trøye
Kari Svensen og Lillebjørn Nilsen var sammen i 13 år. Da de kom over skilsmissen, fant de tonen som venner.
Nok en bølge av bitende kulde slo innover Oslo da visesangeren Lillebjørn Nilsen ble bisatt 9. februar.
I samarbeid med Oslo kommune hadde Lillebjørns familie invitert alle som ønsket til å delta i minneseremonien i Oslo rådhus.
Ordføreren i byen, som Lillebjørn ofte beskrev gjennom tekstene sine, Anne Lindboe, kjente både på stolthet og vemod.
– Vi er er stolte over å få holde æresbegravelsen sammen med Lillebjørns familie. Ingen har beskrevet byen så vakkert som det han har gjort. Lillebjørn elsket Oslo, og vi elsket Lillebjørn tilbake. Jeg vokste opp med musikken hans, han har satt navn på alt det vakre, det såre og det fine med Oslo, sa Anne til Her og Nå.
Tidligere ektefelle Kari Svendsen
Tidligere ektefelle og musiker Kari Svendsen, synes seremonien var fin. Etter bisettelsen var hun klar for å feire Lillebjørn og alle de gode minnene hun har med og av ham.
– Lillebjørn var fryktelig morsom. Han elsket ordspill. Å snakke med ham var et eventyr. Den siste gangen jeg så ham var tre dager før han ble borte. Da satt han i sofaen – full av historier som jeg hadde glemt. Han hadde utrolig god hukommelse. Ting vi andre ikke husket en skitt av, sier Kari mens tårene presser på. Hun blinker litt før hun fortsetter:
– Nei, nå har jeg grått så mye at jeg må hjem for å skifte trøye! Også skal jeg hente banjoen min – for i ettermiddag skal vi feire Lillebjørn i hans ånd – med en liten «Gammel Dansk» og musikk, sier «Banjo-Kari» og smiler.
Les også: Ekskona Kari Svendsen åpner opp: – Dødsfallet kom ikke uventet
Gitarkameratene
– Lillebjørn betød enormt mye for meg – som venn, samarbeidspartner og låtskriver. Jeg kommer til å savne humoren og historiene han fortalte, sier en rørt Jan Eggum (72) når vi møter ham på vei inn til Oslo rådhus for å ta del i vennens siste reise.
Jan Eggum, Halvdan Sivertsen (74), Øystein Sunde (77) og Lillebjørn Nilsen utgjorde den populære gruppen Gitarkameratene.
De gjenlevende bandmedlemmene var alle til stede for å hedre sin venn og musikalske samarbeidspartner.
– Lillebjørn er den mest legendariske låtskriveren siden Prøysen. Han var en av de beste. Det finnes nesten ingen som ham. Det er så mye jeg kommer til å savne ved Lillebjørn, fortsetter Jan.
De tre Gitarkameratene sang Lillebjørns vise «Se alltid lyst på livet» under seremonien i rådhuset. Og med det ble gruppen offisielt avviklet.
– I dag er Gitarkameratene offisielt lagt ned. Det er en rar dag. Dette er siste gang vi fire er samlet, sa Halvdan Sivertsen.
Les også: (+) Stesønnene mine tok alt da Johan døde. De ruinerte meg
Åse Kleveland
Artist og tidligere kulturminister Åse Kleveland (74) var et medlem av visebandet Ballade fra 1978 til 1980.
Ballade besto av Birgitte Grimstad (88), Lars Klevstrand (74), Åse og Lillebjørn. De to sistnevnte hadde kontakt gjennom hele livet, men spesielt morsomme minner har Åse fra tiden de spilte sammen på 70-tallet.
– Han var et sjenerøst menneske og en god rådgiver. Han var en inspirator – en nøye og grundig musiker. Vi ønsket alle å bli like god som ham. På 70-tallet hadde vi også mye fest, moro og sosialt sammen. Det var en fantastisk tid, sier Åse.
Lillebjørn spilte flere ulike instrumenter, det holdt aldri med ett.
– Det er helt utrolig hva Lillebjørn fikk til. Når han ble interessert i et instrument, øvde han helt til han ble god. Mens vi andre reiste på turné med én gitar hver, kom Lillebjørn drassende med et lite lass med instrumenter, minnes Åse.
Les også: Åse Kleveland: – Vi hadde et varmt og sterkt forhold
Lillebjørns bisettelse
Musikeren Unni Wilhelmsen (52) kom også til Oslo rådhus for å ta farvel med det hun anså som en kjær venn og et forbilde.
– Lillebjørn er en av grunnene til at jeg begynte å spille gitar. Storesøsteren min kunne låtene hans. Hun skrev dem ned for meg. Det var sånn jeg lærte meg å spille. Jeg husker første gang jeg fikk lov til å hilse på ham, «sjefen» bak alle disse låtene jeg likte. Det synes jeg var veldig stort, forteller hun.
Lillebjørn kunne være ertete med Unni, men holdt også en beskyttende hånd over henne.
– Han pleide å erte meg for å synge på engelsk, men han beskyttet og forsvarte meg også. En gang skrev han brev til en redaksjon som hadde gitt meg dårlig kritikk. Han kalte dem amatører, forteller Unni og ler.
Unni og Lillebjørn hadde flere hyggelige samtaler, spesielt minnes Unni dem de hadde på stamstedet på Sagene.
– Lillebjørn hadde et stamsted på Sagene, det ble også mitt stamsted da jeg bodde der. Jeg kunne gå bort for å ta en matbit og en øl, så satt han kanskje der. Noen ganger alene, andre ganger med venner. Da ble det alltid gode samtaler langt utover kvelden. Det er veldig trist å ta avskjed med ham i dag, sier Unni tydelig berørt.
