«Mesternes mester» på NRK

Kristin Harila: – Å bli rammet av utspekulerte beskyldninger, gjør vondt

Det siste halvannet året har livets sårbarhet rammet Kristin Harila. Men hun er vant til tøffe tak og har beholdt troen på fremtiden.

<b>MÅ GÅ VIDERE:</b> Fjellklatreren Kristin Harila kan endelig begynne å drømme om fremtiden igjen etter å ha lagt en tøff tid bak seg.
MÅ GÅ VIDERE: Fjellklatreren Kristin Harila kan endelig begynne å drømme om fremtiden igjen etter å ha lagt en tøff tid bak seg. Foto: Gry Traaen
Først publisert

– Jeg har møtt skjellsett­ende motgang. Det aller verste var da jeg fikk telefonen om at sherpaen min, Lama, var omkommet i et skred.

Ordene kommer fra Kristin Harila (38), den spedbygde, lille, store fjellklatreren fra Finnmark, 1,59 meter på strømpelesten og 50 kilo pluss. Kjent som tøffingen som satte verdensrekord i å gå verdens 14 høyeste topper på kortest tid.

I ukene fremover er hun en av deltagerne i det populære NRK-programmet «Mesternes mester».

– Uten Tenjen Lama Sherpa hadde jeg ikke klart å gjøre det jeg gjorde. Vi tok rekorden sammen gjennom et intenst og krevende år. Han kunne ikke engelsk, og jeg kunne ikke sherpa eller nepalsk, men likevel kom vi hverandre nær. Han ble som en bror for meg, forklarer hun.

<b>SORG:</b> Kristins klatrevenn, sherpaen Lama, omkom under en ekspedisjon etter at han og Kristin satte verdensrekord i å klatre verdens 14 høyeste topper raskest. Her er de fotografert etter de satte verdensrekorden i 2023. 
SORG: Kristins klatrevenn, sherpaen Lama, omkom under en ekspedisjon etter at han og Kristin satte verdensrekord i å klatre verdens 14 høyeste topper raskest. Her er de fotografert etter de satte verdensrekorden i 2023.  Foto: NTB

Hun legger til at ordet «sherpa» både er et etternavn, en profesjon og navnet på et folk og et område.

Alle som kjenner henne, vet at hun har det moralske kompasset på plass. Kristin er samvittighetsfull og gjør de riktige tingene.

Høsten 2024 var hun derfor – selv om det var risikofylt – tilbake i Nepal for å lete etter sin døde venn.

Han ligger fortsatt i et skred på mer enn 7000 meters høyde i det svært krevende fjellet Shishapangma.

– Det handlet om å vise Lama respekt og prøve å gi ­familien hans fred. Gjennom året vi klatret sammen, ble han viktig for meg. Håpet var at vi skulle finne ham denne gangen. Han har kone og to barn, og jeg ønsket at de skulle få en verdig avslutning. Dess­verre lyktes vi ikke, men det føles godt å vite at jeg virkelig prøvde, sier Kristin.

Både før og etter at Kristin var i Tibet for å lete etter Lama, var hun engasjert i en innsamlingsaksjon for de to tenåringsbarna til sherpaen. De drømmer om å få komme til Norge for å studere, slik at de kan få gode, voksne liv og velge sin egen fremtid.

Les også: Dag Otto skal bli bestefar igjen – innrømmer at han har fått klar beskjed om én ting

Uvirkelig tid

I møte med mennesker snakker vi vanligvis om de lette tingene først. Med Kristin er det motsatt. Hvorfor det er slik, setter hun ord på selv. Hun synes det er viktig å være ærlig og åpen.

Sophie Elise helt privat: – Vi bodde i en trang kjellerleilighet og hadde lite...
Pluss ikon
Sophie Elise helt privat: – Vi bodde i en trang kjellerleilighet og hadde lite penger

– På mange måter sto jeg i en uvirkelig tid i fjor vår og sommer, sier hun.

I kjølvannet av rykter og usannheter ble hun utsatt for både drapstrusler og hat – i kommentarfelt på sosiale medier og i form av meldinger på telefonen.

Bakgrunnen var et tragisk dødsfall på forsommeren 2023. En pakistansk bærer omkom i en ulykke mens han hjalp til med tauene på vei opp til fjellet K2.

Kristin og sherpaen hennes ble beskyldt for å ikke forsøke å redde ham etter at han falt.

Sannheten er at de gjorde det de kunne. Bæreren var i live da de bestemte seg for å gå videre fra det som var et svært kritisk og farlig punkt på ruten.

<b>NATURVERNER: </b>– Jeg vil jobbe for at vi tar bedre vare på naturen, sier Kristin. Hun bor rett ved Telegrafbukta i Tromsø.
NATURVERNER: – Jeg vil jobbe for at vi tar bedre vare på naturen, sier Kristin. Hun bor rett ved Telegrafbukta i Tromsø. Foto: Gry Traaen

Det hadde gått et skred lenger oppe, og andre var i fare der. Kristin og sherpaen var nærmest og ville ­bistå der. Bæreren var ivaretatt av andre klatrere da de tok ­avgjørelsen om å gå videre.

– Å bli rammet av utspekulerte beskyldninger gjør vondt, sier hun, og heller nytraktet kaffe i store krus.

Brått forstår vi at også det å klatre i høye fjell, er en ­karriere med misunnelse og spisse albuer. Kanskje er det vanskelig å akseptere at en kvinne får det til?

Hun smiler da vi stiller spørsmålet og sier at kvinnesak har vært et tema for henne. Da hun skulle begynne å klatre, fant hun bare ekspedisjonsklær laget for menn.

Den gode barndommen

Hjemmet hennes i Tromsø er splitter nytt, og hun har skapt hygge med grønne planter som står og strutter i fine potter.

I en kurv ligger hennes nye strikkeprosjekt pent sammenrullet. På bordet står kaffe­koppene og sunt, alternativt godteri i små skåler.

– Jeg er veldig glad i hjemmet mitt og koser meg når jeg er her, sier hun og smiler.

<b>HÅNDARBEID:</b>– Jeg liker å sy om og strikke klær, forteller Kristin.
HÅNDARBEID:– Jeg liker å sy om og strikke klær, forteller Kristin. Foto: Gry Traaen

Kristin har samisk opphav og vokste opp i Finnmark. Fra hun var tre år gammel hadde hun to hjem fordi foreldrene skilte lag.

– Jeg husker ikke noe annet enn at jeg bodde både hos mamma og pappa. Begge fikk nye partnere, og jeg hadde på et vis to sett med foreldre. Jeg gikk på skolen i Vadsø og var hos pappa én ettermiddag i uken og annenhver helg. Begge foreldrene mine tok meg med på turer og fulgte meg opp i alt jeg hadde fore, minnes hun.

På farens gård i Kariel i Vestre Jakobselv levde hun tett på dyr og natur. Det var en selvfølge at lille Kristin bidro der det trengtes.

Det falt henne ikke inn å protestere når hun måtte ut for å luke ugress på jordene.

Rundt seg hadde hun en ­storesøster, tre stesøsken og etter hvert en lillebror. Hun var aktiv og spilte fotball og håndball, turnet og gikk på ski.

– Det var ingen «kjære mor» i min barndom. Når jeg ser tilbake, er jeg glad for at tingene ikke ble servert på sølvfat. Jeg måtte lære meg å finne ut av ting selv. Forresten begynte jeg å kjøre traktor da jeg var 11 år og var traktor­sjåførlærer for broren min før jeg selv hadde lappen.

<b>TIDLIG KRØKET:</b> Allerede da Kristin var liten jente, oppholdt hun seg store deler av tiden utendørs. Her prøver hun ski for første gang.
TIDLIG KRØKET: Allerede da Kristin var liten jente, oppholdt hun seg store deler av tiden utendørs. Her prøver hun ski for første gang. Foto: Privat

Hun ler og forteller at det bodde rundt 100 mennesker i bygda der faren bodde. Der levde hun det frie livet. Det var helt vanlig at barna dro ut på egen hånd for å fiske, både fra båt og land.

– Jeg ble tidlig selvstendig og har alltid hatt trygghet i meg selv fordi jeg lærte meg å håndtere ting. Jeg tror det kommer gode ting ut av en oppvekst der barn må ta ­ansvar selv. Gården til pappa og stemor var besøksgård, og der var det hund, katt, hest, kanin, gris og geit. For meg, som var glad i dyr, var det et eldorado.

Som tenåring ble hun en ­racer på ski. 16 år gammel var hun topp tre i sin aldersgruppe i Norge.

– Men så fikk jeg kysse­syken og kom meg ikke tilbake igjen. Jeg følte at langrenn ble et ensomt løp og sluttet, for­teller hun.

Les også: (+) Sophie Elise helt privat: – Vi bodde i en trang kjellerleilighet og hadde lite penger

Jobbet og jobbet

I Oslo studerte Kristin på Norges idrettshøgskole og på universitetet, der hun leste psykologi og pedagogikk. Deretter jobbet hun i fengsel i noen år.

Høsten da hun kom inn på profesjonsstudiet i ­psykologi, fikk hun tilbud om å bli varehussjef i Skeidar og takket ja. Etter tre år endte hun opp som kjedesjef sentralt.

– Den lille fritiden jeg ­hadde, brukte jeg til å løpe i fjellet. Det kan ikke kalles et hamsterhjul, for jeg ville ha det sånn. Som type går jeg «all in». I det livet var det ikke plass til så mye annet, forklarer hun.

I 2015 vant hun en tur til Kilimanjaro. Etter å ha vært der ble det flere fjellturer. I 2019 sa hun opp jobben for å leve drømmen som gradvis hadde vokst seg frem.

<b>091 METER OVER HAVET: </b>I 2022 var Kristin Harila den andre nordmannen i historien som klarte bragden å bestige fjellet Annapurna i Nepal. Her er hun fotografert på basecamp.
091 METER OVER HAVET: I 2022 var Kristin Harila den andre nordmannen i historien som klarte bragden å bestige fjellet Annapurna i Nepal. Her er hun fotografert på basecamp. Foto: Privat

– Mange var overrasket da jeg sa opp, men ikke mine nærmeste. I en periode hadde jeg følt at jeg stanget hodet i veggen og ikke klarte å nå mine personlige mål i karrieren. «Nå må jeg gjøre noe helt annet», tenkte jeg. En tur som en klatrer arrangerte til Nepal, tente gnisten i meg. Vi besteg topper på 6–7000 meter, og jeg ville oppleve mer av det, oppsummerer hun.

Uredde Kristin reiste til Argentina og besteg flere høye topper. I starten var drivkraften å bringe likestilling inn i fjellklatringen. Å nå ­toppene var i seg selv ikke det store målet.

Allerede på sin første tur til Nepal ble hun motivert til å bestige Mount Everest.

<b>TUNG TID:</b> Livets sårbarhet har gjort den siste tiden tøff for Kristin. 
TUNG TID: Livets sårbarhet har gjort den siste tiden tøff for Kristin.  Foto: Gry Traaen

I prosessen erfarte hun hvor mye vanskeligere det er å være kvinnelig fjellklatrer med ­store mål enn mannlig. Virkelig­heten ble tydeligere da hun satte seg et hårete mål: Å sette verdensrekord i å klatre de 14 høyeste toppene i verden på kortest tid. Hun måtte selge alt hun eide for å realisere prosjektet fordi det var umulig å skaffe sponsorer.

– Etter hvert har jeg fått støttespillere, så ting har ­heldigvis endret seg, sier hun og smiler.

Les også: Mesternes mester 2025: Dette må du vite om deltakerne

På lag med naturen

Kristin er ikke lenger en ren tindebestiger. Hun konsentrerer seg i stedet om å forbedre forholdene på høye fjell som er populære mål for klatrere fra hele verden.

– Jeg jobber med opprydningsprosjekter og bærekraft. Vi kan ikke etterlate oss en natur som lider og er skadet, minner hun om.

Hun viser oss «Naturverngenseren», som hun har fått strikket og er ­veldig glad i.

<b>GRØNN:</b> – Jeg har grønne planter overalt. Når jeg reiser bort, ­setter jeg dem inn på badet, og en venninne vanner dem for meg.
GRØNN: – Jeg har grønne planter overalt. Når jeg reiser bort, ­setter jeg dem inn på badet, og en venninne vanner dem for meg. Foto: Gry Traaen

Bærekraft er noe hun ­brenner for på alle områder. I klesskapene har hun klær som henger pent sortert etter farger. «Du er den mest og minst jålete dama jeg kjenner», sier søsteren hennes.

En titt inn i garderoben forklarer hvorfor.

Der henger den ene fine kjolen etter den andre og smykker og glitter av alle slag. Den pyntede siden av henne er ikke veldig kjent.

Hos Kristin er det ingenting som kastes, og ofte syr hun om gamle plagg. Hun liker å sitte foran symaskinen.

– Jeg liker å strikke også. Akkurat nå holder jeg på med en bomullstopp, sier hun og henter hyggeprosjektet fra kurven.

Kristin er stolt av sitt ­samiske opphav. Familien på farssiden er både kvensk og samisk. Bestemoren var sjø­same.

– Jeg har dessverre aldri lært å snakke samisk, men jeg har et ønske om å lære meg det. Søsteren min er gift med en reindriftssame og kan litt, broren min er utlært. At ­kulturen blomstrer, og at samene tar språk og tradisjoner tilbake, er veldig fint, sier hun.

<b>ELSKER STRIKK:</b> Kristin er en strikker, men denne Villmarks­genseren ble strikket til henne. 
ELSKER STRIKK: Kristin er en strikker, men denne Villmarks­genseren ble strikket til henne.  Foto: Gry Traaen

Det ble skjellsettende for Kristin da hun mistet både ­stemor og stefar i ung alder.

– Jeg følte det var urettferdig at mamma og pappa skulle bli alene, og jeg ble mer engstelig for å miste. Når noen nær deg dør, kommer du nærmere livet og får en påminn­else om at vi ikke er her på jorden for alltid. Det er viktig å leve her og nå og å gjøre det man har lyst til.

– Ser du for deg barn og ­familie i fremtiden?

– Jeg håper at jeg en dag får min egen familie og drømmer om å få mitt eget småbruk, ha dyr og dyrke frem ting. Jeg vokste opp med drivhus og egenproduserte grønnsaker og trives best når jeg har det grønt rundt meg.