Da Halvor fortalte hemmeligheten, begynte foreldrene å gråte. Han må fortsatt smile av søsterens reaksjon

– Er det slik at homofile har et ekstra «omsorgsgen»?

Lise Bakke (77) gir praten en overraskende åpning. Med spørsmålet inviterer hun sønnen inn i en samtale som skal bli bunn ærlig, innholdsrik og hudløs.

– Vår Halvor er i hvert fall rørende omsorgsfull. Det er noe eget ved vår eldste sønn, slår moren hans fast.

Sammen med sin kjære Osvald, som nylig dessverre gikk bort etter mange år med kreft, har hun tre barn.

Vi sitter hjemme hos den kjente interiørprofilen og programlederen ved spisebordet i hans idylliske småbruk i Stavern, som selvsagt er innredet i tråd med hans varemerke, det meste i eksklusive, mørke toner.

– Du har blitt veldig tydelig om det å være homofil, mamma, bemerker Halvor (55).

– Er du ikke lenger opptatt av hva andre i bygda mener?

– Nei, er det ikke fint? parerer hun. De tar oss med tilbake i tid.

Da Halvor i 1997 «kom ut av skapet», gråt foreldrene og den ti år yngre broren.

«Hva vil de andre si?» spurte Lise. «Har du kjæreste?» lurte Osvald.

Hans tre år eldre søster, Ingrunn, kom forsinket til familiemøtet. Lise oppdaterte henne: «Halvor sier han er homo, og i morgen skal han til Paris».

«Det er helt fint», svarte storesøsteren ubekymret – og ikke overrasket.

I dag smiler de av det. Halvor er mer enn fornøyd med livet, men som tenåring var hans ønske ikke ulik mange andres, han ville ha kone, barn og stasjonsvogn.

– Jeg valgte jo ikke å bli homofil, sier han.

– Selv om det virket som menigheten i vår konservative frikirke mente det. Jeg fikk tilbud om å bli «helbredet». I frikirken var homofili et ikke-tema. Jeg visste hva som ventet, at jeg ville bli utestengt.

– Som tenåring hadde jeg tatt motet til meg, og spurt en voksen i kirken: «Jeg har en venn som er homofil. Hva vil skje om han lever ut sin legning?» Svaret føltes som et slag.

«Han kommer til å brenne i helvete».

Ble mobbet

Mor og sønn har valgt å være åpne med et håp om å hjelpe andre.

– Vi følte oss sviktet av våre egne, forteller Halvor.

– Hvorfor skulle jeg ha diktet opp å være homofil? Å velge den tyngste veien å gå! Som å bli mobbet fra femte klasse, fordi guttene på skolen syntes jeg var «femi». Når det ordet blir nevnt, skvetter jeg den dag i dag.

Stemmen hans kveles.

Lenge før Halvor forsto at han var homofil ble han altså mobbet for å være det.

– Å prate om mobbingen er fortsatt vanskelig, veldig sårt, unnskylder han seg.

– Det var mye jeg ikke skjønte den gangen, sier Lise tankefull.

– Som rekkevidden av mobbingen. Jeg husker at vi pratet med ledelsen på skolen, men det hjalp åpenbart ingenting.

– Jeg skjulte det meste som skjedde, sier han. Påpasselig med at moren ikke skal føle skyld.

Gjennom fem år med mobbing var han både frustrert og fortvilet.

– Samtidig hadde jeg et trygt og godt liv hjemme på Bakke gård.

En dag fant Lise en lapp med sønnens håndskrift. «Jeg har ikke lyst til å leve».

De ser på hverandre, uten å si et ord. Nærheten de deler er sansbar.

– Jeg har fortrengt det meste fra de årene, tar Halvor ordet.

– Men selvsagt husker vi begge den lappen. Til slutt så jeg ingen annen løsning enn å forsvinne – for godt.

Der ender praten om mobbing.

De har begge vondt av den unge Halvor, men velger å fokusere på det positive.

– At Halvor ble mobbet og utestengt, har brakt oss enda nærmere hverandre, sier Lise. Hun sier det med en kraftfull kjærlighet, som får det til å lyde som et lindrende «plaster».

– Mamma betyr alt for meg, favner han om henne ved å si.

Les også: En dag fant Halvor Bakkes mor en lapp han hadde skrevet. Det var et rop om hjelp

Farens aksept

Halvor var femten år da han forsto at han likte gutter. Å elske en av samme kjønn var straffbart frem til han var to år.

– Han skilte seg ut, husker moren tilbake.

– Halvor ville heller leke med jenter, eller å sy sammen med farmoren, enn å spille fotball med gutta. Og når han og søsteren arbeidet i åkeren, for bidra på gården måtte ungene våre, ble han aldri skitten i tøyet. At han ikke var en kommende bonde, det avslørte odelsgutten vår tidlig, smiler hun.

I dag driver lillebror Fredrik Bakke gård.

– Det slo oss derimot aldri at Halvor var homo. Kanskje fordi vi visste fint lite om hva det betydde? Vi kjente ingen homofile – trodde vi.

Før han «kom ut» overfor familien, hadde Halvor kjøpt en flybillett til Paris.

– I oppveksten pugget jeg reisekataloger, nevner han for å gi historien en bakgrunn.

– Mens andre familier dro på ferieturer, var vi hjemme og arbeidet på gården. Sesongen for grønnsaker varte fra april til ut oktober. I de senere årene har vi vært på mange fine turer som familie, og jeg reist veldig mye på egen hånd, men som ung var det ennå en drøm.

Han ble både guide i Ving og flyvert i SAS.

– Jeg følte meg friere utenfor den lille bygda vår.

Han var allerede 27 år og bereist da han delte sin hemmelighet.

– Den kvelden ba pappa meg om ikke å reise til Paris, men jeg hadde en venn som ventet der og besluttet å dra. Jeg ble kjørt til flyplassen av pappa. Han insisterte også på å betale flybilletten. Slik viste han sin kjærlighet og aksept.

Da Halvor dro visste han at familien Bakke fortsatt sto samlet.

– Jeg var lettet, husker han.

– Kirken derimot la jeg bak meg. Min tro er at vi alle er like mye verd.

Les også: Halvor Bakke: – Da jeg fortsatt var gift, vurderte vi å adoptere sammen. Så forsvant planene sammen med kjærligheten

Stolt mamma

Han meldte seg ut av den konservative Evangeliske Lutherske Frikirke.

Familien ble værende.

– Vi ble enige om det, er han rask til å understreke.

– At det er viktig å ha noen på innsiden med mamma og pappas forståelse.

Faren satt i Eldsterådet og jobbet delvis som diakon, men gikk senere ut av vervene.

Rettferdig understreker Halvor at oppveksten i frikirken også var fin, et fristed uten mobbing. Det snudde først da han ble bevisst sin legning.

– Alle bør få lov til å være seg selv, sier han alvorsbestemt.

Moren nikker. De prater gjerne om det for å bane vei for andre.

– Takk for at du elsker meg, mamma, akkurat som jeg er.

– Selvfølgelig! er hennes svar på det. Slik de stadig viser sitt nære bånd.

Hun er skuffet over at ingen i kirken spurte: «Hvordan har du det som mor?».

– Det har også gjort vondt å høre folk spørre om våre andre to barn – uten å nevne Halvor. Å ha ulike meninger er én ting, ikke å vise omsorg langt verre.

De neste åtte årene dro Lise og ektemannen til Oslo for å delta i «Åpen kirkegruppe». Der hadde alle barn som var homofile.

– Vi trengte noen å prate med, andre foreldre som forsto. Det reddet oss.

Siden har foreldrene til Halvor brukt hva de lærte til å veilede andre.

– Jeg er veldig stolt av dem for det, sier han takknemlig.

Moren hans kjemper gjerne enda mer for å spre et godt budskap. Hun har lyst til å delta i «Prideparaden».

– På plakaten min skal det stå to ord, som skal heves høyt til værs: «Stolt mamma».

Les også: Kim Wigaard: – En av de viktigste ukene i året

Møtte veggen

Sønnen ler godt. Omtanken får ham til å vende tilbake der praten startet.

– Mamma beskriver meg som omsorgsfull. Det stemmer at jeg liker å skjemme bort andre, men selve «omsorgsministeren», både i familien og bygda, det er mamma! Jeg vet ikke hvor mange tusen boller hun har bakt og raust delt ut. Du, mamma, er et vakkert menneske, både innvendig og utvendig.

– Takk, takk, tar hun glad imot.

– Få gjerne med at Halvor stadig gir meg blomster. Han trenger ingen spesiell anledning – og bukettene er sjelden små. Som tenåring syntes nok selv du innimellom at jeg var teit, påminner hun, men du sørget likevel for at jeg hadde det bra. Gjerne ved å lage det hyggelig rundt pappa og meg. Og nå, som du har din egen kolleksjon med mye fint, spør du stadig: «Vil du ikke ha en ny spisestue eller sofa, mamma?»

Til oss sier hun at sønnen for lengst har sørget for at de bor mer enn bra.

– Mitt ønske er at du tar enda bedre vare på deg selv, Halvor, sier hun.

I tyve år har sønnen hennes vært på skjermen, kjent for å lede «Eventyrlig oppussing». I høst har vi også sett ham i «Eventyrlig camping». Foruten TV-jobben, foredrag og det å skrive bøker, har han en voksende kolleksjon av interiørprodukter og vinproduksjon. Nylig ga han i samarbeid med stylistvenninnen Berit Vildalen ut en inspirerende bok kalt «Jul».

– Livet mitt er travelt, kreativt og spennende, sier han fornøyd.

– I likhet med mamma er jeg effektiv og utålmodig. Egenskaper som kan føre til at man møter den berømte «veggen». Han prater av erfaring.

– Ja, i 2019 kollapset jeg bokstavelig talt i fanget på søsteren min.

I fire måneder var han sykmeldt. Foreldrene og søsteren laget en vaktplan for å passe på ham.

– Hver dag kom jeg hit med en kurv fylt av favorittmaten hans, forteller Lise.

– Uten at han orket å spise.

– Selv ikke min mammas «flesk i duppe» fristet, husker han.

– Jeg bare gråt. Livet, med spinnvilt mye jobbing, hadde gått i ett uten pustepauser. Jeg hadde ikke engang bearbeidet sorgen over at mitt ti år lange ekteskap tok slutt i 2016. Aldri mer vil jeg møte den beksvarte «veggen».

Les også: (+) "Ta deg sammen!" sa pappa da jeg ble ufør. I dag fikk jeg en SMS fra foreldrene mine

Påvist prostatakreft

Halvor vet hvordan han skal unngå det. Sammen med sin gode venn og samarbeidspartner, Julian Bjørnerem (30), er nok en drøm oppfylt. Et hus i Sør-Afrika. Nylig ble det ferdig bygget og innredet.

– Der skal jeg samle energi, mamma, lover han henne.

Halvor og Julian er snart på vei dit og planlegger å bli værende i tre måneder. Sør-Afrika betyr mye for ham. Det var også der han kom seg etter forrige smell.

– Det handler om mer enn landskapet og klimaet, det er noe med folket, maten og vinen. Jeg kommer selvsagt til å jobbe, men det er et sted hvor skuldrene mine senkes og pusten blir lettere. Vi har også et treningsrom i huset. Jeg som aldri har trent kjenner på et ansvar for å ta bedre vare på meg selv. Det har vært et krevende år.

I mars 2023 fikk Halvor påvist prostatakreft.

– Jeg har blitt møtt med masse kjærlighet fra familie og venner, ja, fra hele Norge. Ukjente har kommet bort til meg på gaten, og sagt: «Vi tenker på deg». Det er så rørende, sier han. Det solbrune, pene ansiktet bærer preg av det.

Han brenner for at også menn skal ta vare på helsen.

– Menn snakker sjelden om sin egen helse. Jeg prater om det for å si: «Sjekk deg!» Vent ikke til du får en diagnose. Dyktige leger forsikrer at kreften min er under kontroll, men jeg lover deg – det er nervepirrende å leve med.

Les også: (+) Jeg kom på jobb på sykehuset, og fikk sjokk da jeg så hvem som var innlagt

Mistet faren

Nå er det få uker siden Halvors pappa måtte gi tapt for kreften.

Den siste tiden var det ikke lenger noe legene kunne gjøre for ham.

– Kreften hadde spredd seg. Den første diagnosen han fikk var den samme som min, sier Halvor.

– Det var et sjokk å få beskjeden om at pappa hadde fått hjertestans og var lagt i respirator. Jeg var da i huset i Sør-Afrika og fikk satt meg på første fly hjem. Det var en krevende hjemreise når man ikke vet resultatet. Heldigvis rakk jeg hjem og fikk tatt farvel. Hele familien var samlet da pappa gikk bort.

–Vi har pratet mye om pappas og min kreftsykdom i fellesskap som familie. Pappa visste hvor tøft det var å leve med en kreftdiagnose. Han forstod at jeg den siste tiden arbeidet mer enn noen gang for å unngå å tenke på det, og han var bestemt på at jeg uansett burde reise til Sør-Afrika og feire julen der.

Nå retter Halvor fokuset mot å skape en magisk jul i sitt sørafrikanske hjem.

– Vi følger den opprinnelige planen vi hadde før pappa døde og feirer julen der. Lillebroren min Fredrik, kona hans og deres to døtre kommer til oss. Julians mamma også. Vi skal selvsagt servere dem norsk julemat: Pinnekjøtt. Mamma skal feire jul med søsteren min, svigersønn og to barnebarn i Stavern. Som familie har vi alltid stått støtt, sier han og ser takknemlig mot moren.

– En dag håper jeg å vise deg mitt Sør-Afrika-paradis, mamma.

– Vi har grått så mye denne uken, Julian og jeg

Da jeg leste meldingen, oppdaget jeg den store, mørke hemmeligheten til mannen min