Leserne forteller
Mannen min gikk hjemmefra hver morgen og på jobb. Jeg lot meg lure i lang tid
Jeg kysset mannen min på kinnet og ønsket ham en god dag. Alt virket normalt.
Noe av det jeg la merke til da jeg møtte Arne, var at han var ambisiøs og flink. Han hadde klatret i gradene i firmaet han jobbet i, og gjorde det bra, og det imponerte meg.
Selv var jeg ikke flink på skolen, men giftet meg med en mann med god utdannelse og godt betalt jobb.
Fordi Arne tjente bra, kunne jeg ha en deltidsstilling og være halvveis hjemmeværende mamma da vi etter hvert stiftet familie, og siden han tjente godt, manglet ingen ting. Jeg tror at flere av mine venninner misunte meg.
Jeg elsket mannen min, og var også veldig stolt av ham. Kanskje var jeg litt for ivrig til å fortelle om hvor flink han var og hvor bra han gjorde det.
Det tenker jeg nå, for når du gjør det, blir fallhøyden stor, og da kan den det gjelder kanskje tro at hen ikke er verdt noe uten å lykkes.
I mange år levde jeg med og for den statusen som fulgte mannen min, og de gode pengene han tjente, og da han fortalte at han hadde søkt på toppjobben, trodde både han og jeg at han skulle få den.
Han gjorde ikke det. En som var under ham fikk stillingen, og selv om Arne ikke sa det selv, forsto jeg at han var grenseløst skuffet. Jeg fikk aldri vite hvorfor han ble forbigått, og det virket som om han ikke klarte å finne en eneste grunn til det selv.
Derfra og videre må jeg innrømme at jeg må ha gått med skylapper, for jeg fortsatte å leve som før og tenkte at alt var bra. Jeg handlet fine klær og planla ferier til utlandet. Arne protesterte ikke på noe.
Hver morgen, slik jeg hadde gjort i mer enn tyve år, kysset jeg ham på kinnet og ønsket ham en fin dag. Den flinke mannen min. «Jeg er stolt av deg», sa jeg ofte.
Når jeg tenker på det nå, knyter det seg i magen.
Les også (+): Jeg valgte en gift mann. Hans ekskone la meg for hat og gjorde alt for å knuse meg
Sannheten ble avslørt
Hvorfor spurte jeg ikke hvordan han egentlig hadde det – hvorfor gikk jeg ikke inn i følelsene hans i stedet for bare å være opptatt av det vellykkede?
Svaret er at jeg var blitt en overfladisk person, som var mest opptatt av fasaden.
Dagen da jeg møtte en kollega av Arne og hun spurte hvordan det gikk med ham, etter at han sluttet i firmaet, glemmer jeg aldri.
«Sluttet?» Jeg var sikker på at hun tok feil og lo av henne. Da hun forsto at jeg ikke visste, beklaget hun og sa at det ikke var meningen å bry seg. Jeg gikk hjem, og da Arne kom hjem «fra jobb», sa jeg:
«Kan du fortelle meg hva som skjer?»
Han ble sparket fra jobben fordi de mente at han ikke hadde gjort det han skulle. Han sa at oppgavene var blitt for store og kompliserte og at han hadde gjort feil.
Siden da hadde han vært sykmeldt, og noen dager når han dro hjemmefra, var det for å se om han kunne klare å jobbe et annet sted.
«Men jeg føler meg psykisk syk og orker ingen ting», sa han, og så kom tårene.
De rant i strie strømmer, og den sterke og flinke mannen min gråt og gråt, og jeg visste ikke hva jeg skulle si, men tok ham i armene mine.
«Jeg orket ikke å skuffe deg», sa han.
For at jeg skulle fortsette å ha det bra, hadde han brukt av oppsparte midler, viste det seg.
Jeg ble fylt av skam da jeg forsto at han følte at han ikke kunne være svak eller såkalt mislykket sammen med meg. Hva slags kone og menneske var jeg, som hadde gitt ham et slikt inntrykk?
Nå er det flere år siden sannheten kom for en dag. Arne og jeg startet et lite enkeltmannsforetak sammen, der vi selger varer gjennom Internett.
Vi tjener ikke store summer, men det går rundt og vi har det bra. Faktisk har vi det bedre enn noen gang fordi vi endelig snakker ordentlig med hverandre. Forhåpentligvis kan noen lære noe av vår historie.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
