– Hadde pappa fått hjelp før, ville det ikke gått sånn over styr som det gjorde

– Jeg er som snytt ut av nesa på mamma, sier Kim Wigaard (35).

– Nei, det vil jeg ikke si, kommer det kjapt fra moren, Bente Wigaard (68).

– Utseendemessig, jo, fastslår Kim.

– Ja, men innvendig ligner du på pappa, sier Bente og setter blikket i sønnen.

Faren Tor døde i 2017, halvannet år etter at han fikk diagnosen frontallapp-demens.

De siste årene før han døde, var tøffe for familien. Det var vondt å se hvordan sykdommen endret farens personlighet.

Et høyt elsket barn

– Mamma og jeg har aldri vært så nære som nå, opplyser Kim.

Moren nikker. Hun opplever at både sønnen og døtrene, Liza (31) og Mari (29) Wigaard, er imøtekommende og trives sammen med henne.

– De tar meg med ut på byen, inviterer meg på drink-kvelder – og nå sist var jeg ute med alle barna og kjærestene deres på Engebret Café fra 1800-tallet.

– Vi feiret pappas bursdag. Han skulle blitt 73 år, forteller Kim.

Og det var på Engebret Café moren og Kims far, Tor, var på sin første date i 1979.

Foreldrene hadde forsøkt i syv år da Kim endelig kom til verden. Han fikk fire år alene med mange voksne rundt seg før han ble storebror.

Ifølge moren var han da blitt litt bortskjemt. I tillegg til foreldrene, hadde han mormor og bess – og farmor og tante Hanna.

– Jeg knyttet meg til alle de voksne. Det var fint å ha flere tett på, understreker Kim, som husker godt da han ble storebror for andre gang.

– Jeg var seks år og så stolt da vi fikk med oss det lille nurket hjem fra sykehuset.

Da søstrene ble større, hjalp han dem både med leksene og å smøre matpakker før de skulle på skolen.

– Jeg sa de måtte lage matpakkene selv, og da var Kim så snill at han hjalp dem.

Søsteren Mari mener Kim nærmest hadde et magisk stjernestøv av kjærlighet han kastet rundt dem som en slags glorie av beskyttelse.

– Han pleide å spørre: «Har dere matpakke i sekken da, jentene mine? Blyant og pennal? Viskelær?» forteller Mari, som også roser Kims evne til å se alle mennesker for akkurat den de er.

– Kim har aldri tenkt at noen mennesker er bedre enn andre. For ham er alle like, og han elsker typete, rare, underlige, alt-mulig-mennesker.

Flyttet hjem for å hjelpe til

Familien på fire har opplevd mye smerte i livet og har stått stødig sammen gjennom store kriser. Da Kim var 27 og søstrene 23 og 21, flyttet alle tre hjem til moren.

– Jeg kom fra New York, Liza fra Trondheim og Mari fra Lillehammer. Vi bosatte oss i barndomshjemmet for å hjelpe mamma. Vi trengte å gjøre det beste ut av situasjonen etter at pappa var blitt syk to år tidligere.

Økonomisk var det helt krise siden faren over en lengre periode hadde mistet kontrollen.

Han ble diagnostisert som spilleavhengig – en diagnose mange som egentlig har frontallappsdemens får først, da det er flere overlappende symptomer.

– Mamma trengte å jobbe mye for å ha råd til å beholde leiligheten, og vi måtte passe på pappa. Han hadde endret personlighet fra å være mammas beste venn til å lyve og gå bak ryggen hennes.

Kim minnes at de ofte måtte ut og lete etter faren og hente ham fra steder han hadde forvillet seg til.

– Det gikk fem år før Tor fikk demensdiagnosen. Det var en forferdelig tidslomme. Alt var komplett kaos. Det var som å ta vare på et voksent barn. Språket ble fattig og hygienen dårlig, sier Bente, som måtte skille seg for å redde økonomien og seg selv.

Sammen gjennom liv og død

Lillesøster Mari deler at Kim har fått henne til å forstå hvor viktig familie er.

– Det at han flyttet hjem fra New York for å stille opp for pappa, sier mye, mener Mari.

– Han har utelukkende vært god og opptatt av familien sin. Jeg er stolt av at vi har spilt på lag gjennom alt vi har stått i, sier Liza, som omtaler storebroren som klippen i familien.

– Han er alltid til stede hvis vi trenger ham. I fraværet av pappa bringer Kim familien vår sammen, sier hun.

– Kim, Liza og jeg har vært gjennom liv og død sammen. Det har ført til en urokkelig relasjon ingen kan kødde med, understreker Mari.

Hjelpen kom for sent

Søsknene begynte i samtaleterapi hos Blå Kors etter at faren hadde fått diagnosen spilleavhengighet, mens moren ignorerte alle følelser.

– Jeg ble som en maskin. Jeg gjorde kun tre ting: jobbet, spiste sunt og trente. Det var krisetilstand, men barna gjorde en kjempejobb.

I halvannet år delte Kim og Mari køyeseng på barnerommet.

– Selv om vi var i starten på våre egne karrierer, hadde vi ikke noe annet valg enn å flytte hjem og ta vare på pappa, sier Kim.

Faren fikk diagnosen i 2015, bare ett og et halvt år før han døde.

– Du får ikke den hjelpen du trenger fra det offentlige før diagnosen er på plass. Hadde pappa fått hjelp før, ville det ikke gått sånn over styr som det gjorde, tror Kim.

LES OGSÅ: Ti tidlige tegn på demens

Brukte arven på barna

Litt før Kims pappa gikk bort, døde mormoren. Arven brukte moren til å hjelpe barna med å kjøpe en leilighet, der de fikk hvert sitt rom.

– Mamma hadde ikke trengt å gjøre det. Hun kunne brukt arven til å betale ned på eget lån, men valgte å hjelpe oss. Det betydde mye, og det er ikke alle som ville gjort det for barna sine, sier Kim.

– Da ble jeg kvitt dere, skyter Bente inn med et smil.

Hun legger til at hun unte barna ro og mer rom etter alt de hadde vært gjennom.

– Det fortsatte jo en stund til – med ny «legevakt» der og hyppige utkjøringer for å hente pappa, dag og natt, husker Kim.

– Den tiden rommet den største gleden og den største sorgen. Leiligheten ble et trygt anker midt i alt det vanskelige. Vi lo, gråt, fant og støttet hverandre. Vi dyrket samhold og glede – og fikk pågangsmot til å møte verden utenfor. Vi tullet med at vi skulle bo sammen til vi ble gamle, skyter Liza inn.

Hun minnes hvor stolt hun var over å fortelle andre at hun bodde sammen med søsknene sine.

Verdens beste pappa

Det var dramatiske år, samtidig som barna og Bente underveis forsonet seg med at det var sykdommen som snakket, ikke den kjærlige og gode faren deres.

– Handlingene hans var veldig fjernt fra alt det pappa var og vanligvis ville gjort. Vi googlet oss etter hvert frem til frontallappsdemens før han fikk diagnosen, sier Kim.

– Til tross for alt, så hadde barna mine verdens beste pappa, slår Bente fast.

Kim har jobbet frivillig for Nasjonalforeningen for folkehelse i seks år. Han brenner for at pårørende skal bli sett og hørt.

– Demens er en av de vanskeligste sykdommene for pårørende. For kreft finnes det pakkeforløp. Med demens står du mye mer alene, mener Bente.

Frykter ikke sykdommen

En ny sesong av suksess-serien Demenskoret er i gang på NRK nå, fremdeles med Kim som dirigent.

Den første sesongen hadde et snitt på 900 000 seere, og serien har fått en rekke priser som Gullrutens publikumspris og Demensprisen for Oslo.

Kim var med på å skape Demenskoret, og det har fortsatt etter at kameraene ble slått av.

I kjølvannet av serien har det blitt startet rundt 150 nye demenskor over hele landet.

– Det har vært mange kor og sanggrupper for mennesker med demens tidligere også, men koret vi startet i 2022, er det første offisielle koret med navnet Demenskoret, opplyser Kim.

Han stortrives med å lede koret.

– Noe av det sterkeste er å se hvordan koristene blomstrer opp, kjenner på verdighet, mening og samhold til tross for en ensom diagnose, beskriver Kim.

– Jeg står ofte og gråter og dirigerer samtidig, mens tankene flyr til pappa.

Selv er ikke Kim redd for å få demens nå.

– Da pappa var syk, var jeg redd for det. I tillegg hadde tanten min Alzheimer og farmor demens, mens tante Hanna fikk vaskulær demens, forteller Kim.

I stedet for å frykte sykdommen, gjør alt det han kan for å redusere risikofaktorene.

– Jeg spiser sunt, trener, tar til meg ny kunnskap og utfordrer hjernen og drikker ikke for mye alkohol. Skulle noe likevel skje, vet jeg at jeg familien ville sett symptomene tidlig.

LES OGSÅ (+): Jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje med min gamle mor. Jeg kunne ikke ha det sånn

Fra hånd til munn

Kim er både musikklærer, dirigent, sanger og artist, og har deltatt i blant annet Idol, The Voice og Melodi Grand Prix.

Han har jobbet 15 år i underholdningsbransjen og opptrådt i operahus, på musikalscener, i musikkshow og TV-sendinger over hele verden.

Kim er både musikklærer, dirigent, sanger og artist, og har deltatt i blant annet Idol, The Voice og Melodi Grand Prix.

Men det var nok gjennom NRK-serien Demenskoret mange for alvor ble kjent med Kim. Senere ble han også programleder for Ungkaren på TVNorge.

Men det har ikke kommet gratis.

– Jeg har vært 15 år i bransjen før «folk flest» ble kjent med meg. Jeg har jobbet hardt og levd fra hånd til munn og ikke fått servert noe på sølvfat, poengterer Kim, som anslår at han har vært på 300–400 auditions i livet.

– Det er ingen som har ringt og spurt meg om å lede hverken Demenskoret eller Ungkaren. Jeg har kun fått et fåtall av de jobbene jeg har ønsket meg.

Livet har likevel lært ham at det ikke er så verst å jobbe i motgang når du elsker det du gjør.

Bryllup og barn

Kim står ved kjøkkenbenken og lager kaffe i den ett år gamle leiligheten han deler med forloveden Marius Hagen på Ensjø i Oslo.

Moren røper at hjemmene deres er som natt og dag. Mens hun bor i en leilighet der tiden har stått stille siden 80-tallet, får du her følelsen av å ha entret et luksuriøst SPA-hotell.

Kim og Marius er glade i kontraster, men det er det sorte og elegante som dominerer.

– Jeg er misunnelig på badet, sier Bente.

– Du liker stilen, selv om den er langt fra din egen?

– JA! Det er sånn jeg ville hatt det, sier hun mens hun beundrer sønnens stilsikre, sorte kjøkkeninnredning.

– Mamma elsker sort, så eplet faller ikke langt fra stammen, sier Kim og legger til at også Marius har fått litt fra moren sin når det kommer til interiør.

I dag er Kim på et godt sted i livet. Han og Marius skal gifte seg sommeren 2025.

– Vi begynte planleggingen stort, slik kreative hoder gjør. Fra å snakke om 150 gjester tre dager i Italia, tenker vi nå på noe mer lokalt, én eller to dager, sier han.

– Ønsker du deg barn?

– Absolutt. Marius og jeg vil gjerne bli foreldre. Vi ser på flere muligheter. Jeg har faktisk vært på fosterforeldreseminar, så det kan bli på den måten, svarer Kim åpenhjertig.

Paret vurderer også adopsjon, men siden de fleste land ikke godtar adopsjon til likekjønnede par, så kan det bli krevende.

– Surrogati er nok det mest realistiske, men det er også det dyreste. Enn så lenge har vi forsonet oss med å leve så innholdsrikt at vi kan være fornøyd med livet sånn det er. Så får vi se … Jeg har ikke lyst til å ha en bestefars alder i barnets konfirmasjon, så håper det kan skje noe i løpet av et femårsperspektiv.

Kjærlighetsskrin fra 1882

Paret er opptatt av å skape et godt hjem for hverandre.

– Et hjem er safe space for Marius og meg. Vi har egne rom som er «oss»; et musikk- og dragrom.

Både Kim og samboeren jobber med drag på siden, meddeler han og åpner døren til et magisk rom fylt med store parykker i sukkerspinnrosa og mer naturlige nyanser, stiletthæler i alle regnbuens farger, kjoler besatt med glitter og paljetter og dyre designervesker.

Glam station lyser det i neonrosa skrift over et velutstyrt sminkebord.

– Har du tatt med deg noe fra barndomshjemmet inn i hjemmet deres?

Moren kommer ham i forkjøpet.

– Han har fått mye av meg, men jeg kan ikke se noen av tingene her …

Kim smiler. Han har beholdt pianoet han fikk som 15-åring, det har fått plass i musikkrommet. Dessuten har han tatt vare på et gammelt kjærlighetsskrin etter tippoldemoren.

– Jeg hadde ringene i skrinet da jeg fridde til Marius. Det var et fint sted å gjemme dem – for han får med seg alt.

– Da Kim fortalte dette til meg, spurte jeg om hvorfor de skulle forlove seg, skyter Bente inn.

Kim ler og sier at moren ikke er noen romantiker, så på det området har eplet falt langt fra stammen.

Tvunget til å bli mer åpen

Familien Wigaard har ikke alltid vært så åpne som de er i dag.

– Barna har tvunget meg til å bli mer åpen, forteller Bente.

– Tvunget deg? undrer Kim.

– Ja, dere holder jo på med denne klemmingen hele tiden, svarer moren lattermildt.

Yngstemann i familien, lillesøster Mari, bor for tiden hos moren mens hun tar en mastergrad.

– Hun har engelsk kjæreste, og det går i «I love you» på telefonen fem ganger om dagen. Pappa sa ikke det til meg én eneste gang i løpet av de 35 årene vi var sammen, røper Bente om kjærligheten til Tor, som hadde en mer dempet form utad.

Pole dance-stang i stua

At datteren har flyttet hjem, er ikke helt uten utfordringer, og moren må innimellom holde seg fysisk for munnen.

– Ja, nå har du jo til og med fått pole dance-stang i stua (Maris stang, red.anm.), humrer Kim.

Moren ler oppgitt og sier at faren aldri ville tillatt det.

– Vi tilhører forskjellige generasjoner, men respekterer at vi har ulike syn. Vi er demokratiske i vår familie og krangler aldri høylytt. Men at jeg, som er så konservativ, skulle få så liberale barn, da! sier Bente og trekker blant annet frem sønnens kjolestunt i MGP.

– Vi er vel ikke så liberale, vi er bare oss selv. Vi gjør det vi liker og har alltid fått din og pappas støtte, understreker Kim og røper at han har fått flere snapper av moren og venninnene hennes som drikker vin og tester pole dance-stangen.

Eventyrlysten

– I oppveksten har jeg alltid opplevd mamma som nysgjerrig og eventyrlysten. Det har smittet over på meg. Hun setter seg mål og gjennomfører dem, forteller Kim.

– Ja, det er viktig å ha drømmer, og å følge dem. Og det har jeg ikke sluttet med som pensjonist. Jeg har ikke hatt det så gøy noensinne! sier moren, og innrømmer at det var hardt å skulle være her klokken ti i dag.

Etterfulgt av en liten latter.

– Du fortjener å kose deg nå, sier Kim og møter morens blikk.

LES OGSÅ: – Det er ikke alltid enkelt å være den som skiller seg ut

Jeg tok et oppgjør med sønnen min. Så en morgen ringte han og ba om en prat

Vi var på hytta da jeg merket at noe var alvorlig galt med mannen min