Return-vokalisten Knut Erik Østgård
Stormende forelsket etter samlivsbruddet: – Det slo gnister
Da Return-vokalisten Knut Erik Østgård fikk den alvorlige diagnosen, kjente han på at livet kan ta slutt. Samtidig endte hans 30 år lange ekteskap. Å oppleve kjærligheten på ny kom helt uventet.
Selv om det høye «puddelrock-håret» ikke er der lenger, er ansiktet hans velkjent for mange som vokalist i et av Norges bestselgende rockeband gjennom tidene: Return.
Kanskje har du også sunget med på «Bye bye Johnny» eller «Sing me a song» på 80-tallet – da bandet valfartet bygdefester og samfunnshus Norge rundt.
Vokalist Knut Erik (som fyller 60 år 22. september, 2024) sang «Sing me a song, the last one in my life» …
For tre år siden kjente han på denne linjen på en helt ny og sår måte: Ved en tilfeldighet ble det oppdaget at han hadde kreft på stadium tre av fire. Da startet hans livs kamp for å overleve.
Samtidig tok hans 30 år lange ekteskap med barnas mor slutt. Men da livet viste seg fra sin kanskje verste side, hendte to fantastiske ting.
Kjæresten Kine Lien
– Er vi kjærester nå?
Det er julaften 2022, og Knut Erik feirer sin første julaften med kunstneren Kine Lien (49). Siden de begge ble single samtidig, ble det slik at de nå er alene hos henne på Hamar. Med ettervirkning av koronasykdom fant de ut at de ville feire julaften sammen.
Til øvrige familie sa Kine at hun skulle feire med julenissen i år. Det skapte litt nysgjerrighet, og Kines døtre fattet nok litt mistanke om hvem det kunne være.
Ennå var de to «bare gode venner».
At de har skålt med akevitt til julemiddagen, hjalp ikke så mye på formen. Men de koser seg med den gode maten til tross for lite smak. Knut Erik drar frem gitaren og synger for Kine.
Han kjenner på en sitrende glede, og tenker: «Aldri har jeg hatt det bedre enn nå!» Det er på grunn av den vakre, blonde jenta i armkroken hans. Selv om også hun er koronasyk, smiler hun forelsket mot ham når han våger seg å spørre henne, hun nikker med tårer i de grønne øynene:
– Ja, vi er kjærester.
Les også: (+) Silje Sandmæl: – Han var akkurat den typen jeg ikke var interessert i å være sammen med
Deltok i «Stjernekamp»
– Det slo gnister da jeg møtte Kine igjen, forteller Knut Erik.
Vi møtes i Kines leilighet på Hamar. Hun deler den med sin yngste datter, Milla (13), og Knut Erik har funnet seg godt til rette i hjemmet. Rommene er innredet med synlig omtanke.
Det overrasker ikke å høre at tusenkunstneren Kine også har som yrke å møblere andres boliger. Selv om hun aller helst maler non-figurale bilder av verdensrommet, eller av skogen som hun er så glad i. Hun kjenner stadig en dragning mot den gullgruven som finnes i skogen, trærne, fuglene og ro.
– Det blir flotte malerier ut av turene i skogen, forteller Knut Erik.
Det barske ansiktet blir mykt idet han smiler mot Kine.
Siden julaften 2022 har de altså vært et par, men bekjentskapet går enda lenger tilbake. Da Kine flyttet inn i leiligheten sin på Hamar i 2015, jobbet byggmester Knut Erik som kvalitetskontrollør for Trysilhus med å ferdigstille leiligheter og kom for å vurdere boligen.
– Jeg fikk jo med meg at eieren var veldig søt, sier han ærlig.
Selv om vi kjenner ham best som musiker og deltager av «Stjernekamp» i 2015 – hvor han ble nummer tre – har den sjarmerende karen fra Stange flere ben å stå på. Han er utdannet snekker og byggmester.
– Kine har en utstråling det er umulig ikke å bli berørt av, slår han med rette fast.
Den gangen lot han det bli med det. Ennå var han gift med moren til sine barn. Det skulle gå enda noen år før ekteskapet tok slutt.
– I 2021 ble det oppdaget at jeg hadde kreft, forteller han.
– Den tøffe kampen ble starten på mange store endringer.
Tilfeldig oppdaget kreft
Han tar oss med tre år tilbake i tid.
– Over lang tid hadde jeg følt meg «skranten». Selv om jeg trente, ble jeg bare i dårligere form. «Hva i all verden feiler det meg?», grublet jeg.
Svaret fikk han på grunn av et tilfeldig uhell.
– Under en skitur datt jeg på «rattata». Halebenet fikk seg en skikkelig smell. Legen mente det var best å bestille en MR-skanning. Slik ble kreften i lymfene oppdaget. Jeg var på stadium tre av fire. Med andre ord – sykdommen var kommet alarmerende langt. Uten det fallet hadde jeg nok ikke vært i live i dag.
Alvoret står skrevet i det milde ansiktet. Kine er blank i øynene.
Han ble sendt rett til Radiumhospitalet for behandling.
– I syv måneder ble cellegift sprøytet inn i kroppen min. Jeg var blant de heldige, sykdommen lot seg fjerne, men du går ikke upåvirket gjennom en slik prosess. Jeg trengte å være sterk, både med tanke på meg selv og mine pårørende, og skjøv altfor mange av følelsene ubearbeidet ned i «underetasjen». Det handlet om å overleve – best mulig.
– I dag er det ingen levende kreftceller i kroppen, bank i bordet, men jeg sliter med fatigue – det vil si tretthet og dårlig hukommelse. En nokså vanlig og kjip bivirkning av cellegift.
Han er åpen om at det preger hverdagen.
– Alt jeg gjør, går tregere enn tidligere. Jeg prøvde å vende tilbake i jobben som avdelingsleder på en videregående skole, men måtte innse at det ikke er mulig.
Å være på farten som musiker, derimot, synes han går bra. Return, bandet han har stått på scenen med i 44 år, har utover høsten et fullpakket program.
– Kanskje det er litt som å sykle? sier Knut Erik om det å være musiker.
– Å synge, spille og skrive musikk gir meg påfyll av energi, livsglede.
Han pauser og ser mot kjæresten, låser blikk med henne en gylden liten stund.
– Best av alt er hver stund med deg, Kine, selvfølgelig.
Les også: (+) Øystein og Bente har valgt å være åpne om sykdommen: – Livet ble snudd opp ned
Møttes på kunstutstilling
Da Norge ble stengt ned, ventet flere store utfordringer enn kreften på Knut Erik. Han måtte også innse at hans 30 år lange ekteskap var ved veis ende.
– Å bli alvorlig syk ble en vekker for meg. Jeg kjente for alvor på at livet ikke er ubegrenset. Den tiden vi blir gitt, bør forvaltes best mulig, og vi hadde lenge slitt i ekteskapet. Jeg hadde derimot ingen tanker om å finne kjærligheten på nytt så fort som jeg gjorde.
Kanskje lå det likevel et håp skjult i hans underbevissthet. I oktober 2022 fikk i hvert fall Knut Erik med seg at den søte jenta han hadde vært på befaring hos, skulle stille ut malerier og brukskunst.
– Det sto en artikkel om det i lokalavisen, og jeg oppdaget en skrivefeil i den, forteller han med glimt i øynene.
Han så sitt snitt til å opplyse henne om feilen via Messenger.
– Jeg visste jo hvem han var og syntes det var snilt gjort, overtar hun ordet.
– «Kommer dere?», skrev Kine tilbake og mottok et positivt svar. Han skrev ikke noe om at han kom alene.
– Det er vanskelig å beskrive hva jeg følte da jeg så Kine igjen, sier han et hakk dypere i stemmen.
Han ser ut til å lete etter ord.
– Med én gang jeg kom inn i galleriet, visste jeg det – «nå skjer det noe helt spesielt»!
– Han kom rett før vi stengte, fyller hun ut om det sterke møtet.
– Jeg myste mot døren og hvisket til venninnen min: «Se, han som kom inn nå, er så kjekk». Nærmere inn i synsfeltet oppdaget jeg at det var Knut Erik. Jeg ble først merkbart varm på ryggen. Plutselig kokte det i kroppen.
Elektrisiteten mellom dem var umulig å fornekte. Praten gikk løst mens Knut Erik kikket på kunsten i galleriet. Og på slutten av det spesielle møtet fikk de vite at de begge var single.
– Jeg ble så satt ut at jeg snublet i en lykt på vei ut, forteller Knut Erik lattermild.
«Jeg har tenkt på deg»
For å ikke virke for ivrig og for å fordøye det fine møtet tok det et par uker før han skrev en ny melding til Kine.
«Jeg har tenkt på deg».
– Da den tikket inn, var jeg på jobb i Lillehammer, forteller hun.
– Jeg lå i sengen på hotellet og reagerte ved å sprelle med bena, yrende glad – som en jentunge. På samme tid: «Hjelpes, disse stormende følelsene bør fordøyes litt».
Men hun skrev tilbake: «Jeg har tenkt på deg også».
Det forelskede paret er bevisste på å kommunisere godt.
– Vi prater mye og føler at vi forstår hverandre, sier Knut Erik.
– Han er lett å lese og er mer enn kjekk. Jeg ser hjertet hans. Han er varm og snill. Et godt menneske, synes hun.
Igjen blir de sittende og bare se på hverandre. Takknemlige.
Les også: Sverre Anker Ousdal: – De syntes det var overraskende at jeg hadde klart å ha henne så lenge hjemme
Funnet sin sjelevenn
– Vi er utvilsomt heldige, men å bli sammen med Kine har også vært kostbart, sier Knut Erik skøyeraktig.
– Hard lakris førte til noen ødelagte tenner og dyre tannlegeregninger.
De ler humrende.
– Det startet med at vi på galleriet tullet og sa: «Så synd at folk ikke lenger drar på kaffe til hverandre», forklarer hun lattermild.
– «Jeg har Twist, det er bare å komme», inviterte jeg.
Neste gang kom han på besøk med en pose, og siden har Twisten fulgt med dem videre.
Det er noe smittende ved gleden de viser over å ha funnet hverandre.
– Kine er mitt livs sjelevenn, slår Knut Erik klokkeklart fast.
På nytt svømmes hennes øyne over av tårer.
– Vi forstår hverandre, du og jeg, sier hun med stemmen mettet av følelser.
De vet å omfavne all gleden forholdet gir. Det kommer godt med. Under den lykken som møter oss, har de hver sine utfordringer å leve med. Kine er rammet av fibromyalgi, smerter i muskelgrupper over hele kroppen, og kan slite med fatigue. Knut Erik sliter med ettervirkningene av cellegiften.
Alt øyet ikke ser
Kine har et skinnende gullkors hengende i et kjede rundt halsen, en gave fra Knut Erik.
– Tror du på Gud?
– Jeg tror på en høyere makt, svarer hun.
Hun tenker seg om før svaret utbroderes.
– For en del år tilbake trengte jeg noen svar, en betryggende støtte. Jeg sto der borte ved terrassedøren, kikket ut på trafikken og ba halvhøyt: «Er det noen som kan hjelpe meg, vær så snill?»
– Da kjentes det ut som om noen la et teppe rundt meg, som en beroligende klem. Jeg forsto med det at jeg ble passet på, jeg var ikke alene.
Knut Erik lytter med følsomhet, men innrømmer at hun er inne på et område hvor han er mer lukket.
– Kine har gjort meg mer nysgjerrig på hva øyet ikke kan se, betror han.
– Jeg tror for eksempel at fatigue er mer psykisk enn fysisk. At når du opplever dødsfrykt, trenger du å være så sterk at mange følelser blir undertrykket. De blir liggende i underbevisstheten og ulme og skaper på sikt flere problemer.
– Du er så flink til å formidle, oppmuntrer hun.
– Du som er en kjent person som musiker, så er det så fint at du deler dette med andre, sier hun. – Kanskje kan det du kjenner på, bli en til en ny låt – eller en forestilling? Dele det nære, såre og fine. Der tror jeg Knut Erik treffer mange, med sin spesielle evne til å formidle.
Kine har hørt musikken til Return på «10 i skuddet» på 80-tallet. Men hun hadde aldri vært på en konsert med bandet og har ikke hørt så mye på musikken deres. Ikke før hun ble sammen med Knut Erik. Nå har hun vært med på flere konserter og også vært med når Knut Erik har hatt oppdrag alene. Det er så fint å se ham der på scenen, full av energi, styrke og sjarm.
– Jeg liker musikken mer enn noen gang, selvsagt, sier hun flørtende. – Spesielt når han møter blikket mitt i salen.
– Vi har også vår låt, men den er skrevet av en amerikaner, «Follow true» av Gavin DeGraw.
Knut Erik rekker høyrearmen mot oss. Rundt håndleddet har han et armbånd kjæresten har perlet til ham med tittelen på den melodien.
– Vi føler at teksten handler om oss, sier han og oversetter enkelte strofer.
«Dette er starten på noe nytt. Hvis vi skal gjøre dette – må det gjøres hundre prosent!»
– I fjor dediserte han den låten til meg som gjesteartist foran et stort publikum i Hamar, forteller hun synlig rørt ved minnet.
– Jeg satt sammen med foreldrene hans og Milla, og tårene striregnet.
– Vi er også flinke til å gråte sammen, nevner han kjærlig.
– Vi gråter både av glede og sorg.
Han stryker henne ømt over kinnet.
– Du er verdens fineste jente på alle tenkelige måter, inni og utenpå, Kine. Jeg må si det enkelt, vettu, ellers sprekker stemmen min.
På nytt nærmest drukner de i hverandres blikk.
– Du er veldig flink til å gi komplimenter, roser hun ham.
– Håpløst romantiske meg kunne ikke ha drømt om en bedre mann, følsom og god, men samtidig en barsk «mannemann», du er «full pakke», Knut Erik.
– Kan det bety at et giftermål ligger i kortene hos dere?
– Nå legger journalisten press på meg, svarer han humoristisk. – Ennå har vi ikke snakket om å gifte oss, alt til sin tid.
– Og som par får vi det bedre for hver dag, ender de praten samstemte.
