Om ensomhet og utenforskap
Det som skjedde da Leo Ajkic var 10 år, satte dype spor
Prisgrossist og TV-stjerne Leo Ajkic har høstet unison ros for å møte folk med et nøytralt og åpent sinn. Men det er én ting han er helt overbevist om.
– Nei, jeg vet ærlig talt ikke hvor mange det er snakk om.
Spørsmålet var enkelt: «Hvor mange priser har du fått for TV-seriene?» Er det at han ikke vet et tegn på at Leo Ajkic (40) er blitt blasert, høy på pæra eller at han ikke lenger setter pris på å bli verdsatt? Enten det er snakk om Gullruten, Fritt Ords honnørpris, Mental helses Åpenhetspris, Ole Vig-prisen eller Jonasprisen, for å nevne noen av utmerkelsene som har regnet over ham de siste årene?
– Nei, nei!
Ajkic rister på hodet.
– Jeg er veldig, ja, virkelig takknemlig for alle sammen. Det er jo en håndfast anerkjennelse av arbeidet som er gjort. Men jeg må innrømme at jeg digger mest de prisene som har gått til seriene som helhet, og ikke bare til meg som programleder.
En bred tanngard kommer til syne.
– Ikke minst fordi at da kan noen andre gå frem og holde en takketale. Det er jeg ikke så glad i, så det er helt greit å slippe det.
Rekord
Det er en solfylt dag i hovedstaden, hvor Leo Ajkic har hatt hjemmeadresse siden 2011. Nå har han med en kraftanstrengelse, og betydelige smerter, forflyttet den nesten to meter lange kroppen sin hjemmefra til et morgenstille serveringssted på Grünerløkka i Oslo.
– Jeg beklager at jeg er litt sent ute, men var på en greie i går der jeg måtte sitte dønn stille. Fire timer i strekk. Det føltes som førti timer, minst. Og i løpet av de timene må jeg har gjort noe med beinet, for jeg kan nesten ikke gå i dag, sier han.
– Høres ikke bra ut. Men noe som er bra, er jo at din nyeste serie «Leo og de farlige» har blitt møtt med unison ros.
Ajkic nikker.
– Jeg har ikke tallene foran meg, men, jo, det har gått … veldig bra, sier han, overraskende beskjedent.
Født: 21. november 1983 i Mostar, da Jugoslavia, nå Bosnia.
Karriere: Slo gjennom i lokal-TV i Bergen, ble hentet til P3 i NRK, men meldte ganske snart flytting til NRK TV, hvor han har laget en rekke prisbelønte serier. Nevnes kan «Flukt» (2017) og «Rus» (2021). Ajkic var i fjor aktuell med serien «Leo og de farlige», hvor han møter flere mennesker som sitter i forvaring i norske fengsler.
Fikk i oktober i fjor tildelt den høythengende Psykisk helses Åpenhetspris sammen med rettspsykiater Randi Rosenqvist.
«For «veldig bra» er virkelig ikke å ta i. Siden premieren den 10. september har serien satt strømmerekord i NRK TV. I skrivende stund er hver episode spilt av i snitt over én million ganger. Det er altså veldig mange nordmenn som har blitt med Leo Ajkic innenfor murene for å møte folk som sitter på forvaring, altså de som soner den strengeste typen straff som gis her i landet. Det er hevet over enhver tvil at serien har satt spor hos publikum. Og hos hovedpersonen selv.
Les også (+): Jorunn forsto aldri hvorfor hun haltet og kunne ikke huske barndommen. Så fant hun en bunke brev i foreldrenes pengeskap
Ensomhet og utenforskap
– Det var mange sterke inntrykk å forholde seg til. Og så er det spesielt å møte folk som virker både rolige og snille, men som samtidig har begått så grove voldsforbrytelser at de er dømt til forvaring. Jeg har jo også sett og blitt fortalt ting som ikke er med i serien. Som det ikke var plass til, eller som rett og slett ikke egner seg på TV.
– Med fare for å prøve seg på hobby-psykologi: mener du det er noen fellestrekk hos de som medvirker i serien?
Ajkic nikker.
– Ensomhet og utenforskap går igjen. Og ADHD. Det synes forresten å være overalt nå. Diagnosen er jo relativt ny, for noen tiår siden snakket man om «jævelunger», i dag snakker man om ADHD. Men det finnes også forskjellige grader av ADHD, og selv om man skulle ha det, så betyr selvfølgelig ikke det at det går galt. Mange kreative folk hører nok til her, og jeg har sjøl sagt flere ganger at jeg nok også har et snev av ADHD.
– Hvordan arter det seg?
– At jeg blir rastløs hvis jeg må sitte i ro for lenge. Jeg svetter mer da enn når jeg beveger meg. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har en jobb der jeg må sitte lenge i ro, på et kontor, for eksempel. Nei, gi meg heller en spade!
Forebygging
Ajkic håper at serien skal skape diskusjon om hvordan vi som samfunn håndterer folk som sitter på forvaring. Og at vi gjennom det kanskje lettere skal forstå hva som gjør at noen utøver så ekstrem grov vold. At vi så kan finne måter å forebygge og forhindre at det skjer.
Når det gjelder det siste mener han absolutt at dette er noe vi alle kan bidra til.
– Du vet, mange av oss velger nok rollen som tilskuer, fremfor å gripe inn når det skjer ting.
Han lener seg frem over bordet.
– Hadde vi alle sammen vært flinkere til å gjøre noe, for eksempel når vi er vitne til mobbing eller trakassering, tror jeg mye kunne vært annerledes. Vi er veldig flinke til å donere penger til forskjellige hjelpeorganisasjoner, slik at noen fikser problemene på våre vegne. Og vi sier jo at vi har så fin dugnadsånd, men de fleste jeg kjenner hater dugnad, og deltar så sjelden som mulig.
– Men hva med deg, har du …
– Valgt rollen som tilskuer?
Ajkic nikker sakte.
– Jo, jeg har selvfølgelig selv vært tilskuer. Altfor mange ganger, sier han stille.
«Dø». Ordet står risset inn i betongveggen i en av cellene vi får være med inn på i «Leo og de farlige». Det er ingen hemmelighet at selvmord – og forsøk på det – er et stort problem bak murene. Som det er i samfunnet ellers. Statistikken er brutal, og som så mange andre har også Leo Ajkic fått erfare hvor store ringvirkninger selvmord skaper.
– Det rare er at veldig mange som har begått selvmord, synes å være folk som aldri klager. Som aldri forteller om at de har det kjipt, men synes å være veldig opptatt av hvordan andre har det.
Ajkic stryker seg over det kortklipte håret.
– Tror du at å spørre de som alltid synes å være i godt humør om hvordan de faktisk har det?
– Ja. Det mener jeg man alltid bør gjøre. Og …
Han tar en kunstpause.
– … og så høre godt etter når de svarer.
Les også: Leo Ajkic: – Det er noe av det verste jeg har opplevd
Truet med automatvåpen
Historien om flukten fra krigen i Bosnia på 90-tallet er fortalt mange ganger før. Hvordan familien på fire kom seg unna krigshelvetet og etter en del frem og tilbake, slo seg ned i Bergen. Fra den dramatiske tiden er det spesielt en hendelse Leo Ajkic aldri kommer til å glemme. Ikke så rart – det hører heldigvis til sjeldenhetene at barn blir truet av voksne med automatvåpen.
Leo var ti år gammel, og familien Ajkic oppholdt seg midlertidig i Kroatia. En dag han var på vei hjem fra skolen, havnet han i krangel med noen andre gutter. Siden det skjedde i en appelsinlund, var appelsiner det naturlige våpenet. Å bli truffet av en appelsin er ikke behagelig, men bortsett fra blåmerker, er skadenivået relativt lavt. Det samme er ikke tilfellet når appelsiner byttes ut med steiner av samme størrelse.
– Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, men jeg husker at jeg plukket opp en stein og kastet den. Jeg siktet ikke direkte på noen, hev den mer opp i luften. Men til min fortvilelse så jeg at den traff den minste av guttene i hodet.
Leo skjønte at dette kunne få konsekvenser og skyndte seg hjem for å fortelle sin mor hva som hadde skjedd. Hun var ikke hjemme, så han satte seg til å vente. Snart var det noen utenfor, men det var ikke moren.
– Det var faren til gutten jeg hadde truffet med steinen. Og han hadde med seg en AK-47, som han pekte mot hodet mitt mens han skrek at han skulle drepe meg.
– Hvor lenge varte dette?
Ajkic trekker på skuldrene.
– En halvtime, kanskje? Han ville vente til min mor kom hjem, men hun var forsinket, så til slutt ga han opp og gikk.
– Hvilke konsekvenser fikk episoden for deg?
– Jeg ble enormt konfliktsky. Var livredd for å gjøre noe feil. Det tok tid før jeg ble frekk i kjeften igjen. Det skjedde først da jeg kom til Bergen, sier han.
Så smiler han bredt.
– Heldigvis var ikke det så lenge etterpå. He-he.
Ville greier
Ajkic forteller at han som barn var skoleflink. Fikk så godt som alltid toppkarakter i alle fag. Hva han skulle «bli når han ble stor», var uklart. Men planer om å bli TV-journalist hadde han aldri. Det var ganske tilfeldig at han havnet foran kamera.
Han var aktiv i hiphop-miljøet i Bergen, arrangerte konserter, var manager for flere av artistene – og etter hvert ble denne frittalende og direkte fyren, med den særpregede varianten av bergensdialekt, også kjent i andre miljøer. Så da han ble spurt om han kunne tenke seg om å lage nett-TV for Bergens Tidende, takket han ja.
– Det var ganske ville greier. Å lage TV uten manus, ja, praktisk talt helt uten noen forberedelser å snakke om, var utfordrende, men gøy. Jeg husker at vi på én dag laget tre episoder av serien «Kåk», der opplegget var at jeg kom på besøk hjemme hos Bergens-kjendiser og køddet rundt.
Ajkic smiler.
– Jeg var jo ikke fast ansatt, som frilanser hadde ikke noen jobb å miste. He-he.
Men publikum likte det de så. Også NRK fikk øynene opp for den høye fyren og hans filterfrie måte å være på.
– Jeg trodde i starten at man jobbet på samme måte i NRK. Men sånn var det ikke – på godt og vondt, men mest på godt. Jeg eksperimenterte nok mer før. Nå kjører jeg mer safe.
Ajkic, NRK og publikum, synes alle å mene at det var et lykkelig valg. Siden starten har han laget en rekke underholdnings- og dokumentarserier for NRK TV. Fra «Typen til …», der han i en kort periode skulle være kjæresten til forskjellige kjendiser, til dokumentarserier som «Flukt» og «Rus», der det dreier seg om henholdsvis flyktning- og rusproblematikk.
Men om det har handlet om humor eller alvor, så synes Ajkics direkte og ukonvensjonelle stil å utgjøre en stor del av vinneroppskriften. For han er jo bare seg selv.
Eller er han det?
– I «Typen til»-serien spilte jeg en rolle. Eller forskjellige versjoner av meg selv. Men ellers er ikke avstanden mellom han du ser på TV og han jeg er i virkeligheten veldig stor. Samtidig er det naturligvis et skille mellom den proffe og den private Leo.
– Så da du betrodde Anne-Kat. Hærland i «Typen til …» -serien, at du ønsket deg mange barn – var det bare tull?
– Jeg sa det fordi jeg visste at hun ikke ønsket seg barn, slik at jeg skulle ha en grunn til å gjøre det slutt med henne. I hver episode måtte jo det skje. Det var en del av konseptet. Så der var jeg nok ikke helt meg selv.
– Men nå, elleve år senere, hva tenker du om familie og barn i dag?
– Jeg har kjæreste, men ikke barn. Ennå.
Han sier ikke mer. Bare smiler.
Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor
Vokst fra alkohol
Selv om Leo Ajkic har bodd mesteparten av livet i Norge, er det ikke alt ved den rotnorske væremåten han er like glad i.
– Jeg er vant til at fremmede snakker til meg, ofte for å si at de liker det jeg lager – og det er veldig hyggelig …
Han stopper. Lar det henge i luften litt.
– Men?
– Jeg synes ikke det er like hyggelige når sånt skjer i fylla. Altså når fulle folk jeg aldri har sett før hopper på meg på gaten. Klemmer meg og vil ta selfies med meg. Selv om de skryter av ting jeg har laget, oppleves det ikke alltid like hyggelig.
– Er du mye ute på byen?
Ajkic rister på hodet.
– Veldig lite. Jeg er heller ikke så glad i alkohol. Føler jeg har vokst litt fra det der. Jeg har forresten alltid syntes at norsk drikkekultur er litt barnslig. At det plutselig er lov å oppføre seg som en fjortenåring fordi man har drukket. Litt sånn «fylla har skylda»-holdning. Ja, jeg føler iblant at det ikke bare aksepteres, men nesten oppfordres til sånn oppførsel. Det synes jeg er flaut, jævlig flaut.
– Hva mener du?
– Jeg kjente på noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg ble flau på nordmenns vegne, altså på egne vegne, på en måte.
– Et tegn på at du er bunnsolid integrert?
Han ler kort.
– Ja, jeg er vel det.
Så halter Leo Ajkic bort til nærmeste sparkesykkel og suser av gårde nedover mot Oslo sentrum. For å hente nok en pris. Og denne gang må han nok holde takketale.
