Stesønnene mine tok alt da Johan døde. De ruinerte meg

For mer enn 20 år siden møtte jeg Johan, en fraskilt trebarnsfar, som var skadeskutt etter en opprivende skilsmisse. Han var fremdeles opprørt fordi ekskona hadde kommet så godt ut av bruddet. Fordi han hadde hatt et inderlig ønske om å få henne tilbake, og trodde at dette kunne skje, hadde han funnet seg i alt hun foreslo, selv om det var i disfavør av ham selv.

Ekskona hadde sikret seg særeie på huset de hadde sammen, mens gjelden sto på dem begge to.

Historien hans gjorde inntrykk på meg. Jeg var barnløs og hadde en grei økonomi da vi ble kjærester, og jeg syntes synd på ham. Johan var ikke en mann som forlot sin kvinne. Han var solid og til å stole på.

Fikk barn sammen

Vi ble et par og bestemte oss for å satse på hverandre. Selv om Johan i utgangspunktet var skeptisk til å få flere barn, sa han likevel ja til å få barn med meg. Vi fikk Ingvill, hans første og eneste datter, og han var en stolt pappa.

Da jeg giftet meg med Johan, visste jeg at han hadde en betydelig lavere lønn enn meg, men han var flink og praktisk anlagt og ordnet opp da vi kjøpte et gammelt hus sammen. Mens jeg betalte ned på lånet, tok han seg av andre utgifter.

Vi bestemte oss for å eie alt vi hadde, sammen. Selv om mange av møblene og kunsten på veggene var gaver fra mine foreldre, så jeg ingen grunn til å lage en egen avtale på det. At Johan hadde særkullsbarn, som ville få rettigheter hvis han døde, var heller ikke et tema.

Han var glad i sønnene sine, og de var mye hjemme hos oss. Det hendte at jeg tenkte på at vi hadde felleseie, men jeg ville ikke være smålig og ta det opp. Jeg visste jo hvor sårt det kunne være for Johan.

I de første årene vi var sammen, var han redd for at jeg ville lure ham, slik ekskona gjorde, og derfor sto det i våre papirer at alt var felleseie.

Tenkte ikke på verdiene

Vi var unge, og det var ingen grunn til å tenke på verdiene– det var det jeg sa til meg selv. Vi skulle leve sammen i mange, mange år fremover og hadde all mulig tid til å ordne en ektepakt og et testament senere.

I alle år har jeg vært selvstendig næringsdrivende. Jeg har tjent godt, men ikke hatt en pensjonsordning. Det gjorde at jeg tidlig begynte å spare til egen pensjon, og pengene ble satt på en konto i mitt og Johans navn. Han skrøt av hvor flink jeg var, som passet på å sette av midler hver eneste måned.

2000 kroner i måneden i 18 år blir en betydelig sum. Selv om vi ble fortalt at det var lite smart å spare på denne måten, lot jeg en stor andel av midlene stå i banken. Fordi Johan var flink med aksjer, lot jeg ham få plassere rundt halvparten i aksjer, og det gikk bra. Vi frydet oss over det.

Han hadde med seg en flott bil da vi giftet oss, og det var det. Men vi jobbet hardt begge to og bidro på hver vår måte til fellesskapet. Jeg følte aldri at han levde på meg, fordi han snekret og reparerte, bygde ut og ordnet opp. Og så var han fantastisk flink til å følge opp Ingvills fritidsaktiviteter.

Hjertet stoppet

Så skjedde det som ruinerte mitt liv både sjelelig og økonomisk. Johan døde under en løpetur. Hjertet hans stoppet. Den første uken var bare fortvilelse og sorg.

Jeg fikk ikke lang tid til å sørge, for etter en stund kom sønnene fra Johans første ekteskap. De ville kreve et skifte, hvilket de hadde rett til, viste det seg, fordi jeg og Johan ikke hadde avklart med dem på forhånd at jeg skulle få ha boet uskiftet.

De ville ha skiftet gjennomført straks, og det var ingenting jeg kunne gjøre for å hindre dem. Da gikk det opp for meg at vår felles bolig også var deres. Jeg, som hadde vært flink til å betale ned på gjeld, hadde gitt dem en gavepakke. Det betydde at jeg måtte belåne huset en gang til for å beholde det.

Johans sønner hadde forberedt seg godt og ramset opp lover og regler. De beklaget og sa at de trengte pengene.

Pensjonspengene

Felleseiet ble delt i to. Halvparten var mitt. Av den andre halvparten fikk jeg bare en liten del.

Mitt store problem var at jeg hadde skrevet under på en avtale med Johan om at vi eide hver vår like halvpart av alt. Det betydde at jeg også måtte gi hans sønner deler av mine oppsparte pensjonsmidler. De sto på en felles konto og var felleseie. 600 000 av mine totalt to millioner sparepenger bare forsvant.

Det ble dyrt å være etterpåklok. Hadde jeg visst bedre, hadde jeg i det minste sørget for at pensjonspengene var skjevdelingsberettigede. Da ville disse pengene ha blitt holdt utenfor dødsboskiftet.

I vårt tilfelle kom døden for brått på. Johan var bare 59 år da hjertet stoppet, og vi hadde ikke satt oss inn i hva felleseie innebar. Jeg måtte bruke pensjonspengene til å betale stesønnene mine ut av huset.

Les også (+) Jeg mistet kontrollen, og havnet inni en egoistisk, selvopptatt boble

Min ulykke

Nå har jeg bestemt meg for å legge alt det vonde bak meg, og i stedet å tenke på alle de gode årene jeg og Johan fikk sammen. Men jeg deler historien min for å minne om hvor viktig det er å skrive gyldige avtaler.

Jeg er sikker på at Johan ville ha ment at vi skulle inngå en ektepakt, som sørget for at jeg fikk bo i uskiftet bo til min død. Da hadde jeg hatt noen av de oppsparte pensjonsmidlene igjen, og alt ville ha sett mye bedre ut.

Hans sønner ville da ha fått sin arv ved min død. De hadde ikke tapt på det, de ville ikke ha fått mindre. Men vi kom aldri så langt, og det ble min ulykke.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller